Butikk-ikon gir seg etter 108 år. Bilfiendtlig politikk får skylden
Etter 108 års butikkdrift må familien Reinung gi seg. Bymiljøetatens bilfiendtlige politikk får skylden.
– Her har vi rampamuttere og deler til skiftenøkler, sier Pål Reinung, og trekker ut en skuff i det gamle skatollet i Hegdehaugens Jernvarehandels andre etasje.
– Og her har vi en pumpetrekker og sedertrekuler. Jeg lurer på hva vi skal gjøre med alt sammen.
For nå er 108 års historie nettopp historie. I 1916 åpnet Reinungs bestefar dørene til det som da var Hægdehaugens Jernvarehandel litt lenger ned i Bogstadveien.
– Det er en tid for alt, og den tiden er nå, sier 67-åringen.
– Å drive en faghandel som denne, er en livsstil med mye lørdagsjobbing. Det er også vanskelig å kombinere med barn. I hvert fall her hvor vi er så personlig engasjert, legger søsteren Nina på 65 år til.
Formaningen fra deres far da han lot dem arve gården og drive butikken videre som tredje generasjon, var enkel: De måtte samarbeide. Etter halvannet år med litt prøving og feiling deler de på jobben som daglig leder; eldstemann – som har vært der siden 1978 med ansvar for økonomi og import – og Nina, som har jobbet fulltid siden 2005, med ansvar for markedsføring, nettbutikk og personaladministrasjon.
Rørende respons
Da det for noen uker siden ble kjent at de skulle kaste inn håndkleet, har de faste kundene strømmet til kremmeren, som over tre etasjer har varer som Mossekluten i bomull, syltevoks, spesialkleshengere for slips og skjerf, dørvridere fra Italia, landets største utvalg av trillebager, alskens peis- og baderomsutstyr, slakterkroker, antikkbehandlede beslag, japanske bøtter og dørmatter.
– Her har de alt jeg ikke trodde jeg trengte og alt jeg ikke visste fantes, sier en kvinne i 40-årene henrykt til en annen kunde, som gjengjelder uttalelsen med et høflig nikk.
Søskenparet Reinung har så vidt tid til å sitte ned. Det koker i butikken som stenger dørene for godt 30. november. Det lokkes med store rabatter, og det venter en enorm ryddejobb før lokalene skal overtas av Ola Mæle. Han skal gjøre om den gamle kremmeren til Urban Pioneers største flaggskipbutikk 2. januar neste år.
– Når dukket beslutningen om å gi seg opp?
– 2019 var et dårlig år, så da begynte vi å vurdere det. Så kom pandemien, og det var det beste som hadde skjedd oss. Folk skulle lage mat hjemme og trengte kjøkkenutstyr, de skulle pusse opp og trengte jernvarer og beslag. Og da det ikke var lov med kunder i butikken ringte de oss og betalte med vipps, så satte vi varene utenfor. Da kom NRK forbi og laget en reportasje som kom på Dagsrevyen. Pål og jeg fikk virkelig kjørt oss, sier Nina, og legger til at den endelige beslutningen om å kaste inn håndkleet ble tatt for et år siden.
– Da stengingen ble offentlig kjent, er det rørende hvilken respons vi har fått. Vi visste at vi hadde mange faste kunder, men ikke så mange. Det er rørende å oppleve. Kunder kommer inn med champagne og takker for alt vi har vært, sier Pål.
En vanlig replikk fra butikkens kunder har vært at de alltid besøkte butikken med rundt 20.000 varelinjer når de skulle ha noe spesielt.
– Men de burde jo kommet hit når de skulle ha det vanlige også. Skal de lokale butikkene overleve, må de brukes, legger han til.
Bymiljøødeleggelsesetaten
Pål finner frem en stabel med ringpermer. For å vite hvordan de skulle drive best mulig, ønsket de så mye informasjon som mulig om kundene, som for eksempel hvordan de kommer seg til butikken. Over 30 prosent av omsetningen er fra kunder som kommer med bil. Halvparten kommer gående.
– Det er ikke syklistene som handler her. De står for en bitte liten andel av omsetningen. Samtidig er det mye fokus på syklister, og at biler og parkeringsplasser må bort. Når én av fem kommer kjørende hit, må de nå kjøre et annet sted. Det har ødelagt mye for oss. Det første tidligere byrådsleder i Oslo Raymond Johansen gjorde var å øke parkeringsavgiften, fjerne parkeringsplasser og sette opp flere bomringer. Det er politikerne som setter rammebetingelsene for handel, sier Pål.
– Vi ønsker at politikerne skal ha en større forståelse for varehandelen. De må få øynene opp for hvilke konsekvenser for eksempel struping av biltrafikken får. Vi skal jo gi oss uansett, så det er ikke bare syting og klaging, men for dem som kommer etter oss blir det jo like vanskelig hvis det ikke tas noen grep, legger Nina til.
Pål river seg i håret når han fortsetter:
– Rett etter nyttår i fjor kom det voldsomme mengder med snø over flere dager. Bogstadveien ble brøytet, men ingen parkeringsplasser. Da sto bilene i veien for trikken, og det ble umiddelbart satt opp et parkering forbudt-skilt som varte frem til påske. Men allerede 9. januar var det tomt for snø, så vi mistet kunder hver dag, og vedtaket om parkering forbudt ble opprettholdt. Vi var i kontakt med bymiljøetaten, og selv om det ikke var snø, kunne det jo komme snø. Slike vedtak ødelegger vanvittig mye. Jeg kaller dem bymiljøødeleggelsesetaten.
Bytter hatt
På kontorene i tredje etasje er det permer, pappesker og kasser over alt. Noe er merket Oslo Byarkiv. De ønsket regnskapene tilbake til 1931 og lønnspermer for de seneste 50 årene for å forske på. Noe av nostalgien skal også leveres til Riksarkivet.
– Hva gjør dere med det som ikke blir solgt eller tømt?
– Vi håper å få solgt noe til aktører som kjøper partivare, noe havner på loppis og noen har allerede tatt kontakt for et sortiment. Vi har blant annet noen fine skyvereoler. Og vi har allerede kastet ti kubikkmeter med gamle papirer. Vi rydder og rydder, sier Pål.
– Nå skal vi bytte hatt. Vi har hatt en omsetningsbasert husleie til oss selv. Når Urban Pioneers kommer inn, får vi langt høyere leieinntekter enn vi ga oss selv. Nå er det selve gården vi skal leve av, og Urban Pioneers er opptatt av å bevare bygningen slik den er, med fargevalg og eikeinnramming rundt vinduene: Stukkaturer og lysekroner skal gjenoppstå, sier Nina.
Byggets tredje etasje skal familien Reinung pusse herskapelig opp og leie ut på boligmarkedet. 125 kvadratmeter med en terrasse mot bakgården på 60 kvadratmeter. Og taket, med teglstein fra 1894, har også behov for å byttes.
– Har dere prøvd å selge butikken?
– Ja, vi var i dialog med Jernia en god stund, men leienivået i Bogstadveien ville de ikke gå med på. Det er ikke enkelt å selge en bedrift lenger. Og vi har aldri lagt ned før. Det er forferdelig trist, men det er en tid for alt, sier Pål Reinung.