𝐑𝐞𝐩𝐫𝐞𝐬𝐞𝐧𝐭𝐚𝐭𝐢𝐯𝐭 𝐝𝐞𝐦𝐨𝐤𝐫𝐚𝐭𝐢.
𝐑𝐞𝐩𝐫𝐞𝐬𝐞𝐧𝐭𝐚𝐭𝐢𝐯𝐭 𝐝𝐞𝐦𝐨𝐤𝐫𝐚𝐭𝐢
Et representativt demokrati, også kalt indirekte demokrati, er et demokrati der folket velger representanter til å styre for seg. De ulike politiske grupperinger kjemper i åpne frie valg om å vinne legitimiteten til å styre politikken innenfor et gitt territorium i en gitt periode.
Dette er den tradisjonelle vestlige formen og den mest utbredte formen for demokrati. Norge er et representativt demokrati, det samme gjelder de fleste land i Europa. Oldtidens Athen brukte direkte demokrati der folk selv stemmer direkte over lovforslag.
Representasjon og makt
Representantene velges av folket, f.eks. til en lovgivende forsamling, og representantene gis mandat til å vedta lover, utnevne andre representanter, og å velge styreformann, statsminister eller president. Politiske fylkespartier og mange frivillige organisassjoner velger representanter til landsmøter eller generalforsamlinger.
I vestlige demokratier består normalt den lovgivende forsamlingen av folkevalgte representanter, mens dommere, og overhus ikke nødvendigvis er folkevalgt. Tenkeren Edmund Burke hevdet at representantene var valgt til å arbeide for sine velgere ved å tenke og styre, ikke bare å representere politiske standpunkter: 𝐃𝐢𝐧 𝐫𝐞𝐩𝐫𝐞𝐬𝐞𝐧𝐭𝐚𝐧𝐭 𝐬𝐤𝐲𝐥𝐝𝐞𝐫 𝐝𝐞𝐠, 𝐢𝐤𝐤𝐞 𝐛𝐚𝐫𝐞 𝐚𝐫𝐛𝐞𝐢𝐝𝐞𝐭 𝐬𝐢𝐭𝐭, 𝐦𝐞𝐧 𝐬𝐢𝐧 𝐝ø𝐦𝐦𝐞𝐤𝐫𝐚𝐟𝐭; 𝐨𝐠 𝐡𝐚𝐧 𝐛𝐞𝐝𝐫𝐚𝐫, 𝐢 𝐬𝐭𝐞𝐝𝐞𝐭 𝐟𝐨𝐫 å 𝐭𝐣𝐞𝐧𝐞, 𝐝𝐞𝐫𝐬𝐨𝐦 𝐡𝐚𝐧 𝐨𝐟𝐫𝐞𝐫 𝐝𝐞𝐧 𝐟𝐨𝐫 𝐝𝐢𝐧 𝐦𝐞𝐧𝐢𝐧𝐠.
𝐎𝐥𝐢𝐠𝐚𝐫𝐤𝐢𝐞𝐭𝐬 𝐣𝐞𝐫𝐧𝐥𝐨𝐯
Oligarkiets jernlov er en samfunnsvitenskapelig teori, opprinnelig framsatt av Robert Michels, om at alle politiske partier vil utvikle oligarki, det vi si fåmannsvelde, på grunn av organisasjonsprosesser og endringer i holdninger og innstillinger hos partiets tillitsvalgte og ledere. Tendensen i retning oligarki vil gjelde alle partier, uavhengig av om de i utgangspunktet preges av en ideologi og et program som vektlegger likhet, deltakelse og demokrati. Denne lovmessigheten kan utvides til å gjelde alle organisasjoner.
Michels formulerte sin tese om «oligarkiets jernlov» på bakgrunn av en studie av det tyske sosialdemokratiske partiet, boken Zur Soziologie des Parteiwesens in der Modernen Demokratie, utgitt i 1911. Michels konkluderte her med det som har blitt stående som den klassiske formuleringen av «Oligarkiets jernlov»: "Det er organisasjon som gir grunnlaget for dominansen av de valgte over velgerne, av de som har mandatene over de som har gitt dem mandate, av delegatene over dem som de har fått delegasjon fra. den som sier organisasjon, sier samtidig oligarki."
