FSRU'er i Australia - langvarig satsing fra HLNG bærer frukter..
HLNG har de siste 2 årene vært nødt til å se tre potensielt langvarige FSRU-kontrakter renne ut i sanden. Den planlagte Tema-LNG-terminalen i Ghana i samarbeid med Quantum Power Ghana Gas (kansellert 31.5.2018), den planlagte LNG-terminalen i Port Qasim i nærheten av Karachi i samarbeid med Global Energy Infrastructure Ltd (GEIL), og sist den kansellerte kontrakten i Chile knyttet til etablering av en LNG-terminal i Penco-Lirquen i Concepcion Bay i samarbeide med Octopus LNG.
Det at markedslederen i FSRU-markedet har blitt rammet av slike problemer, har naturlig nok lagt en demper på kursutviklingen. Det betydelige kursfallet HLNG har hatt, er etter mitt skjønn en overreaksjon, noe jeg tidligere har belyst i denne tråden:
https://forum.hegnar.no/thread/3941/view
Nå har det imidlertid lysnet betydelig på kontraktssituasjonen for HLNG. Vi har allerede sett flere interessante kontrakter manifestere seg for selskapet. Også de nærmeste 6 månedene fremstår som svært interessante. To markeder peker seg ut som spesielt interessante, det australske og det kinesiske. I denne tråden belyser jeg mine tanker rundt det australske markedet.
Først et lite «historisk» tilbakeblikk på HLNGs arbeid, som nå ser ut til å ha båret frukter. FSRU’er er en ganske ny industri. Første FSRU så dagens lys i 2005 da Excelerate fant ut hvordan de kunne få plass en hel LNG-terminal på et skip. Kostnaden var halvparten av hva det kostet å bygge en landbasert LNG-terminal, FSRU’en kunne leveres på halvparten av tiden, og den var også fleksibel og hadde vesentlig lavere avviklingskostnader og miljøavtrykk. Siden har også aktørene Golar LNG og Höegh LNG vokst frem, og disse tre dominerer FSRU-markedet i dag.
Etter at gassprisene i Australia har tredoblet seg de siste to årene, ser regnestykket stadig lysere ut for bruk av importert LNG, fremfor innenlandsk produsert gass. Økonomien i dette for utbyggere som tar en FSRU i bruk vil være å beregne kostprisen (spot) på LNG på omtrent USD 6,50 pr mmBTU, legge til fraktkostnader på omtrent 50 cents/mmBTU, regasifiseringskostnader med en FSRU på omtrent 40 cents/mmBTU og en oljepris på MUSD 75, så kan importert LNG konkurrere godt med innenlandsk gass.
Det å oppnå kritisk masse innen FSRU-markedet har vist seg å være avgjørende, for å kunne se en tilfredsstillende langvarig lønnsomhet, og for å kunne tiltrekke seg de mest seriøse kundene. Operatører med et lite antall skip er mer utsatt og mindre attraktive. Ingen er bedre posisjonert med kritisk masse enn den største aktøren HLNG. Flere aktørers reduserte satsing på det teknologisk kompliserte FSRU-markedet har gjort HLNGs posisjon relativt sett bedre det siste halve året. FLNG uttalte i mai 2018 at deres strategi ikke lenger var å ekspandere over i FSRU-segmentet, Maran Gas (eid av shipping-magnaten John Angelicoussis) har i august 2018 omgjort en av sine to spekulative FSRU-bestillinger hos DSME til en ren LNGC, og Golar LNG har i juni 2018 meddelt en redusert satsing på rene FSRU-prosjekter til fordel for vesentlig mindre LNG-to-power-prosjekter.
Øvrige aktører har valgt å trekke seg ut/redusere sin satsing innen FSRU-markedet, på grunn av en rekke utsettelser og kansellerte kontrakter, blant annet i Ghana, Pakistan, Chile, Elfenbenskysten og Bangladesh. HLNG har vært involvert i et par-tre av disse prosjektene i underutviklede land, som senere har rent ut i sanden. Med dagens LNGC-rater på 5 års topp har flere aktører valgt å fokusere på LNGC-markedet, slik at konkurranseposisjonen til HLNG i FSRU-markedet styrkes.
