Syvende generasjon - solgte familiejuvelen til utlendinger

BERGEN

Midt mellom Tyskebryggen og det Hanseatiske Museum reiser Kjøpmannsstuen seg ærverdig over Bergens brygge. Over de røde teglsteinene, bak det hvite, vertikale fasadepanelet ligger kaffekongens kontor.

Vi blir vist inn i et lyst, moderne lokale, med teppe på gulvet og Kjell Nupen på veggene. Fra vinduet har man utsikt over turistene som virrer rundt på Bryggen en solskinnsdag i slutten av juli.

Vi har så vidt rukket å se oss rundt før Herman Friele kommer gående mot oss, ikledd en mørkeblå dress og et bredt smil om munnen. Vi setter oss ned ved et rundt bord, og Friele skjenker kaffe fra en skinnende sølvkanne.

Han er den femte i rekken med navnet Herman, og den syvende generasjonen til å styre familiebedriften. Som adm. direktør gjorde han Friele til landets ledende kaffebrenneri. I løpet av 23 år økte han markedsandelen fra 13 til 38 prosent, og antall ansatte fra 60 til 250.

I 2013 solgte han derimot familiearven til et nederlandsk selskap.

– Jeg har ingenting med kaffe å gjøre lenger. Jeg må selv lese butikk-brosjyrer for å finne ut når Friele-kaffe er på tilbud, vitser han med bred bergensdialekt.

Han retter seg opp og fortsetter i en mer seriøs tone.

– Datteren min Birgitte ønsket ikke å overta driften. Det synes jeg var fornuftig.

Selv om Kaffehuset Friele ble skilt ut, beholdt familien det opprinnelige selskapet, B. Friele og Sønner. I dag har investeringsselskapet sju ansatte.

– Da vi solgte Friele fikk vi frigjort kapital. Med dette oppsto et behov for å forvalte kapitalen til Birgitte og hennes barn. I dag ligger halvparten av verdien i eiendom, og halvparten i aksjefond, forteller han.

Selv om Friele offisielt pensjonerte seg for flere år siden, er han fortsatt på kontoret mandag til torsdag fra klokken ni til fire for å diskutere investeringsbeslutninger.

– Jeg har ikke planer om å gjøre noe annet før jeg får en takstein i hodet.

Den daglige driften av investeringsselskapet er det derimot kona, Renate Hjortland, som tar seg av.

– Renate har is i magen. Hadde det vært opp til meg hadde jeg nok solgt meg ut og satt pengene i banken for lenge siden. Jeg er tross alt nokså risikoavers.

Friele forteller at dagens kapitalmarked er utfordrende. Med hensyn til inflasjon, utbytte og formueskatt, er bedriftens driftsresultat negativt. I 2022 lå underskuddet på 9,3 millioner kroner.

– Avkastningsmessig har vi likevel greid oss bra. Når Birgitte arver håper jeg at hun gjør noe med kapitalen som passer til hennes kompetanse.

Selger som seksåring

I likhet med datteren hadde heller ikke Friele planer om å følge i farens fotspor.

– Jeg ville bli arkeolog, til jeg fant ut at jeg er for rastløs til å sitte og grave. Da bestemte jeg meg for å bli jurist, helt til jeg innså at det innebærer enorme mengder lesing og pugging.

Han var aldri særlig flink på skolen.

– Jeg var sjenert, og satt meg bakerst i klasserommet. Det fungerte dårlig når brilleglassene hadde minus 12 og minus 14 i styrke – jeg så ikke en skit av det som sto på tavlen.

Det han derimot mestret, var salg.

Friele mimrer tilbake til familieselskapets 150-års jubileum, i 1949. På denne tiden var han bare seks år gammel.

– Far hadde invitert kollegaene sine til en storslått feiring på Grand Hotel. Alle fikk utdelt sigaretter, og det slo meg at dette var en gylden mulighet til å drive business. Jeg knabbet til meg sigarkassene og solgte dem for 1 krone og 50 øre per stykk. I løpet av kvelden tjente jeg 52 kroner, humrer han.

Noen år senere kom faren hjem fra forretningsreise med et flunkende nytt apparat hvor man kunne trykke seg gjennom en serie med bilder.

– Jeg tok med meg apparatet til bussholdeplassen og spurte om bussjåføren ville se, mot at jeg fikk sitte på med ham. Slik holdt jeg på fra buss til buss helt til jeg hadde kommet meg så langt hjemmefra at foreldrene mine ikke fant meg igjen, ler han.

Friele presiserer viktigheten av å drive med noe man har interesse for.

– Selv om jeg aldri følte på noe press om å ta over bedriften, falt det helt naturlig for meg. Jeg har alltid likt å sosialisere og drive med salg, og når man gjør noe man liker er det mye lettere å bli flink i jobben.

Han fortsetter:

– Dessuten er kaffe verdens største handelsvare i verdi etter olje. Det betyr utrolig mye for folk over hele verden. Hvis jeg hadde jobbet med tran hadde jeg nok ikke vært like engasjert, smiler han.