𝐎𝐥𝐢𝐠𝐚𝐫𝐤𝐢
Oligarki (fra gresk ὀλιγαρχία (oligarkhía), «fåmannsvelde», av ὀλίγος (olígos), «få» og αρχία (arkhía), «styre») er en styreform hvor den politiske makten er samlet hos en liten gruppe mennesker, såkalte oligarker. Begrepet ble først definert av Aristoteles i hans analyse av styresformene, oligarkiet ble definert som en styresform, der få har makten og styrer etter egeninteresser. De få er økonomisk sterke og styrer basert på deres økonomiske interesser. En bredere definisjon kan være at makten ligger hos de mektigste, ut ifra rikdom, familierelasjoner, militær styrke, politisk innflytelse og/eller lignende. Visse politiske teoretikere har påstått at alle politiske styrer til en viss grad er et oligarki, uansett hva slags politisk styreform en stat har.
Et oligarki er som oftest styrt av et fåtall mektige familier hvor deres barn blir oppdratt som arvinger av denne makten. I kontrast til aristokrati («styrt av de beste») behøver ikke makten i et oligarki å bli styrt offentlig, men fungerer ofte som et økonomisk styre bak «tronen». I et demokrati blir dette et alvorlig problem ettersom oligarkiet – i motsetning til politikerne – ikke er valgt av folket.
Mange europeiske kongedømmer begynte som et oligarki, hvor familiene med makten bestemte hvem som skulle innsettes som konger, biskoper og lignende.
Et vanlig moderne eksempel på et oligarki er når en stat styres av en militærjunta.
---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Har vi egentlig demokrati i Norge slik som det er nå?
Et representativt demokrati, også kalt indirekte demokrati, er et demokrati der folket velger representanter til å styre for seg. De ulike politiske grupperinger kjemper i åpne frie valg om å vinne legitimiteten til å styre politikken innenfor et gitt territorium i en gitt periode.
Dette er den tradisjonelle vestlige formen og den mest utbredte formen for demokrati. Norge er et representativt demokrati, det samme gjelder de fleste land i Europa. Oldtidens Athen brukte direkte demokrati der folk selv stemmer direkte over lovforslag.
Representasjon og makt
Representantene velges av folket, f.eks. til en lovgivende forsamling, og representantene gis mandat til å vedta lover, utnevne andre representanter, og å velge styreformann, statsminister eller president. Politiske fylkespartier og mange frivillige organisassjoner velger representanter til landsmøter eller generalforsamlinger.
I vestlige demokratier består normalt den lovgivende forsamlingen av folkevalgte representanter, mens dommere, og overhus ikke nødvendigvis er folkevalgt. Tenkeren Edmund Burke hevdet at representantene var valgt til å arbeide for sine velgere ved å tenke og styre, ikke bare å representere politiske standpunkter: 𝐃𝐢𝐧 𝐫𝐞𝐩𝐫𝐞𝐬𝐞𝐧𝐭𝐚𝐧𝐭 𝐬𝐤𝐲𝐥𝐝𝐞𝐫 𝐝𝐞𝐠, 𝐢𝐤𝐤𝐞 𝐛𝐚𝐫𝐞 𝐚𝐫𝐛𝐞𝐢𝐝𝐞𝐭 𝐬𝐢𝐭𝐭, 𝐦𝐞𝐧 𝐬𝐢𝐧 𝐝ø𝐦𝐦𝐞𝐤𝐫𝐚𝐟𝐭; 𝐨𝐠 𝐡𝐚𝐧 𝐛𝐞𝐝𝐫𝐚𝐫, 𝐢 𝐬𝐭𝐞𝐝𝐞𝐭 𝐟𝐨𝐫 å 𝐭𝐣𝐞𝐧𝐞, 𝐝𝐞𝐫𝐬𝐨𝐦 𝐡𝐚𝐧 𝐨𝐟𝐫𝐞𝐫 𝐝𝐞𝐧 𝐟𝐨𝐫 𝐝𝐢𝐧 𝐦𝐞𝐧𝐢𝐧𝐠.
