108 år siden Amundsen nådde sydpolen i dag.


https://no.wikipedia.org/wiki/Kappløpet_om_Sydpolen
8 mann hadde 118 grønlandshunder med seg. 57 dager inn. 42 dager tilbake.
MERLOT
14.12.2019 kl 15:10 415

Etter 10 dager på marsjen til Sydpolen, ble den første hunden skutt. Det var hunden Bone. ”Den var for gammel til å følge, hang bare igjen og hindret,” forteller Amundsen. ”Få dager senere ble en gravid tispe, Jaala, drept. Hun ble lagt på toppen av et depot, ”og ved siden lå de 8 små, som aldri hadde fått se dagens lys.” Den neste hunden som ble avlivet var Lussi. Også hun ble etterlatt som matreserve.

Det var ikke meningen at alle hundene skulle være med til polpunktet. Etter at ekspedisjonen hadde kommet seg opp i høyden mot Sydpol-platået, ble det foretatt en masseslakt. Denne var tilpasset behovet for trekkraft og proviantbehov etc. ”24 av våre dyktige kamerater og tro hjelpere var utsett til å lide døden. Det var hårdt, men det måtte så være. Vi var enige om intet å sky for å rekke vårt mål,” skriver Amundsen. ”Skudd fulgte på skudd - uhyggelig lød det utover vidden.” Dette stedet ble døpt Slakteren. Hunder og menn fortærte etter hvert noe kjøtt, og 14 tiloversblevne skrotter ble samlet i en haug med tanke på tilbaketuren fra polpunktet.

Etter at Sydpol-farerne hadde nådd Polen, ble hunden Helge avlivet. ”Uten vrøvl hadde den trukket fra morgen til kveld og vært et lysende eksempel i spannet. Men i den siste uken var den falt rent sammen og der var ved vår fremkomst til Polen kun en skygge av gamle Helge tilbake. Den gikk bare og slang i seletøyet og gjorde absolutt ingen nytte. Et slag i skallen, og Helge hadde opphørt å leve.”

På hjemveien fra Polen, ble en av Amundsens egne hunder slått i hjel. ”Det var Lasse, min egen kjær hund, som måtte til. Den hadde slitt seg ganske ut og var ikke mere verdt.” Neste dag ble hunden Per drept. ”Et lite slag av øksehammeren var nok. Uten å gi en lyd fra seg falt det uttærte dyr sammen.”

Også hunden Frithjof ble slaktet på hjemveien. ”Den hadde i den senere tid vist ganske besynderlige tegn på åndenød. Så generende ble dette tilslutt for dyret, at vi bestemte oss til å gjøre det av med det. Således endte tapre Frithjof sin løpebane. Ved parteringen viste det seg, at lungene var fullstendig innskrumpet.”

Hunder kom bort
Noen hunder kom bort fra polfarerne. Like etter at Amundsen og hans menn hadde lagt i vei innover mot Polen, ble hunden Neptun sloppet fri. ”Den var så fet, at den ikke kunne følge med. Vi var sikre på, at den skulle følge etter oss. Men den kom ikke. Vi antok da at den hadde vendt om og satt kurs for kjøttgrytene. Men merkelig nok hadde den ikke det heller. Den hadde ikke vist seg ved stasjonen. Det er helt gåtefullt, hvor dyret ble av.” En annen hund, Majoren, forlot ekspedisjonsgruppen nokså nær polpunktet. ”Den var svært utslitt og gikk vel bort for å dø.”

Hunder kom også bort i forbindelse med sledefarter som ble gjennomført før selve ferden til polpunktet. Hunden Cook hadde fått et sår på det ene benet og kunne ikke brukes for sleden. Den ble da sloppet. ”Tanken var visstnok den, at hunden ville følge etter. Men den lot til å ha en annen oppfatning av saken. Den viste seg ikke senere.”

Enda verre skjebne fikk kanskje hundene Madeiro og Tom. ”Begge disse har sannsynligvis falt ned i en sprekk… Disse sprekker var ikke dype, men steile, så hunden ikke kunne komme opp uten hjelp. De to hunder, jeg nevnte, har uten tvil funnet sin død på den måten. En langvarig død, når man betenker, hvor seiglivet en hund er.”

Slit og sveper
En rekke hunder var utsatt for mye slit, ikke minst i løs og dyp snø eller i bakker. Det kunne dessuten være meget kaldt. Amundsen gir uttrykk for at kulden kan ha hatt hovedskylden for at enkelte hunder døde.

