Slik er næringslivs- og maktkonstellasjonene også i dag, men nå er det globalisme kapitaleierne og direktørene i de ledende selskapene tilstreber. Disse interessene er det vår statsminister sammen med de nyliberale i Høyre er talsmann for. Dette er ikke en politikk for folket, men en politikk over folket.

Her kommer det ulykksalige ordet «bærekraft» inn. På norsk ble dette ordet gjort kjent gjennom rapporten «Vår felles framtid», som ble fremlagt i 1987 av FNs Verdikommisjon for miljø- og utvikling, bedre kjent som Brundtlandkommisjonen – etter at noen fikk den fikse ideen om å frelse verden. Ordet «hviler» på «pilarene» økonomiske- sosiale- og miljøforhold, uten konkrete og realiserbare definisjoner. «Bærekraftsmålene» blir en smørbrødliste over gode ønsker, som innbyrdes er motstridende og uforenlige – en slags rotekasse av godord, der ledere kan trekke frem hva som helst. Og selv Statistisk sentralbyrå (SSB) må den 11. juni 2014 innrømme:

Bærekraftig utvikling er vanskelig å realisere og krevende å måle og evaluere.

Det er denne «bølgen» næringslivet har hivd seg på.

Vår statsminister har som globalist plassert seg i en umulig dobbeltrolle når hun skal lede den globale pådrivergruppen for bærekraftsmålene, 2030-agendaen, sammen med Ghanas president. Men hun ser det åpenbart ikke, for dagens politikere enser ikke habilitetsproblemer. Hun skal altså lede «FNs verdensregjering», som på overnasjonalt nivå angivelig skal iverksette tiltak for å nå bærekraftsmålene.

Hvordan kan hun da som Norges statsminister ivareta nasjonale interesser og representere den norske folkeviljen? Det går selvsagt ikke. Et bevis på dette er utbyggingen av vindkraft. Her har hun som regjeringssjef i en rekke utbyggingssaker trosset folkeviljen og klarert for plassering av vindturbiner som raserer norsk natur. Norge har «ansvar» for å skaffe Europa fossilfri energi, er 2030-agendaens politikk.

FN-systemet

En suveren stat blir medlem av FN om den oppnår støtte for medlemskap både fra Sikkerhetsrådet og Generalforsamlingen. I dag har FN 193 medlemsland. Kravet er at søkerlandet ved landets regjering aksepterer FN-paktens forpliktelser. Men som en del av FN-prinsippet skal ikke FN blande seg inn i medlemsstatenes indre forhold.

Det betyr at man selv ikke trenger å etterleve forpliktelsene. Og det gjør da heller ikke det store flertallet av medlemsland med sine dysfunksjonelle styringssystem. For befolkningen i disse medlemsstatene er FN-paktens forpliktelser, når det gjelder demokratiske rettigheter og humanisme skuebrød, dømt, som de er, til et uverdig liv fra fødsel til grav.

Alle medlemsstater i FN er suverene og likestilte. Derfor deltar delegasjonene deres, som er tilstede i New York året rundt under ledelse av landets FN-ambassadør, i arbeidet med utarbeidelse av konvensjoner og overnasjonal politikk for verdenssamfunnet. Snakk om paradoks og mangel på politisk legitimitet.

USA og Japan er ifølge Wikipedia de største bidragsyterne til FN-budsjettet med henholdsvis 22,0 % og 19,47 %. Kina bidrar med kun 2,05 %. Storparten av landene fra «den tredje verden» er «gratispassasjerer» i systemet.

FNs hjelpeprogram ansvarliggjør ikke mottakerlandene ved å stille krav og vilkår for hjelpen. Pengene kommer med en slags blankofullmakt til de korrupte herskerne som tilgodeser seg selv og sitt råtne samfunnssystem – og folket forblir i sin fattigdom og armod.

https://www.document.no/2020/05/14/hvem-er-den-virkelige-folkefienden/

Den store folkefienden pr idag er hjernevask, den norske befolkning har blitt lullet inn i en søvn om "verdens rikeste land" og hvis NAV gjør en feil er det alltid en "systemfeil" og det samme gjelder politikerne; det er noe galt med systemet og folket fortsetter å støtte systemet som aldri før.

Legg merke til at majoriteten i landet nå støtter alle politiske beslutninger om å stenge ned alt sammen og nåde den som går imot, da "opponerer" man; galskapen vil ingen ende ta...

Folkefienden er Satan.
Han er løgnens far og var manndraper fra begynnelsen av.