𝐎𝐥𝐢𝐠𝐚𝐫𝐤𝐢𝐞𝐭𝐬 𝐣𝐞𝐫𝐧𝐥𝐨𝐯
Oligarkiets jernlov er en samfunnsvitenskapelig teori, opprinnelig framsatt av Robert Michels, om at alle politiske partier vil utvikle oligarki, det vi si fåmannsvelde, på grunn av organisasjonsprosesser og endringer i holdninger og innstillinger hos partiets tillitsvalgte og ledere. Tendensen i retning oligarki vil gjelde alle partier, uavhengig av om de i utgangspunktet preges av en ideologi og et program som vektlegger likhet, deltakelse og demokrati. Denne lovmessigheten kan utvides til å gjelde alle organisasjoner.
Michels formulerte sin tese om «oligarkiets jernlov» på bakgrunn av en studie av det tyske sosialdemokratiske partiet, boken Zur Soziologie des Parteiwesens in der Modernen Demokratie, utgitt i 1911. Michels konkluderte her med det som har blitt stående som den klassiske formuleringen av «Oligarkiets jernlov»: "Det er organisasjon som gir grunnlaget for dominansen av de valgte over velgerne, av de som har mandatene over de som har gitt dem mandate, av delegatene over dem som de har fått delegasjon fra. den som sier organisasjon, sier samtidig oligarki."
𝐎𝐥𝐢𝐠𝐚𝐫𝐤𝐢
Oligarki (fra gresk ὀλιγαρχία (oligarkhía), «fåmannsvelde», av ὀλίγος (olígos), «få» og αρχία (arkhía), «styre») er en styreform hvor den politiske makten er samlet hos en liten gruppe mennesker, såkalte oligarker. Begrepet ble først definert av Aristoteles i hans analyse av styresformene, oligarkiet ble definert som en styresform, der få har makten og styrer etter egeninteresser. De få er økonomisk sterke og styrer basert på deres økonomiske interesser. En bredere definisjon kan være at makten ligger hos de mektigste, ut ifra rikdom, familierelasjoner, militær styrke, politisk innflytelse og/eller lignende. Visse politiske teoretikere har påstått at alle politiske styrer til en viss grad er et oligarki, uansett hva slags politisk styreform en stat har.
Et oligarki er som oftest styrt av et fåtall mektige familier hvor deres barn blir oppdratt som arvinger av denne makten. I kontrast til aristokrati («styrt av de beste») behøver ikke makten i et oligarki å bli styrt offentlig, men fungerer ofte som et økonomisk styre bak «tronen». I et demokrati blir dette et alvorlig problem ettersom oligarkiet – i motsetning til politikerne – ikke er valgt av folket.
Mange europeiske kongedømmer begynte som et oligarki, hvor familiene med makten bestemte hvem som skulle innsettes som konger, biskoper og lignende.
Et vanlig moderne eksempel på et oligarki er når en stat styres av en militærjunta.
---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Har vi egentlig demokrati i Norge slik som det er nå?
-
«
- 1
- 2 »
Jo, d fikk du. Poenget er nettopp at kun et lite fåtall oppfatter det som at man lever under åket som du påstår. Å argumentere mot dette blir som å bruke tid på å argumentere mot påstand om at jorda er flat.
