Verdens fiende nummer 1. er Islam. I alle de ovennevnte landene er trusselen derfra følbar, og stigende. Det russiske folket kan ikke anses som våre fiender. Tvertom. Deres tradisjoner og levesett er kompatibelt med vårt. I forsvar mot et gryende islamsk kalifat står ovennevnte land sammen. Det er derfor selvdestruerende av Vesten å opprettholde det fiendebildet av Russland som ble skapt under Sovjetunionen. I NATO må nå Tyrkia byttes ut mot Russland.

I et land uten samfunnslim, fra en tilknyttet union uten samhold, og en forsvarsallianse ingen gidder å betale for... Da er det at Erna vil la Kina bygge infrastruktur og veinett i Norge. En smørblid kinesisk representant: "Norge skal bli vårt reklamevindu!"

Erna er den dummeste (les: mest svikefulle) statslederen Norge har fostret og som ved sin falskhet har tilranet seg regjeringslederposisjonen:
Hvis Jens var STASMINISTEREN, så er Erna STATSMINIMIZEREN - takke f@en skal de ha, begge to, for å følge opp LANDSMORDER Gro!

Jurisdiksjon og sikkerhet kan ikke eksistere uten et grensesatt territorium, en befolkning og en nasjon!

Det er åpenbart at det ikke blir noe fruktig samarbeid med Russland før KGB-Putin er borte. De hadde sjansen men han valgte den konfronterende linja.

Enig. Europa råtner på rot og vil før eller siden lide samme skjebne som Romerriket, som de siste tiårene hadde tatt imot fremmede stammer og gitt dem borgerrettigheter, uten at dette førte til noen som helst lojalitet til Roma. Og i år 476 ble den unge keiseren Romulus Augustus satt i husarrest av barbaren Odoacer etter et palasskupp. Det bor i dag ca. 5 millioner tyrkere i EU, og over halvparten er tilhengere av den autoritære islamisten Erdogan. Oppslutningen om Erdogan er svært høy også blant muslimer i Europa med opprinnelse fra andre land.

Jabben skriver at Putin valgte den konfronterende linjen. Feil. Han har flere ganger forsøkt å rekke hånden ut mot Vesten. Men da Vesten, som tidligere fiende, begynte å ringe inn Russland, ved hjelp av Finland, de baltiske landene, Polen, deler av tidligere Serbia, og, som selve Kronen på verket, også Ukraina, var han nødt til å trampe med foten. Han var meget bevisst sitt primære ansvar overfor dem som hadde valgt ham, nemlig å trygge sitt folks sikkerhet. (Noe som mange av Vestens statsledere forsømmer, f. eks i Nord-Europa). Siden Ukraina allerede i flere hundre år har vært en del av Russland, bare avløsnet under en fyllefest, måtte han barske seg. Hva ellers? Sitte krumbøyd og se EU/NATO ekspandere i sin eiendom?