Det er ikke mer enn halvannet år siden HLNG første gang begynte å arbeide seriøst for å etablere Australia som et av sine markeder for FSRU’er. I februar/mars 2017 kom det frem at HLNG hadde rettet henvendelser til flere australske aktører med tilbud om at de kunne bistå med FSRU-importterminal-løsninger spesielt rundt Australias østkyst. Dette ble da oppfattet som et noe overraskende utspill, ettersom Australia allerede den gang var verdens største eksportør av LNG. Kritikerne mente at Australia ikke trengte å importere LNG, når de selv var dominerende på eksport – de kunne jo bare ta noe av gassen de eksporterte til det innenlandske markedet. HLNG har imidlertid jobbet hardt med å fremme sin løsning rundt bruk av FSRU som importterminal, og ser nå ut til å ha lykkes svært godt.
Australia jobber for å bli verdens største eksportør av LNG, noe som har fått ekstra næring av handelskonflikten mellom USA og Kina den senere tid. De to store leverandørene som opererer i Australia er Exxon og BHP Billiton. Førstnevnte har vært den dominerende gassleverandøren over flere tiår fra sine gassfelter i Bass Strait.
AGL er Australias største energiprodusent, og har et sterkt ønske om å øke selvforsyningsgraden av energi, og ikke å være avhengig av innkjøp fra de to nevnte gassleverandørene. Gassprisene i det lokale markedet i Australia har vært høye, stigende, og har tredoblet seg på østkysten de siste 2 årene. Prisene har faktisk jevnlig vært høyere enn det de eksporterer LNG for. Dette er jo noe vi kjenner godt også i Norge. Paradoksalt har denne sterke veksten i eksporten skapt en mangelssituasjon av gass på det australske fastlandet, særlig i den sørøstlige delen av Australia.
Nå, halvannet år senere, kan vi se gode resultater av HLNGs initiativ – de har allerede vunnet den ene av de to FSRU-prosjektene som er etablert i Australia (AIE sitt prosjekt i Port Kembla, New South Wales) og er en av tre aktører som gjenstår i det andre prosjektet til AGL i Port Crib i Victora. HLNG kan dessuten skryte av å være den første FSRU’en som har lagt til i en australsk havn, noe som skjedde ifm at Höegh Esperanza hentet sin første last i havnen Gladstone i Australia medio mai 2018.
Og det er dessuten planer for ytterligere to FSRU-prosjekter down under...
Det at markedslederen i FSRU-markedet har blitt rammet av slike problemer, har naturlig nok lagt en demper på kursutviklingen. Det betydelige kursfallet HLNG har hatt, er etter mitt skjønn en overreaksjon, noe jeg tidligere har belyst i denne tråden:
https://forum.hegnar.no/thread/3941/view
Nå har det imidlertid lysnet betydelig på kontraktssituasjonen for HLNG. Vi har allerede sett flere interessante kontrakter manifestere seg for selskapet. Også de nærmeste 6 månedene fremstår som svært interessante. To markeder peker seg ut som spesielt interessante, det australske og det kinesiske. I denne tråden belyser jeg mine tanker rundt det australske markedet.
Først et lite «historisk» tilbakeblikk på HLNGs arbeid, som nå ser ut til å ha båret frukter. FSRU’er er en ganske ny industri. Første FSRU så dagens lys i 2005 da Excelerate fant ut hvordan de kunne få plass en hel LNG-terminal på et skip. Kostnaden var halvparten av hva det kostet å bygge en landbasert LNG-terminal, FSRU’en kunne leveres på halvparten av tiden, og den var også fleksibel og hadde vesentlig lavere avviklingskostnader og miljøavtrykk. Siden har også aktørene Golar LNG og Höegh LNG vokst frem, og disse tre dominerer FSRU-markedet i dag.
Etter at gassprisene i Australia har tredoblet seg de siste to årene, ser regnestykket stadig lysere ut for bruk av importert LNG, fremfor innenlandsk produsert gass. Økonomien i dette for utbyggere som tar en FSRU i bruk vil være å beregne kostprisen (spot) på LNG på omtrent USD 6,50 pr mmBTU, legge til fraktkostnader på omtrent 50 cents/mmBTU, regasifiseringskostnader med en FSRU på omtrent 40 cents/mmBTU og en oljepris på MUSD 75, så kan importert LNG konkurrere godt med innenlandsk gass.