Du finner ikke mange tråder på Dagens tema med reell debatt. Stort sett er d folk så langt til høyre at de ikke fanges opp av noe parti som langer ut mot norske styresmakter, presse og you name it. Hvis noen gidder å ta til motmæle vanker det utskjelling og trusler. D var mer mitt poeng enn ditt innlegg spesifikt. Hva ditt startinnlegg angår vil jeg si at det er like mye likhet mellom Norge og et militærdiktatur som Norge og et oligarki. Så og si intet slik jeg ser d. Man kan knappest hevde at ikke Norge er et av landene som kommer lengst opp på demokratibarometeret når de offisielle kriterier for hva som er et demokrati legges til grunn. Temaet ditt er altså kun interessant for spesielt interesserte som ser Norge fra en litt annen vinkel enn de fleste av oss. Som vel er de samme som mener at nordmenn flest er et folk under skoen uten evne til egen tenking og handling, klær til å bli utnyttet av våre ledere og storkapitalen.
Direkte demokrati, slik de har i Sveits, vil nok være bedre.
Tydeligvis et svært ømtålelig tema siden det blir sabotert og spammet ned.
Poster kronikken til Geir Åsen da en gang til slik at det ikke drukner i alt søppelet.
___________________________________________________________________
𝙋𝙤𝙡𝙞𝙩𝙞𝙠𝙚𝙧𝙣𝙚 𝙝ø𝙧𝙚𝙧 𝙞𝙠𝙠𝙚 𝙥å 𝙛𝙤𝙡𝙠
Som fagperson i moderne politisk historie og ideologi, ser jeg hvordan politikere oftere utøver oligarkisk fremferd. Oligarki, er en styreform der en liten gruppe personer har makt til å styre over resten, uten at disse har noen virkelig mulighet til å kontrollere de som styrer. Det er altså noe som ligger mellom demokrati og diktatur.
𝐁𝐞𝐠𝐫𝐞𝐩𝐞𝐭 𝐛𝐫𝐮𝐤𝐞𝐬 ofte om Russland etter Sovjetunionens fall, der en gruppe skaffet seg eierskap til verdiene i prosessen med privatisering av statlige tjenester. Trenden viser seg i Norge, der gruppen som dominerer er vår regjering, sammen med private aktører som sammen blir den lovgivende, utøvende og dømmende makt. Partier slår seg sammen for å få flertall, og selv de minste utøver stor makt, satt mot hvor mange stemmer de fikk. Resultatet er konstante kompromisser som ingen av velgerne ønsket.
𝐉𝐞𝐠 𝐬𝐤𝐚𝐥 𝐠𝐢 et par eksempler på oligarki i Norge. Stengingen av riksdekkende FM radio er et, som ble utført mot folks vilje. Meningsmålinger viste at mellom 60 – 66 % var imot, men dette ble ignorert og nettet stengt. Vinnerne av bestemmelsen ble DAB aktørene Nent (P4) og Bauer Media, som sikret seg monopol på reklamefinansiert riksradio frem til 20322, mens vi andre mot egen vilje ble tvunget til å betale rundt 23 milliarder skattekroner for å bygge ut DAB nettet.
𝐄𝐭 𝐚𝐧𝐧𝐞𝐭 er ACER avtalen, der en meningsmåling utført i 2018 viste at bare 8,8 % var for avtalen, men den ble vedtatt og innført.4 Avtalen skulle sikre et integrert energimarked i EU, ved å harmonisere medlemsstatenes regelverk. EU regulerer nå norsk import og eksport av strøm, og setter prisen. Etter et år, viste tallene at Norge sendte ut strøm til Europa i 41 av årets 52 uker, og derved ble vi taperne, og strømmen er blitt markant dyrere.
𝐕𝐢𝐧𝐧𝐞𝐫𝐧𝐞 er de som eier kraftlinjene og kraftverkene, men også inkassobransjen skor seg. Blant dem er Kredinor som driver inn penger for Agder Energi når folk ikke klarer de stadig høyere strømregningene og nettleien. I 2017 fant de dette samarbeidet så lukrativt, at Agder Energi og inkassoselskapet feiret seg selv med bløtekake. I 2018 fikk alle ansatte i Kredinor 116.000 kroner hver i bonus for sin innsats med å drive inn penger.
Norge er blitt kåret til et av de mest lønnsomme steder i hele verden å drive inkasso.
