Shipping

Struts
15.01.2022 kl 10:55 7575

Hehe, høres fornuftig ut! Og har du ikke større bekymringer, vil det nok gå bra! Selv har jeg vært bekymret over stengte puber, men NÅ er det snart tid for å sette kursen mot stamkneipen! Og siden du var innom Ibsen, og siden det er lørdag, så drister jeg meg frempå med en anekdote fra Ibsens yngre dager:

Den 12. april 1850 forlot Ibsen Grimstad. Samme dag ble hans første skuespill «Catilina» utgitt i Christiania. Han skrev det selv selvfølgelig, men det hadde nok ikke blitt utgitt, hadde det ikke vært for hans to nærmeste venner under det nær 7 år lange oppholdet på Sørlandet: Ole Carelius Schulerud (1827-1859, norsk sakfører) og Christopher Lorentz Due (1827-1923, norsk tollkasserer).

Fra midten av april 1850, på vei til Christiania, stoppet han over snaue to uker i sin fødeby Skien. Det var siste gang han skulle se igjen sin mor og far, og de fleste av sine søsken. Det har blitt hevdet annerledes, men det er ingen konkrete bevis for at han heller noensinne siden satte sine ben i byen.

Så, søndag den 28. april 1850, ankom han Christiania med dampskipet «Prinds Carl». Der traff han igjen Ole Schulerud (som hadde sørget for utgivelsen av «Catilina»), og de delte da også «kvist» i Vika, Moer Sæthers losji. Losjiet var eid av Schuleruds tante, Anna Johan(ne)sdatter Wiger (1793-1851, også kalt «den kloke konen» Mor Sæther).

Og så kommer den litt fornøyelige historien (beklager lang innledning) gjengitt av Oles lillebror Carl Johan (her språklig endret noe): «Min far skulle holde til hos en slektning på Ruseløkkbakken, og da han var sykelig og trengte ro, skulle jeg bo hos min bror Ole og Ibsen, som da var flyttet sammen. De losjerte på kvisten i gamle mor Sæthers gård på hjørnet av Filosofigangen og Vinkelgaten.

Jeg erindrer ikke stort fra disse dagene med Ibsen. Det ble heller ikke mange dagene - av den grunn at mor Sæther drev stor melkehandel og jeg hadde en puddelhund, som gjorde så mye ugagn. Og puddelen het Vakt.

Mor Sæther så skjevt til mig og Vakt alt fra første dag, vi fant så stor fornøyelse i å kappløpe oppover trappene til kvisten, og dette skjedde jo ikke uten at Vakt gjødde svært, så det forstyrret alle i huset. En dag klaget vertinnen til min bror, som var sjef på vår kvist; senere en dag gjorde Vakt det som verre var enn å gjø, og da fikk ikke han og jeg bo der lenger. Mor Sæther drev med mange kuer og stor melkehandel, og inngangen til hennes melkebod var fra portrommet. Der nede tumlet Vakt og jeg en dag i lystig glede og gjorde mye leven, det hendte seg så, at døren til melkeboden stod på klem, Vakt satte inn til melken, veltet et trau og med dette òg flere andre trau fulle av melk og rømme, og det ble et gruelig hus av oversvømmelsen. Mor Sæther kom, pikene kom, de skrek alle over sig, og det hele var for galt, jeg vet det. Jeg stod forferdet og mottok de onde ord, jeg hadde fortjent; Vakt derimot, som var den rette synderen, han la sig rolig ned ved mine føtter og slikket rømmen av sine labber. Å, men den så altfor merkelig ut, rømmen hadde grodd igjen øynene på den, den hadde fått dotter av rømme hengende i ansiktet, den var ugjenkjennelig.

Tilfellet ville, at i denne stund kom også min bror og Ibsen inn av porten, de hører sjauingen fra oss, og min bror spør da med sitt vennlige smil: Hva står på, mor Sæther? - Står på! skriker hun tilbake, den skikkelige kone er rød i ansiktet av forbitrelse, hun setter hendene i siden. Det står det på, sier hun, at dersom De ikke skiller Dere ved den skarvebikkja Demses, så fløtter De i morra den dag, så mye De veit det! Forklaringer, onde ord, skarvebikkja, rømmetrau, melkekunder. Jaja, vi må naturligvis rette på dette på en måte eller en annen! svarer min bror.

Så går vi tre opp på vår kvist for å kontemplere, og Vakt følger med. Vi var ikke før kommet inn, før min bror tok til å le av det hele, over mor Sæther, som var så sint, og over Vakt, som så så uhyre komisk ut, slik tok nå han det. Men Ibsen var ingenlunde fornøyd, der var kommet en smågutt med en puddelhund inn på hans vei, vi var ham til ingen glede, som ventelig kunde være, og jeg husker at han sa: Dette er ingenting å le av, slett ikke. Her er det et billig losji, og det er ikke så nøye med leien på dagen, og nå skal en hund kaste oss ut!

- Hva mener du, Johan, spør min bror meg. Vil du skilles med Vakt?

Jeg ville ikke skilles fra Vakt, men jeg kunne derimot gå hjem til far igjen og være der med hunden, og vi skulle ikke støye. Så ble dette vår beslutning. Og nå begynte også Ibsen å komme i godt humør igjen, det var vel fordi han skulle bli av med mig og Vakt, han tok til å le han også. Og jeg vil legge til, at dette var den første gang, jeg hørte Henrik Ibsen le godt og hjertelig som andre mennesker, og jeg hørte det aldri siden.»
Redigert 15.01.2022 kl 10:59

Rapportér innlegg

Vennligst skriv inn kommentar på hva du mener er upassende og trykk send. Dersom kommentar ikke er nødvendig, vennligst trykk send direkte.
E-postadressen brukes kun for å få kontakt med deg i forbindelse med advarselen.
E-postadressen brukes kun for å få kontakt med deg i forbindelse med advarselen.