Det å oppnå kritisk masse innen FSRU-markedet har vist seg å være avgjørende, for å kunne se en tilfredsstillende langvarig lønnsomhet, og for å kunne tiltrekke seg de mest seriøse kundene. Operatører med et lite antall skip er mer utsatt og mindre attraktive. Ingen er bedre posisjonert med kritisk masse enn den største aktøren HLNG. Flere aktørers reduserte satsing på det teknologisk kompliserte FSRU-markedet har gjort HLNGs posisjon relativt sett bedre det siste halve året. FLNG uttalte i mai 2018 at deres strategi ikke lenger var å ekspandere over i FSRU-segmentet, Maran Gas (eid av shipping-magnaten John Angelicoussis) har i august 2018 omgjort en av sine to spekulative FSRU-bestillinger hos DSME til en ren LNGC, og Golar LNG har i juni 2018 meddelt en redusert satsing på rene FSRU-prosjekter til fordel for vesentlig mindre LNG-to-power-prosjekter.
Øvrige aktører har valgt å trekke seg ut/redusere sin satsing innen FSRU-markedet, på grunn av en rekke utsettelser og kansellerte kontrakter, blant annet i Ghana, Pakistan, Chile, Elfenbenskysten og Bangladesh. HLNG har vært involvert i et par-tre av disse prosjektene i underutviklede land, som senere har rent ut i sanden. Med dagens LNGC-rater på 5 års topp har flere aktører valgt å fokusere på LNGC-markedet, slik at konkurranseposisjonen til HLNG i FSRU-markedet styrkes.
Det er ikke mer enn halvannet år siden HLNG første gang begynte å arbeide seriøst for å etablere Australia som et av sine markeder for FSRU’er. I februar/mars 2017 kom det frem at HLNG hadde rettet henvendelser til flere australske aktører med tilbud om at de kunne bistå med FSRU-importterminal-løsninger spesielt rundt Australias østkyst. Dette ble da oppfattet som et noe overraskende utspill, ettersom Australia allerede den gang var verdens største eksportør av LNG. Kritikerne mente at Australia ikke trengte å importere LNG, når de selv var dominerende på eksport – de kunne jo bare ta noe av gassen de eksporterte til det innenlandske markedet. HLNG har imidlertid jobbet hardt med å fremme sin løsning rundt bruk av FSRU som importterminal, og ser nå ut til å ha lykkes svært godt.
Australia jobber for å bli verdens største eksportør av LNG, noe som har fått ekstra næring av handelskonflikten mellom USA og Kina den senere tid. De to store leverandørene som opererer i Australia er Exxon og BHP Billiton. Førstnevnte har vært den dominerende gassleverandøren over flere tiår fra sine gassfelter i Bass Strait.
AGL er Australias største energiprodusent, og har et sterkt ønske om å øke selvforsyningsgraden av energi, og ikke å være avhengig av innkjøp fra de to nevnte gassleverandørene. Gassprisene i det lokale markedet i Australia har vært høye, stigende, og har tredoblet seg på østkysten de siste 2 årene. Prisene har faktisk jevnlig vært høyere enn det de eksporterer LNG for. Dette er jo noe vi kjenner godt også i Norge. Paradoksalt har denne sterke veksten i eksporten skapt en mangelssituasjon av gass på det australske fastlandet, særlig i den sørøstlige delen av Australia.
Nå, halvannet år senere, kan vi se gode resultater av HLNGs initiativ – de har allerede vunnet den ene av de to FSRU-prosjektene som er etablert i Australia (AIE sitt prosjekt i Port Kembla, New South Wales) og er en av tre aktører som gjenstår i det andre prosjektet til AGL i Port Crib i Victora. HLNG kan dessuten skryte av å være den første FSRU’en som har lagt til i en australsk havn, noe som skjedde ifm at Höegh Esperanza hentet sin første last i havnen Gladstone i Australia medio mai 2018.
Og det er dessuten planer for ytterligere to FSRU-prosjekter down under...
Redigert 19.09.2018 kl 18:01
Du må logge inn for å svare