𝐌𝐞𝐝 𝐥𝐨𝐯𝐞𝐧 i hånd utnytter de hele statsapparatet gjennom politi, namsmann, og rettsapparat for å drive inn penger. Politikerne gjør intet for å endre denne praksisen som flere namsmenn og jurister har ropt høylytt varsko over. De 169 stortingsrepresentanter som tillater dette, vedtar sin egen lønn fra år til år, der den nå er rundt 1 million kroner. Samtidig har de bestemt at de som trenger hjelp, eller har tvangstrekk fra lønn - må klare seg med rundt 8.800 kroner måneden, - eller 2-3000 kroner per måned for akutt sosialhjelp, disse blir å regne som fattige etter EU sin målestokk.
𝐄𝐤𝐬𝐞𝐦𝐩𝐥𝐞𝐧𝐞 er oligarki i praksis; - de ignorerer meningsmålinger og fattigdom og statens bestemmelser rammer mange. Samtidig beriker den utøvende makt seg selv i egen lønnsnemnd, og lar private aktører bruke statsapparatet for å drive inn sine penger.
𝐍𝐀𝐕-𝐬𝐤𝐚𝐧𝐝𝐚𝐥𝐞𝐧 viser en annen side av oligarki. Maktutøverne unnviker egen straff når de bryter loven. Om loven brytes - så straffes vi, det er noe alle vet. I denne saken er det så langt ingen som snakker om straff for de ansvarlige. Loven er klar: § 254. Frihetsberøvelse. Den som ved innesperring, bortføring eller på annen måte rettsstridig fratar noen friheten, straffes med bot eller fengsel inntil 3 år. Flere er uriktig fengslet i denne saken, men de ansvarlige, enten det være seg statsråden, NAV ansatte, domstolen eller politi, snakker intet om hva deres egen straff skal bli etter § 254.
𝐎𝐩𝐩𝐬𝐤𝐫𝐢𝐟𝐭𝐞𝐧 𝐞𝐫 å stå frem offentlig og beklage, men dette er ingen reell straff. For å ordne opp, tar de våre skattepenger som skulle gått til skoler, sykehus, veier og annet for å betale erstatning til ofrene for deres egne feilgrep.
Jeg kunne fortsatt med eksempler der folk klart er imot det som gjøres; - Fylkessammenslåing, bompenger, vindmølleutbyggingen, EU, EØS og så videre, men her er ikke nok spalteplass.
𝐒𝐭𝐨𝐫𝐭𝐢𝐧𝐠 𝐨𝐠 𝐫𝐞𝐠𝐣𝐞𝐫𝐢𝐧𝐠 er våre ansatte, og makten er gitt av folket. For at de skal lytte til oss, har vi pressestøtte. Her kommer folks ønsker og vilje frem og mediene gir klare signaler og instrukser til våre politikere i reportasjer, meningsmålinger, debatter og annet. Dette er arbeidsordren som de har å utføre. De tjener oss, ikke omvendt. Kommer de i en posisjon der de ignorerer folkets vilje, så svikter de sin arbeidsplikt og må fratre.
𝐈 𝐞𝐤𝐬𝐞𝐦𝐩𝐥𝐞𝐧𝐞 var folks mening klart signalisert gjennom pressen, men ble ignorert med grunnlag i de såkalte kompromisser. Om de nå også unnlater egen straff etter NAV skandalen, er det oligarki i sterk praksis. Dette skaper sinne i folk, og konsekvensene ved oligarkisk styre blir markant klasseskille, økt fattigdom og følelsen av arroganse som distanserer folket fra politikerne.
𝐈 𝐝𝐚𝐠 𝐞𝐫 𝐝𝐞𝐭 over 737.000 fattige enkeltindivider i Norge, men dem hører du aldri om. Politikerne snakker kun om ca. 100.000 fattige barn, men barn har ikke økonomisk ansvar for seg selv, så dette er tåkelegging for å omgå tallet på enkeltindivider som er atskillig høyere.
