Dagens dikt
Med fare for å fremstå pretensiøs drister jeg meg til å lage en tråd dedikert til dikt og poesi. For å sparke i gang starter jeg med et dikt av Robert Frost, et dikt som minner meg om min britiske bestefar, som ung mann kjempet for Royal Navy under andre verdenskrig og som inntil nylig levde et fantastisk spennende liv. Diktet var vedlagt det siste brevet jeg fikk fra ham og gir etter mitt syn rom for refleksjon og ettertanke i disse coronatider. Jeg har også merket meg at det finnes enkelte littære spirer her, altså er egenkomponerte dikt og vers også hjertelig velkomne. Og ingenting er for plumpt eller vulgært, så det er sagt. Hvilket dikt liker du best?
The road not taken
Two roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveler, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth;
Then took the other, as just as fair,
And having perhaps the better claim,
Because it was grassy and wanted wear;
Though as for that the passing there
Had worn them really about the same,
And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden black.
Oh, I kept the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way,
I doubted if I should ever come back.
I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I—
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference.
The road not taken
Two roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveler, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth;
Then took the other, as just as fair,
And having perhaps the better claim,
Because it was grassy and wanted wear;
Though as for that the passing there
Had worn them really about the same,
And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden black.
Oh, I kept the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way,
I doubted if I should ever come back.
I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I—
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference.
If any off you cry at my funeral, I’II will never speak too you again. Stan Laurel
Bekrefte Andre Bjerke: "Men spør du meg hva skjer, når min syndige kropps avfeldige rester skal heises til topps. Da får du til svar at saken er klar, for selv jeg blir da for alvor en helvetes kar.
Av Even Lorch-Falch
Det var ikke ting jeg gjorde,
men dem jeg la ugjort ned,
som volder den største anger
og stjeler min nattefred.
De varme ord jeg glemte,
den nød jeg gikk kaldt forbi,
de brev jeg aldri sendte,
de spøker ved nattetid.
Den sten jeg kunne ha lettet
med min bror i en felles sak,
det råd jeg ikke gav fra meg,
for jeg hadde så travelt en dag.
Det vennlige trykk av min hånd,
de muntre små tjenesters elv
som jeg aldri gav tid til å strømme,
for jeg hadde så nok med meg selv….
Det var ikke ting jeg gjorde,
men dem jeg la ugjort ned,
som volder den største anger
og stjeler min nattefred.
De varme ord jeg glemte,
den nød jeg gikk kaldt forbi,
de brev jeg aldri sendte,
de spøker ved nattetid.
Den sten jeg kunne ha lettet
med min bror i en felles sak,
det råd jeg ikke gav fra meg,
for jeg hadde så travelt en dag.
Det vennlige trykk av min hånd,
de muntre små tjenesters elv
som jeg aldri gav tid til å strømme,
for jeg hadde så nok med meg selv….
Mea Maxima Culpa
av Jens Bjørneboe
Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
«Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?»
Hvem er et menneske, som ikke vet
At han bør frykte all rettferdighet?
Det er min sum av alt hva jeg har sett:
Jeg håper Gud lar nåde gå for rett!
Jeg håper Gud i himmelen vil si:
Rettferdigheten, barn, den glemmer vi.
Spør meg om «skyld»! Det er et grusomt ord.
Enhver er skyld i alt som hender på denne jord!
I blygsel skal du snu ditt ansikt bort:
Hva én har syndet, har vi ALLE gjort.
Vi har sett uskyld, og vi har skjendet den.
Vår egen store skyld er alt vi har igjen.
Vi har sett skjensler, og vi lot dem skje.
Ti det var skjensler, alt vi kunne se!
Vi har lidt urett. Vi begikk det selv.
Og vi ble mordere den samme kveld.
Man handler blindt. Man er i beste tro.
Mens man er rød til albuen av blod!
I våre hjerter der er loven lagt,
Og hver en tøddel av den står ved makt.
Alt står som onde bilder fra en rus:
Av jorden har vi gjort et slakterhus!
Akk, vi må bøye oss i skam og si:
Rettferdigheten, Gud, dén frykter vi!
Hvem er et menneske som ikke vet:
Vi trenger nåde og barmhjertighet!
Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?
Jens Bjørneboe kom frem til at det er ikke ondskapen, men dumheten og feigheten som er menneskets verste fiender. Spør meg om "skyld". Det er et grusomt ord. Enhver er skyld i alt som skjer på denne jord. I blygsel skal du snu ditt ansikt bort: Hva en har syndet, har vi alle gjort!
av Jens Bjørneboe
Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
«Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?»
Hvem er et menneske, som ikke vet
At han bør frykte all rettferdighet?
