Fremskrittspartiets ansvarlighet og fall har åpnet et stort rom til høyre.

For ti år siden var Fremskrittspartiet seks ganger større enn Senterpartiet på norske partimålinger. I juli i år nærmer Trygve Slagsvold Vedum seg dobbelt så stor oppslutning som Siv Jensen.

Velgerne er spredt til populistiske partier i alle retninger, men det er et stort åpent rom til høyre for Fremskrittspartiet.

- I 2021 kommer det et parti som kommer til å spise av de store, sier tidligere Frp-statsråd Per Sandberg i et intervju med Klassekampen.

Selv om både SV-leder Audun Lysbakken og Rødt-leder Bjørnar Moxnes inntil nylig regnet seg som revolusjonære, er det klare historiske og ideologiske forskjeller på et SV solid plantet i demokratisk tradisjon og Rødt, som fortsatt vil ha kommunisme.

Men venstresiden har plass til begge.

Uansett nyanseforskjeller, Rødt har 5,0 prosent og SV 7,7 prosent i gjennomsnitt på de siste målingene gjengitt hos Pollofpolls.no. Legger vi på MDGs 5,2 prosent, så er det tre partier med totalt 17,9 prosent oppslutning til venstre.

FOLKET MOT ELITEN: Senterpartiets partileder Trygve Slagsvold Vedum er en populist, mens Siv Jensen og Fremskrittspartiet har gått i ansvarlig retning.

De ti siste årene har vært en nesten sammenhengende nedgangsperiode (dog med et par midlertidige oppturer) for Fremskrittspartiet. I juli 2008 hadde Frp 30,2 prosents oppslutning. I år er snittet nede på 8,2 prosent.

Senterpartiet har gått fra 4,7 prosent i 2008, til 14,2 prosent nå.

De to partiene har beveget seg helt forskjellig ideologisk. Senterpartiet har vinket farvel til en historisk posisjon som storbøndenes parti, trygt forankret i privat eiendomsrett og på høyresiden. Partiet surfer på en medgangsbølge i distriktene, basert på frykt for reformer, sentralisering og alt nytt.

Fremskrittspartiet har tatt lange skritt bort fra sin populistiske fortid som partiet for alle, og gått inn i regjeringskontorene og tatt på seg forpliktelser og ansvarlighet. Partiet er «temmet» av samarbeidet med Venstre og Kristelig Folkeparti, og fremstår som litt blast og uten profil.

- Det at KrF kom inn i regjering, mener jeg er en katastrofe for Frp, sier Per Sandberg i Klassekampen-intervjuet. - Det står jo helt stille med den regjeringen man har nå.

Sandberg frykter at nasjonalistiske og innvandringskritiske krefter tar over Fremskrittspartiet, og advarer mot folk som Christian Tybring-Gjedde, Per Willy Ammundsen og Carl I. Hagen. Selv vil han tilbake til Frps røtter som et liberalistisk parti med vekt på individuell frihet.

Så langt Per Sandbergs analyse. Den er ikke nødvendigvis riktig, men han har trolig rett i at Fremskrittspartiet famler etter et nytt ståsted, og at innvandrings-kortet ikke er en like sterk joker som tidligere.

I mange land i Europa ser vi sterke nasjonalkonservative partier med religiøst tilsnitt, der en person som Sylvi Listhaug ville passet inn. Kanskje blir dette Fremskrittspartiets posisjon i norsk politikk, i tydeligere konkurranse med Senterpartiet og Kristelig Folkeparti.

Alternativet er å fortsette den ansvarlige linjen og ligge nært opp til Høyre, noe som har vært Siv Jensens linje. Hun har vært en ansvarlig og trygg finansminister. Det er kanskje bra for Norge, men ikke for Frps galluptall.

En tredje mulighet er å bryte ut av regjeringen i god tid før stortingsvalget i 2021, for å forsøke å vinne tilbake noe av det tapte ved tydelig opposisjonspolitikk. Men det er en farlig strategi å være i skyggenes dal, jfr Oslo Frp.

Uuansett hva Fremskrittspartiet velger å gjøre, så åpner det for andre partier på høyresiden. Og det kan gå raskt, bare se på bompengepartiet og erfaringene fra andre land:

Ta Spania, der partibildet er totalt forandret på få år fra en situasjon der «Høyre» og «Arbeiderpartiet» skiftet om makten. Venstre-populistiske Podemos og sentrum-høyre-partiet Ciudades gikk fra null til rundt 15 prosent hver. Ved siste valg kom enda et nytt parti - ytrehøyre-partiet VOX - som nå ligger på rundt 8 prosent på Pollofpolls.eu.

I Frankrike feide Emmanuel Macron og hans nystiftede La Republique En Marché inn i presidentkontoret, og det liberale sentrum/høyre-partiet gikk fra null til over 30 prosent på noen få måneder.

I Tyskland har De Grønne nå 25 prosent, mens høyreorienterte Alternativ for Deutchland har 13 prosent. Sosialdemokratene ligger på fjerdeplass med brukket rygg.

I Danmark har Frps søsterparti, Dansk Folkeparti, en lignende utvikling som Fremskrittspartiet. Ved det nylige valget fikk nye partier som Alternativet, Nye borgerlige og relativt nye Liberal Alliance til sammen 7,7 prosent og kom inn med totalt 13 representanter i Folketinget.

I Sverige ligger Sverigedemokratene støtt på nesten 20 prosent med en politikk som minner om en blanding av de norske partiene Senterpartiet og Fremskrittspartiet.

Poenget er at millioner av velgere over hele Europa har forlatt den gamle høyre/venstre-dimensjonen, og strømmet til nye partier som står for noe alternativt - enten det er grønn politikk, en liberal frihetspolitikk, innvandringsskepsis eller klarere venstre-alternativer.

En tydelig konfliktlinje går mellom nasjonale, religiøse og konservative krefter på den ene siden - og EU-vennlige, liberale og progressive krefter på den andre. Og den gamle økonomiske høyre/venstre-aksen har ikke like stor betydning. Sånn sett er det litt meningsløst å snakke om et parti til høyre for Fremskrittspartiet, når det egentlig er snakk om et parti som alternativ til Fremskrittspartiet (som bompengepartiet).

Akkurat nå ser det norske partikartet ut til å være godt fylt opp på den rødgrønne venstresiden, mens det er relativt tomt på høyresiden for et alternativ til regjeringspartiene. Eksempelvis for et parti som er for sterk nedsetttelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep.

https://www.nettavisen.no/okonomi/norge-har-plass-til-et-nytt-parti-til-hoyre-for-fremskrittspartiet-ved-neste-valg/3423814180.html