𝐈 𝐤𝐣ø𝐥𝐯𝐚𝐧𝐧𝐞𝐭 av fattigdom er tap av kjøpekraft og inflasjon eksempler på resultat over tid. En konsekvens blir økt kriminalitet, misnøye, vold, konspiratorisk tanke, anarkisk tanke og motsetninger mellom folkegrupper som skylder på hverandre, og glemmer hvem som satt reglene de må leve under - samfunnet blir med andre ord uforutsigbart og utrygt.
𝐄𝐮𝐫𝐨𝐩𝐞𝐢𝐬𝐤 𝐡𝐢𝐬𝐭𝐨𝐫𝐢𝐞 har vist oss at et stort klasseskille, er samfunnets farligste fiende. Derfor er det viktig å rope et varsko når tendensene på distansering av folkestyre begynner å vise seg. Våre politikere må lytte til folket, fremfor å velge kompromisser seg imellom, ellers skaper de et fremtidig Norge med store motsetningsforhold i alle samfunnslag, som kan bli permanente.
- Geir Åsen, historiker i moderne politisk historie og ideologi 8. DESEMBER 2019
https://www.dagbladet.no/kultur/politikerne-horer-ikke-pa-folk/71901273?fbclid=IwAR2R9S-rrMC1o1VCSeTqSvNS6yEcgFyR2ov4U0Psct1tsXZhZH7-L6d9x1c
___________________________________________________________________________________________________________
Bra kronikk dette!
Poster kronikken til Geir Åsen da en gang til slik at det ikke drukner i alt søppelet.
___________________________________________________________________
𝙋𝙤𝙡𝙞𝙩𝙞𝙠𝙚𝙧𝙣𝙚 𝙝ø𝙧𝙚𝙧 𝙞𝙠𝙠𝙚 𝙥å 𝙛𝙤𝙡𝙠
Som fagperson i moderne politisk historie og ideologi, ser jeg hvordan politikere oftere utøver oligarkisk fremferd. Oligarki, er en styreform der en liten gruppe personer har makt til å styre over resten, uten at disse har noen virkelig mulighet til å kontrollere de som styrer. Det er altså noe som ligger mellom demokrati og diktatur.
𝐁𝐞𝐠𝐫𝐞𝐩𝐞𝐭 𝐛𝐫𝐮𝐤𝐞𝐬 ofte om Russland etter Sovjetunionens fall, der en gruppe skaffet seg eierskap til verdiene i prosessen med privatisering av statlige tjenester. Trenden viser seg i Norge, der gruppen som dominerer er vår regjering, sammen med private aktører som sammen blir den lovgivende, utøvende og dømmende makt. Partier slår seg sammen for å få flertall, og selv de minste utøver stor makt, satt mot hvor mange stemmer de fikk. Resultatet er konstante kompromisser som ingen av velgerne ønsket.
𝐉𝐞𝐠 𝐬𝐤𝐚𝐥 𝐠𝐢 et par eksempler på oligarki i Norge. Stengingen av riksdekkende FM radio er et, som ble utført mot folks vilje. Meningsmålinger viste at mellom 60 – 66 % var imot, men dette ble ignorert og nettet stengt. Vinnerne av bestemmelsen ble DAB aktørene Nent (P4) og Bauer Media, som sikret seg monopol på reklamefinansiert riksradio frem til 20322, mens vi andre mot egen vilje ble tvunget til å betale rundt 23 milliarder skattekroner for å bygge ut DAB nettet.
𝐄𝐭 𝐚𝐧𝐧𝐞𝐭 er ACER avtalen, der en meningsmåling utført i 2018 viste at bare 8,8 % var for avtalen, men den ble vedtatt og innført.4 Avtalen skulle sikre et integrert energimarked i EU, ved å harmonisere medlemsstatenes regelverk. EU regulerer nå norsk import og eksport av strøm, og setter prisen. Etter et år, viste tallene at Norge sendte ut strøm til Europa i 41 av årets 52 uker, og derved ble vi taperne, og strømmen er blitt markant dyrere.
