Jan Ludvik Andreassen sier 3-4 % minusrente på de værste landene, gjeldsberget øker dramatisk og betjeningsevne er avhengige av minus renter å klare forpliktelsene.
Styrt høy inflasjon, «evig» lave renter dessertgenerasjonen får det fett fremover, last opp eiendom og drikk den beste vinen nå

Vi får Negativ Realrente i mange år fremover.
Lån med flytende lave renter og kjøp eiendom.

Her er Eika Blogg v/ Jan Ludvig Andreassen

Er det noen ende på nedgangen i statsrenter?
KreditterRenter og valutaUncategorized17. desember 2020
Med en ventet nedgang i Storbritannias BNP i år på mer enn 11 pst, og et budsjettunderskudd motsvarende 4000 mrd NOK (om lag 20 pst av BNP), har britisk økonomi sitt verste år i moderne tid. Aldri før har gjelda og underskuddene vært så store som i dag. En gjeld som kun er bærekraftig over tid med null, og tidvis negative, renter i sentralbanken. Og det i all fremtid…

Men britene er ikke alene. Nå som det offentliges gjeld i den vestlige verden eksploderer, er det mange som lurer på hvor lenge dette regimet med minimerte renter, store statsfinansielle underskudd, og skuffende svake vekst- og inflasjonsmålinger kan vare.

Vi lever i sannhet i en æra med sekulær stagnasjon, slik den dansk -amerikanske økonomen Alvin Hansen definerte det i 1938:

‘’sick recoveries which die in
their infancy and depressions
which feed on themselves and
leave a hard and unseemingly
immovable core of unemployment’

Det finansielle motstykket til unormal høy arbeidsledighet over tid er som kjent at publikum ikke tar i bruk sine tilganger. Den finansielle implikasjonen av sekulær stagnasjon er med andre ord kroniske spareoverskudd – uansett rente. Kroniske spareoverskudd som må suges opp av motsvarende offentlige underskudd. Og skulle det offentlige være så uansvarlig at renter ble positive vil spareoverskuddet bare øke på.

Men det finnes håp. Den velrennomerte økonomiprofessoren Olivier Blanchard lanserte idéen om at ‘statsgjeld koster ikke noe’ allerede på nyåret i 2019. Dette under den betingelse at den økonomiske veksten holdt seg høyere enn renta. Alltid uansett. Da vil jo gjeldsgraden gå gradvis ned etter hvert som økonomien vokste raskere enn gjelda gjør. Politikere må bare låne så mye de vil, så lenge de sikrer en høyere økonomisk vekst enn rentene på sine lån.

Annerledes var det før. I tidligere år var rentene høye i de gode år hvor bedriftene gikk godt og arbeidsledigheten var lav. Da var det ikke noe problem for sentralbankene å kutte renten massivt hver gang økonomien fikk et svalestup. Nå, med rentene klistret nær origo, er det ikke så mye å hente på å kutte videre. Den økonomiske veksten løftes ikke av rentekutt fra allerede minimerte renter. Det å kutte renten fra null blir som å dytte på en skolisse.

Bedre da er det å ty til såkalte kvantitative lettelser, hvor sentralbankene kjøper opp gjeldspapirer, aksjer, eiendom og i siste instans brukte kaffetraktere for å holde likviditetsveksten oppe i svake år. For at ikke sentralbankens beholdninger skal svulme over tid er det da maktpåliggende at papirene selges ut i gode tider. Med andre ord må sentralbanken prioritere salg av verdipapirer fra sine hvelv fremfor renteøkninger i økonomiens gode år.

Alle land må sikre at den økonomiske veksten ikke svikter så mye at folk blir redde for soliditeten til staten. Det nye i vår gjeldsatte post-koronaverden er at i dårlige tider vil investorer plutselig kunne miste tilliten til statsfinansenes bærekraft, og utløse kapitalflukt og ustoppelige nedgangstider i næringslivet. Rentene må holdes så lave at sannsynligheten for et slikt scenario minimeres.

Mange fremvoksende økonomier har allerede passert dette Rubicon. De har mistet sin gode kredittverdighet, og har renter på enorme gjeldsberg som er langt høyere enn økonomienes vekstevne. Slike nasjonalstater kan ikke unngå store innstramninger i levestandarden i et forsøk på å gjenvinne markedenes tillit ved å tvinge rentene ned, enten ved å kutte sitt forbruk eller ved å misligholde gjelden. Ikke alle kan unngå konkurs. Noen vil måtte slå følge med Argentina, Venezuela og Zambia og søke gjeldsforhandlinger med sine kreditorer allerede neste år.

Kanskje den største faren for en verden hvor de fleste land har lav vekst og truende gjeldsgrad er et scenario hvor valutakursene skulle bevege seg mye? Da må de land som i utgangspunktet sliter, og som rammes av så sterk appresiering (stigning) av sin valutakurs, kutte rentene langt ned i negativt lende for å redusere investorenes etterspørsel etter sin valuta.

Rentenivåer på 3-4 pst minus i utsatte land er ikke lenger utopi. Noen vil til og med kalle det normalisering av prisen på kapital i en verden hvor gjeldsbergene rundt omkring er blitt uhåndterlige store.

Her hjemme har vi gjennomgående sett dalende verdier for både vekst og renter opp gjennom årene.

For norsk økonomi ventes det en trendvekst på i beste fall ett prosentpoeng for Fastlands-Norges BNP i kommende år, etter at vi er ferdig med den berg- og dalbanen som COVID 19 har gitt økonomien vår. Heller ikke her kan renten settes opp uten at det er fare for at kronekursen fyker av gårde. Heller ikke her er det utenkelig at valutamarkedet tvinger frem kraftig negative nominelle renter i Norges Bank.

Hva skjer med gjeldsberget i KINA, hva menes med et nytt Japan syndrom
Null rente i evig tid ?

Problemet med globale minusrenter er at det kan utvikle seg til global mistillit til valutaene. Det vil si at folk begynner å streike på arbeidsplassene og begynne å kreve realverdier som lønn. Det vil si at de som eier realverdier nekter å selge dem uansett hva folk betaler siden valutaen får verdien 0. 0 ganget med uendelig er fortsatt 0.

Så Japansyndromet er et snilt resultat, og slettes ikke det verste som kan skje.