Det er min sum av alt hva jeg har sett:
Jeg håper Gud lar nåde gå for rett!
Jeg håper Gud i himmelen vil si:
Rettferdigheten, barn, den glemmer vi.
Spør meg om «skyld»! Det er et grusomt ord.
Enhver er skyld i alt som hender på denne jord!
I blygsel skal du snu ditt ansikt bort:
Hva én har syndet, har vi ALLE gjort.
Vi har sett uskyld, og vi har skjendet den.
Vår egen store skyld er alt vi har igjen.
Vi har sett skjensler, og vi lot dem skje.
Ti det var skjensler, alt vi kunne se!
Vi har lidt urett. Vi begikk det selv.
Og vi ble mordere den samme kveld.
Man handler blindt. Man er i beste tro.
Mens man er rød til albuen av blod!
I våre hjerter der er loven lagt,
Og hver en tøddel av den står ved makt.
Alt står som onde bilder fra en rus:
Av jorden har vi gjort et slakterhus!
Akk, vi må bøye oss i skam og si:
Rettferdigheten, Gud, dén frykter vi!
Hvem er et menneske som ikke vet:
Vi trenger nåde og barmhjertighet!
Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?
Jens Bjørneboe kom frem til at det er ikke ondskapen, men dumheten og feigheten som er menneskets verste fiender. Spør meg om "skyld". Det er et grusomt ord. Enhver er skyld i alt som skjer på denne jord. I blygsel skal du snu ditt ansikt bort: Hva en har syndet, har vi alle gjort!
cybear
21.04.2020 kl 01:57
483
Av forskjellige grunner kommer dagens dikt litt på overtid. Tanken var å publisere et norsk dikt i dag, men jeg kom frem til at "If" av Rudyard Kipling ville være bedre i dag med tanke på dagens nyhetesbilde og medieklima.
If - Rudyard Kipling
If you can keep your head when all about you
Are losing theirs and blaming it on you,
If you can trust yourself when all men doubt you,
But make allowance for their doubting too;
If you can wait and not be tired by waiting,
Or being lied about, don’t deal in lies,
Or being hated, don’t give way to hating,
And yet don’t look too good, nor talk too wise:
If you can dream—and not make dreams your master;
If you can think—and not make thoughts your aim;
If you can meet with Triumph and Disaster
And treat those two impostors just the same;
If you can bear to hear the truth you’ve spoken
Twisted by knaves to make a trap for fools,
Or watch the things you gave your life to, broken,
And stoop and build ’em up with worn-out tools:
If you can make one heap of all your winnings
And risk it on one turn of pitch-and-toss,
And lose, and start again at your beginnings
And never breathe a word about your loss;
If you can force your heart and nerve and sinew
To serve your turn long after they are gone,
And so hold on when there is nothing in you
Except the Will which says to them: ‘Hold on!’
If you can talk with crowds and keep your virtue,
Or walk with Kings—nor lose the common touch,
If neither foes nor loving friends can hurt you,
If all men count with you, but none too much;
If you can fill the unforgiving minute
With sixty seconds’ worth of distance run,
Yours is the Earth and everything that’s in it,
And—which is more—you’ll be a Man, my son!
If - Rudyard Kipling
If you can keep your head when all about you
Are losing theirs and blaming it on you,
If you can trust yourself when all men doubt you,
But make allowance for their doubting too;
If you can wait and not be tired by waiting,
Or being lied about, don’t deal in lies,
Or being hated, don’t give way to hating,
And yet don’t look too good, nor talk too wise:
If you can dream—and not make dreams your master;
If you can think—and not make thoughts your aim;
If you can meet with Triumph and Disaster
And treat those two impostors just the same;
If you can bear to hear the truth you’ve spoken
Twisted by knaves to make a trap for fools,
Or watch the things you gave your life to, broken,
And stoop and build ’em up with worn-out tools:
If you can make one heap of all your winnings
And risk it on one turn of pitch-and-toss,
And lose, and start again at your beginnings
And never breathe a word about your loss;
If you can force your heart and nerve and sinew
To serve your turn long after they are gone,
And so hold on when there is nothing in you
Except the Will which says to them: ‘Hold on!’
If you can talk with crowds and keep your virtue,
Or walk with Kings—nor lose the common touch,
If neither foes nor loving friends can hurt you,
If all men count with you, but none too much;
If you can fill the unforgiving minute
With sixty seconds’ worth of distance run,
Yours is the Earth and everything that’s in it,
And—which is more—you’ll be a Man, my son!
Redigert 21.04.2020 kl 01:58
Du må logge inn for å svare
Storveies trådstart. Je er gammel fan av Robert Frost....stopping by woods on snowy evening...good fences make good neighbours... osv.