𝐕𝐢𝐧𝐧𝐞𝐫𝐧𝐞 er de som eier kraftlinjene og kraftverkene, men også inkassobransjen skor seg. Blant dem er Kredinor som driver inn penger for Agder Energi når folk ikke klarer de stadig høyere strømregningene og nettleien. I 2017 fant de dette samarbeidet så lukrativt, at Agder Energi og inkassoselskapet feiret seg selv med bløtekake. I 2018 fikk alle ansatte i Kredinor 116.000 kroner hver i bonus for sin innsats med å drive inn penger.
Norge er blitt kåret til et av de mest lønnsomme steder i hele verden å drive inkasso.
𝐌𝐞𝐝 𝐥𝐨𝐯𝐞𝐧 i hånd utnytter de hele statsapparatet gjennom politi, namsmann, og rettsapparat for å drive inn penger. Politikerne gjør intet for å endre denne praksisen som flere namsmenn og jurister har ropt høylytt varsko over. De 169 stortingsrepresentanter som tillater dette, vedtar sin egen lønn fra år til år, der den nå er rundt 1 million kroner. Samtidig har de bestemt at de som trenger hjelp, eller har tvangstrekk fra lønn - må klare seg med rundt 8.800 kroner måneden, - eller 2-3000 kroner per måned for akutt sosialhjelp, disse blir å regne som fattige etter EU sin målestokk.
𝐄𝐤𝐬𝐞𝐦𝐩𝐥𝐞𝐧𝐞 er oligarki i praksis; - de ignorerer meningsmålinger og fattigdom og statens bestemmelser rammer mange. Samtidig beriker den utøvende makt seg selv i egen lønnsnemnd, og lar private aktører bruke statsapparatet for å drive inn sine penger.
𝐍𝐀𝐕-𝐬𝐤𝐚𝐧𝐝𝐚𝐥𝐞𝐧 viser en annen side av oligarki. Maktutøverne unnviker egen straff når de bryter loven. Om loven brytes - så straffes vi, det er noe alle vet. I denne saken er det så langt ingen som snakker om straff for de ansvarlige. Loven er klar: § 254. Frihetsberøvelse. Den som ved innesperring, bortføring eller på annen måte rettsstridig fratar noen friheten, straffes med bot eller fengsel inntil 3 år. Flere er uriktig fengslet i denne saken, men de ansvarlige, enten det være seg statsråden, NAV ansatte, domstolen eller politi, snakker intet om hva deres egen straff skal bli etter § 254.
𝐎𝐩𝐩𝐬𝐤𝐫𝐢𝐟𝐭𝐞𝐧 𝐞𝐫 å stå frem offentlig og beklage, men dette er ingen reell straff. For å ordne opp, tar de våre skattepenger som skulle gått til skoler, sykehus, veier og annet for å betale erstatning til ofrene for deres egne feilgrep.
Jeg kunne fortsatt med eksempler der folk klart er imot det som gjøres; - Fylkessammenslåing, bompenger, vindmølleutbyggingen, EU, EØS og så videre, men her er ikke nok spalteplass.
𝐒𝐭𝐨𝐫𝐭𝐢𝐧𝐠 𝐨𝐠 𝐫𝐞𝐠𝐣𝐞𝐫𝐢𝐧𝐠 er våre ansatte, og makten er gitt av folket. For at de skal lytte til oss, har vi pressestøtte. Her kommer folks ønsker og vilje frem og mediene gir klare signaler og instrukser til våre politikere i reportasjer, meningsmålinger, debatter og annet. Dette er arbeidsordren som de har å utføre. De tjener oss, ikke omvendt. Kommer de i en posisjon der de ignorerer folkets vilje, så svikter de sin arbeidsplikt og må fratre.