Endelig må nevnes at det ble brukt sveper. Under vinteroppholdet, mens man ventet på å legge ut på selve Sydpol-turen, ble det laget mange sveper, to til hver av mennene. Svepene viste seg å være utmerkede. ”Var det så, at man brukte bare snerten, ville den holde uendelig. Men man nøyer seg som regel ikke lenge med den. Når der skal ”konfirmeres”, som det heter, er det, at skaftet brekker.” Amundsen forklarer hva en konfirmasjon betyr: ”En konfirmasjon foretas gjerne, når en eller annen synder har slått seg vrang og ikke vil lystre. Den består deri, at man benytter den første anledning når sleden stopper, til å gå opp mellom hundene, ta ut den trossige og så denge den med skaftet. Disse ”konfirmasjoner” kan, når de går ofte på, kreve mange skafter.”

Tor
La meg til slutt gjengi et utdrag av Roald Amundsens beretning om hvordan hans egne 5 utslitte hunder ble drevet til det ytterste under en sledetur hvor man la ut depoter for ferden til Sydpol-punktet: ”Svepen hadde for lengst opphørt å forskrekke dem; når jeg prøvde å slå på, klumpet de seg bare sammen og søkte å beskytte sine hoder best mulig; kroppen var det ikke så farlig med. Ja mange ganger lyktes det aldeles ikke å få dem i gang, så jeg måtte hente hjelp til dette arbeide. To skjøv sleden fremover og den tredje pisket på…”

Det er interessant å lese en refleksjon Amundsen gjør omkring mishandlingen: ”Jeg tror jeg kan si, at jeg elsket mine hunder under normale forhold, og følelsen var visstnok gjensidig. Men forholdene som de nu artet seg var ikke normale. Eller var det muligens meg, som ikke var normal? Jeg har ofte senere tenkt, at det virkelig var så. Det daglige slit og målet jeg ikke ville gi opp gjorde meg brutal. For brutal var jeg, når jeg tvang disse 5 skjeletter til å hale den altfor tungt lastede slede.”

Han kommenterer hunden Tor spesielt: ”Det går ennu i meg, når jeg husker Tor, en stor, fin, glatthåret hund utstøte sine klagehyl under marsjen, noe man ellers aldri hører av en hund i arbeide. Jeg forstod ikke meningen. Eller ville kanskje ikke forstå den. Frem ble han drevet – frem til han stupte. Da vi parterte den, fant vi, at hele dens bryst bestod av en eneste verkdannelse.”
Noen bør ta et initiativ til å få reist en skulptur av Tor. Et slikt kunstverk kan kanskje få folk til å vise større forståelse for hunder og andre dyr. Skulpturen kan reises utenfor Fram-muséet eller i skolegården på Roald Amundsen videregående skole, eventuelt i Alta – som en påminnelse til alle som deltar i Finnmarksløpet.

Den norske ekspedisjonen kom tilbake uten tap av menneskeliv. Ingen på den britiske ekspedisjonen kom
levende tilbake. De brukte ponnier.

8. mars 1912
Amundsen sender et telegram fra Hobart i Tasmania, der han informerer verden om at han har nådd Sydpolen.

(Det er så mye NWO holder på å rasere norsk kultur. Så nå kan ikke visse ting stå).
Redigert 15.12.2019 kl 15:24 Du må logge inn for å svare

Roald Amundsen da han talte i Royal Geographical Society i 1912 opplevde at foreningens president utbrakte ekspedisjonens skål, ikke for Amundsen selv, men for hundene.
MERLOT
14.12.2019 kl 16:59 359

Også historien om Balto bør kunne nevnes i denne sammenheng...
http://www.polarhistorie.no/artikler/2012/Hunden_Balto

Ble utstoppet.

https://tv.nrk.no/program/DNPR64000009
Redigert 14.12.2019 kl 20:07 Du må logge inn for å svare

Scott brukte ponnier i det kalde Antarktiske snø og skare landskapet. Med slikt
uegnet hjelpemiddel, gikk det galt. De nådde neppe frem en gang.

Amundsen tilbakela ca 20 km pr. dag. Det var ikke allverdens fart. Og dette med
sleder trukket av grønlandshunder. Men ingen hadde lagt ut på en slik ferd tidligere.