Tsunamier av sennepsgass skylte inn over frontlinjen.

Fornuften tilsa flukt, likevell ble jeg liggende kvilende i horisontalen. Apatisk. Som jeg hadde gjort under hele slaget, mens mine våpenbrødre kjempet og falt.
Denne feige, meningsløse handling burde ikke applauderes.

Giddesløs ble jeg liggende når fienden rykket frem. Det virket som kroppens egne gassutslipp hadde nøytralisert sennepsgassen til en viss grad, så jeg hadde overlevd. Men med svekket intelekt og bedervet kropp.

Mot alle ods tråkket fienden videre i tro om at jeg ikke var levende. Nå er jeg fortsatt i live. En lat dessertør og landsviker som lå i horisontal fremfor og stride.

Nå er jeg faktisk i den posisjon at jeg kan ramme fiendens mest vitale områder. Jeg vil da trolig høste heder og ære. Bli hyllet som en helt, selv om intensjonen var unnasluntring og landsvik. Dette forutsetter at jeg handler. En viss risiko er tilstede. Alternativet er å bli liggende i horisontalen og kansje omkomme etter gass skadene.

Vi får se.