𝐈 𝐞𝐤𝐬𝐞𝐦𝐩𝐥𝐞𝐧𝐞 var folks mening klart signalisert gjennom pressen, men ble ignorert med grunnlag i de såkalte kompromisser. Om de nå også unnlater egen straff etter NAV skandalen, er det oligarki i sterk praksis. Dette skaper sinne i folk, og konsekvensene ved oligarkisk styre blir markant klasseskille, økt fattigdom og følelsen av arroganse som distanserer folket fra politikerne.
𝐈 𝐝𝐚𝐠 𝐞𝐫 𝐝𝐞𝐭 over 737.000 fattige enkeltindivider i Norge, men dem hører du aldri om. Politikerne snakker kun om ca. 100.000 fattige barn, men barn har ikke økonomisk ansvar for seg selv, så dette er tåkelegging for å omgå tallet på enkeltindivider som er atskillig høyere.
𝐈 𝐤𝐣ø𝐥𝐯𝐚𝐧𝐧𝐞𝐭 av fattigdom er tap av kjøpekraft og inflasjon eksempler på resultat over tid. En konsekvens blir økt kriminalitet, misnøye, vold, konspiratorisk tanke, anarkisk tanke og motsetninger mellom folkegrupper som skylder på hverandre, og glemmer hvem som satt reglene de må leve under - samfunnet blir med andre ord uforutsigbart og utrygt.
𝐄𝐮𝐫𝐨𝐩𝐞𝐢𝐬𝐤 𝐡𝐢𝐬𝐭𝐨𝐫𝐢𝐞 har vist oss at et stort klasseskille, er samfunnets farligste fiende. Derfor er det viktig å rope et varsko når tendensene på distansering av folkestyre begynner å vise seg. Våre politikere må lytte til folket, fremfor å velge kompromisser seg imellom, ellers skaper de et fremtidig Norge med store motsetningsforhold i alle samfunnslag, som kan bli permanente.
- Geir Åsen, historiker i moderne politisk historie og ideologi 8. DESEMBER 2019
https://www.dagbladet.no/kultur/politikerne-horer-ikke-pa-folk/71901273?fbclid=IwAR2R9S-rrMC1o1VCSeTqSvNS6yEcgFyR2ov4U0Psct1tsXZhZH7-L6d9x1c
___________________________________________________________________________________________________________
Bra kronikk dette!
Om ikke annet så kan man ikke være uenig i konklusjonen; stort klasseskille er en av samfunnets store fiender. Men når det gjelder vedtakene han bruker for å underbygge sin oligarkipåstand så virker det ikke så gjennomtenkt. Ta for eksempel vindmøller; ikke mange årene siden at dette ble ansett å være "hot shit" og det var på denne tiden mange av beslutningene tatt. Nå har meningen endret seg blant menigmann og hva skjer; jo, flere og flere politikere/partier snur også. Det samme har vi sett når det gjelder bompenger. Når folk ser hva resultatet blir for lommeboka(spesielt rushtidsavgiften) kommer de store protestene. Og igjen; vi ser helomvendinger fra politikere. I praksis er de fleste politikere/partier værhaner så det holder. Åsen legger også sine punkter frem på et vis som gir inntrykk av at han sitter på dokumentasjon som viser at alle landets innbyggere er dypt uenige i hauger med vedtak i vår nasjonalforsamling. Det stemmer jo ikke. Mange er for EØS, sikkert over 50% også, mange er for at bompenger kan ha en funksjon(selv om de ikke liker bompenger) og mange er for vindmøller(bare ikke utfor stuevinduet eller i egen natur). Så jeg mener at det norske demokrati fungerer. Feilskjær vil det alltid bli. Driften av et land er en komplisert sak som skal ta en uendelig mengde hensyn. Men vi må selvsagt alltid være på vakt og bruke stemmeseddelen for å få de korreksjoner vi anser å være nødvendige. Vi vil jo ikke ha amerikanske tilstander, der kan vi virkelig diskutere graden av oligarki.
Redigert 25.01.2020 kl 12:36
Du må logge inn for å svare
-
«
- 1
- 2 »