Je er av den generasjon hvis bestemødre lurte på hvordan lyden kunne gå så langt gjennom hullet inne i de tynne ledningene. Da snakker vi "sveivegrammofonen" og røret hengende i tråd der man snakket inn i mikrofonen på apparatet som hang på veggen i gangen, og svarte med nummeret sitt mens dama på sentralen lyttet så du hørte henne pese av opphisselse og tilbakeholdt spenning.

Deretter vaks je opp med Televerkets historiske roterende nummerskivetelefon Elektrisk Bureau 1967, "gråtassen", som je fekk mye damer gjennom i sin tid.
Så kom forløperen for mobiltelefonen; den bærbare og trådløse basetelefonen som så ut slik mobiltelefonene kom til å se ut mange år senere.
Je kom fra ei steinrik slekt som var med telefonutviklingen hele tia se.

Så kom mobiltelefonen, og je hadde den 20 kg klumpen i bagasjerommet og ble telefonstorkæll på virkelig alvor:
- damene lot seg villig besudle mens de lutet seg over bagasjerommet for å se på mirakelet av en mobil (!) telefonkasse

Så fikk allmuen etter hvert mobiltelefoner, og da varrre itte noe gøy å værra telefonstorkæll lenger se.
Men je har behøldt sentrale telefonstorkællutsagn mens je betjener den lurvete NOKIA'en min:
- nei, nå legg je på røret du
- hører deg itte skikkelig du, må værra slyng på linja
- æ'kke enig der du - over!
- itte spis nårru snakker i tellefonen med meg din slask

Osv.

Så: Hva sier døkk andre storkællene når døkk må senke døkk ned tell å snakke med vanlige følk i vanlige mobiler?