Friele hever kaffekoppen, tar et dypt åndedrag av kaffens aroma og en liten slurk før han elegant setter den ned igjen på eikebordet.

– Kaffe er kanskje det mest fredsbevarende du kan tenke deg – har du noen gang sett noen krangle over en kopp kaffe? Nei. Det er noe beroligende med det, fastslår han.

60-talls USA

Etter videregående ville Friele studere økonomi og administrasjon, men han hadde ikke karakterene til å komme inn på Norges Handelshøyskole (NHH).

– Heldigvis var det en kvote for oss som ikke var så flinke på skolen. Derfor fikk jeg tatt noen fag der likevel, forteller Friele.

Etter ett år på NHH kom Friele inn på Babston College i Boston. Som 21-åring ankom han et USA preget av hippiebevegelsen, Elvis og politiske opprør.

Forelesningene i markedsføring og ledelse skulle senere bli en game changer for familiebedriften. Men, det var andre deler av studietiden som gjorde størst inntrykk.

– En gang ankom The Supremes, med Diana Ross i spissen, studentersamfunnet i eget fly. Jeg husker at skolen betalte 5.000 dollar for opptredenen – det var helt koko.

Han forteller om en kjøretur i Boston.

– Plutselig kom det en beskjed på radioen om at vi måtte komme oss tilbake til campus, Martin Luther King Jr. hadde blitt skutt. Det var store opptøyer i byen, og neste dag hadde alle butikkene minnebanner i vinduet.

Kaffekongen

Etter avsluttede studier i USA, dro Friele på en treårig kaffereise til Colombia og Brasil. I 1968 returnerte han til hjembyen og fikk jobb som salgssjef i Friele.

– Det er kanskje noen av de mest spennende årene jeg har hatt, forteller han.

Den gang hadde Friele 9.000 enkeltkunder.

– Jeg reiste rundt og banket på dører, og drakk kaffe med kjøkkensjefene på hoteller rundt om i Norge. Målet var å spre kaffen til så mange klienter som mulig.

I 1980 ga faren seg som adm. direktør, og Friele inntok rollen.

– Jeg ønsket å bevise at jeg ikke bare hadde arvet noe, men at jeg kunne bygge noe. Jeg måtte kompensere for å ikke være flink på skolen med å være flink i livet, minnes Friele.

Forretningsmodellen endret seg brått da dagligvarebransjen utviklet seg fra enkeltaktører til kjedevirksomhet på 90-tallet. Inntreden av handelshus som Norgesgruppen gjorde at konkurransen strammet seg til.

– I Bergen var det i utgangspunktet tolv bedrifter som drev med kaffe, men etterhvert var det bare én.

Merkevarebygging ble viktigere enn noen gang tidligere.

– Tanken på at ingen ville kjøpe Friele-kaffe i morgen, hang bestandig over oss. Det knep i magen i alle år. Og jeg likte det.

Som adm. direktør var det Frieles oppgave å reise rundt til kaffeproduserende land og velge ut de riktige leverandørene for hver sesong.

– I starten var jeg helt fortvilet, jeg kjente jo ikke forskjell. Men det var viktig å bygge tillit hos produsentene for å sikre at vi alltid fikk kaffen av høyest kvalitet.

Han fortsetter:

– Samtidig var det klart for oss at det ikke finnes noen annen disiplin som bygger verdien til et selskap mer enn merkevarebygging.

Derfor satte Friele i gang en markedsføringskampanje som skulle tredoble selskapets markedsandel.

– Kaffen måtte være til stede i flest mulig butikker, restauranter og hoteller. Friele måtte være like viktig for kjedene som de var for oss.

Reklamefilm ble også en viktig arena for markedsføringen av familiebedriften.

– På 80-tallet var det en dramatisk utvikling i muligheten til å reklamere, spesielt på TV. For å promotere merkevaren lagde vi tre-minutters historiefortellinger om hvordan kaffen dyrkes, med meg som fagmann. Det var først da jeg begynte å bli mer utadvendt.

Bergens borgermester

Friele har alltid vært opptatt av to ting: verdiskapning og å bygge arbeidsplasser. I 2002 ble han spurt om han ville stille som ordførerkandidat for Høyre i Bergen. Utenom at han hadde vært med å etablere Unge Høyre i hjembyen, hadde han ingen politisk erfaring.

– Jeg har alltid vært politisk samfunnsengasjert, jeg vil at flest mulig skal ha det bra. Men, da jeg var ung innså jeg at mange politikere kun tenker på seg selv. Derfor bestemte jeg meg for å aldri bli politiker.

På tross av manglende erfaring, vant han valget. Sammen med Erna Solberg og Bent Høie satt han i sentralstyret til Høyre fra 2003 til 2007.

– Jeg kalte meg selv borgermester, og ønsket å være tett på folket.

Slik skulle han, i samarbeid med byrådsleder Monica Mæland, skape engasjement og motivasjon til å bygge Bergen.

