halv milliard.

Det finnes knapt et «godt formål» ute i verden som ikke støttes av Norge. Men sannelig klarte ikke Erna Solberg & co å finne enda ett: Nå skal nye 500 millioner av våre felles penger forsvinne i noe som kalles «Education cannot wait». Kanskje det burde ventet litt?

Norge gir bort ca. 37 milliarder kroner årlig i bistand. Det vil si omtrent hundre millioner kroner hver eneste dag. Mye av dette går til formål og prosjekter svært mange nordmenn antagelig har store vanskeligheter med å se noe poeng med.

Iblant kan det synes som om politikerne glemmer at det er nettopp skattebetalerne som finansierer den nesten maniske givergleden våre myndigheter viser overfor resten av verden. Politiske ledere opptrer som om de har en naturgitt rett til å disponere fellesskapets midler helt fritt og helt uten ansvar for resultater.

Den verdenskjente økonomen Milton Friedman beskrev denne typen pengebruk slik:

«Når du bruker andres penger på andre, er det ikke så nøye med verken beløpene eller hva du får for dem.»

Den norske bistanden er så gigantisk at man nesten må lure på hvordan politikerne klarer å finne nok formål å støtte. I så måte vises det stor kreativitet, det skal de ha. Det er faktisk godt gjort å klare å svi av så formidable beløp, og samtidig skape et skinn av at det handler om noe som er «viktig».

Men selv da man trodde det ikke var mulig å finne flere «gode formål» der ute i verden, klarte man faktisk å oppdage enda et hull å pøse våre felles midler inn i:

Søndag 29.9. forkynte en stolt statsminister Erna Solberg for verden at hun (det vil si norske skattebetalere) nå ØKER støtten til noe som heter «Education cannot wait». Økningen handler ikke om småbeløp, men formidable 500 millioner kroner. En halv milliard.

Education hva for noe? Man kan saktens spørre seg hva dette er, siden det tilgodeses med et beløp som kunne løst mange store utfordringer i det norske samfunnet. Som f.eks. akutte mangler i helsevesenet, skolesektoren, eldreomsorgen, rusomsorg og psykiatri, forsvaret osv.

«Fondet, som Norge har vært initiativtager til, hjelper barn og unge i konflikt- og kriseområder med å få utdanning», skriver
NRK i en artikkel.

Det er ikke første gang «Education cannot wait» mottar norsk støtte, 188 millioner er gitt tidligere.

At Norge er initiativtaker til dette fondet, er neppe noen overraskelse. Norge vil jo være en «humanitær stormakt», og det har en svært høy pris. Store deler av vår felles formue er i ferd med å ofres for denne «visjonen».

Erna Solberg sier ifølge NRK at dette siste prosjektet handler om svært så viktige saker:

«Å satse på utdanning er både fredsbyggende og konfliktløsende. God helse for alle er viktig for å nå bærekraftmålene. For å komme i mål må vi styrke innsatsen betraktelig», sier Solberg blant annet i en pressemelding NRK refererer til. (Sitatet er forkortet av Document).

Bærekraftsmålene, ja, de trumfer som kjent det meste. Hva kan vel norske migrenepasienter, kreftsyke eller omsorgstrengende eldre stille opp mot noe slikt? Det er i hvert fall ingen tvil om hva Erna Solberg prioriterer.

Det ser for øvrig ut vil å være en smart strategi myndighetene har funnet her. Når man føler trang til å gi bort enda mer av våre penger, for å få enda mer applaus, skulderklapp og TV-tid internasjonalt, trenger man jo ikke klekke ut nye formål. Man kan bare øke bidragene til de prosjektene man allerede er gir til, som «Education cannot wait».

Hele denne givergleden, og ikke minst den ekstra spanderings-iveren man ser ut til å ha lagt inn i det siste, må trolig ses i lys av et helt annet «mål» for regjeringen: Nemlig arbeidet med å få Norge inn i FNs sikkerhetsråd.

Mye kan tyde på at det dreier seg om å «kjøpe» goodwill og dermed stemmer fra fra ulike nasjoner. Det skal medføre at Norge kan ta plass i sikkerhetsrådet, en posisjon det kun er en håndfull politikere og byråkrater i UD som ser noe poeng med.

Forsker og ekspert på utenrikspolitikk, Asle Toje , siteres i Dagsavisen på at det slett ikke er i Norges interesse å sitte i sikkerhetsrådet.

For nordmenn flest har verken prosjekter som «Education cannot wait» eller en plass i sikkerhetsrådet nevneverdig mening eller verdi. Men det har en enorm prislapp.

Dessverre er det ikke politikerne selv som betaler den regningen.


https://www.document.no/2019/09/30/norges-formue-forsvinner-i-stadig-nye-hull-erna-gir-bort-nok-en-halv-milliard/