I 2008 fikk vi den internasjonale finanskrisen. Pengestrømmene stanset. Ingen kredit mulig. Null tillit i markedene.

Når mange gode og solide selskaper på Oslo børs ikke får synliggjort verdiene i kursene, mener jeg at dette skylde en avgrenset, lokal og nasjonal finansproblematikk. Kanskje ikke krise er rett ord, men særnorske forhold som ekstremt og uforutsigbart skatteregime, gjør institusjonelle investorer finner utenlandske selskaper fremfor norske.

Private investorer har 22 prosent skatt på kapitalinntekter som renter og husleie. På utbytte og realiserte gevinster er skatten nesten 40 prosent. I tillegg blir skattefradrag for gjeld og gjeldsrenter redusert for personer som har aksjer.

Poenget er at kapitalbeskatningen øker dramatisk. Da blir løfter om å ikke øke skatt på lave og middels lønnsinntekter bare peanøtter i forhold. Folk må ha pensjon, dagpenger, sykepenger og lønn for å ha penger å betale skatten på eiendeler, som f eks aksjer.

Dette skaper innsnevringer i kapitalstrømmene, og gode investeringsprosjekter som Reach får ikke det løftet som selskapene og aksjene hadde fortjent, grunnet konkurransen om kapital innenfor dette særnorske regimet.