– I 2003 var det akutt behov for dette. Jeg pleier å si at heisekraner er et tegn på innovasjon, at det skjer noe i byen. Da jeg tok over som ordfører var det tre heisekraner i Bergen, og driftsunderskuddet lå på 920 millioner kroner.

Ordførerens ambisjon var å ha et positivt resultat innen fire år. Og det klarte han. Fire år senere hadde antall heisekraner tredoblet seg.

– Jeg tror mye på symboleffekter. Et tiltak var å slukke gatelysene mellom klokken to og seks om natten. Det ble ikke noen penger av det, men det viste bergenserne viktigheten av å være sparsom.

Samtidig jobbet Friele for å gjøre Bergen til en attraktiv by å bo i.

– Jeg er ikke fotballfan, men som ordfører måtte jeg være Brann-fan. Da Brann ble seriemester i 2007 samlet vi 30.000 bergensere på Festplassen og kjørte inn fotballspillerne i busser. Jeg er egentlig ganske nøktern, men jeg ble ordentlig revet med, forteller han, mens han veiver med hendene for å illustrere.

Samme år inviterte han Bill Clinton til Bergen for å holde foredrag i Grieghallen.

– Jeg betalte to tredjedeler av lønnen hans fra egen lomme, og tok ham med for å spille golf.

Med et smil legger han til:

– Jeg var ikke overrasket over at 75 prosent av de som møtte opp på foredraget var kvinner. Han har en elektrisk tiltrekningskraft den fyren, han hadde ikke blitt president i USA uten det.

For å skape det han selv kaller en «thriving city», samarbeidet han med Statoil og Hydro for å få flere arbeidsplasser i Bergen.

– Fra Stavanger til Bergen ønsket Vestlandets ordførere å etablere en Silicon Coast. Vi ville vise at det er her verdiskapingen skjer, selv om forvaltningen foregår i Oslo.

Bak fasaden

Som Bergens borgermester fikk Friele se en ny side av byen han hadde vokst opp i.

– Flere hjemløse kom bort til meg på mørke kvelder og fortalte meg om hva som skjedde bak fasaden. Det fæle i byen blir som regel filtrert bort for vanlige borgere, men som ordfører fikk jeg innsyn i dette.

Friele gikk mye rundt på Bergens kommunale hjem, og var på fornavn med flere. En vinternatt da han var på vei hjem fra bystyremøte, så han to ansikt han kjente igjen.

– Jeg var overrasket over å se dem ute så seint, og spurte dem hvor de var på vei. De fortalte at det kommunale hjemmet var under oppussing. Da jeg spurte hvor de skulle sove i natt, fortalte de meg at jeg ikke måtte bekymre meg. Den dag i dag er jeg forbannet på kommunen.

Derfor ble verdiskaping ekstra viktig for Friele.

– Høyre blir ofte kritisert for å bare tenke på penger, men byen trenger penger for å ta vare på de som faller utenfor. Da må man drive en by som går med overskudd, og unngå sløsing.

Han mener erfaringene fra næringslivet kom godt med, og at flere med økonomisk bakgrunn burde gå inn i politikken.

– Det er strengt nødvendig med kunnskap om penger for å kunne utvikle samfunnet og ivareta det sosiale ansvaret man har som politiker.

Likevel tror han at det blir vanskeligere og vanskeligere å rekruttere fra næringslivet.

– Som politiker må man ta til takke med lavere lønn. I tillegg ønsker alle å ta deg, mennesker er ikke snille i politikken.

I dag sitter Friele i Bergens bystyre etter å ha blitt valgt inn i 2019. Dagens regjering er han lite imponert av.

– Jeg tror at Støre er en sympatisk og ærlig mann, men jeg synes ikke han fremstår som en leder.

De siste åtte årene har Arbeiderpartiet styrt Bergen, men til høsten er han fast bestemt på at det blir et blått skifte.

– Jeg er 100 prosent sikker på at det blir et borgerlig valg. Arbeiderpartiet i Bergen har vært uheldige med byutviklingen de siste årene, og har ikke akkurat fått nasjonal drahjelp.

Solgte familiearven

Vi speider utover Bryggen hvor syv generasjoner Friele har drevet handel. Det hele startet på slutten av 1700-tallet da hanseatene styrte Bergen, og byen var den største i Skandinavia.

– I 1799 startet Bergitha Morup Friele en butikk på Torget i Bergen hvor hun solgte rosiner, sitroner og sukker som mannen, skipperen Herman Friele, brakte med seg fra sine reiser.

Friele ble den siste generasjonen til å drive kaffehuset, men er fornøyd med det.

– De nye eierne har gjort en god jobb så langt, og jeg er 100 prosent sikker på at det var riktig beslutning. Men jeg savner selvfølgelig å være sjef.

Friele retter seg opp i stolen og oppsummerer sitt 80 år lange liv:

– Skjebnen har vært grei med meg. Egentlig har jeg lyst til å leve de siste 30 årene igjen. Spole tilbake og bruke erfaringene jeg har en gang til. Jeg burde tro på reinkarnasjon, smiler han.