Helsevesenet: Vår felles livsløgn

Vi har vært vant til å høre fra skiftende regjeringer om det fortreffelige offentlige helsevesenet vårt, til tross for altfor mange feildiagnoser og feiloperasjoner, lange ventelister, dårlig kundebehandling, svakt eller helt fraværende tilbud til utsatte grupper, gammelt og utslitt utstyr og ofte forfalne lokaliteter. Realiteten er dessverre at man må ha flaks både med «riktig» sykdom og riktig lege for å få den behandling vi bør forvente.

Det er ingen krise i norsk økonomi, og det er ingen grunn til beskjæringer i helsevesenet

Fraværet av en felles digital pasientjournal får stå som bare et av mange eksempler på manglende modernisering. Hjelpeløsheten og skepsisen overfor ny teknologi og mer effektive behandlingsreformer er påtagelig.

Sverre Hope. Foto: Privat

Helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) vil i stedet private helsetjenester til livs. Det er dette supplementet som gir befolkningen samlet sett et noenlunde tilfredsstillende tilbud. Det offentlige alene er på altfor mange områder langt fra tilfredsstillende. Men for Kjerkol spiller ikke kvaliteten på tilbudet førstefiolin, det primære synes å være at alle skal ha samme tilbud.

Helseforetakene i en av verdens rikeste nasjoner har fått pålegg om å spare penger. Tusener som venter på operasjoner, må vente enda lenger. Hofteoperasjoner og innkjøp av nødvendig medisinsk utstyr må utsettes. Det er ingen tvil om at det kan jobbes betraktelig smartere på norske sykehus, men man får ikke dette til ved å prioritere generelle innsparinger fremfor bedret effektivitet.

Les også

Norge henger etter på helse-tech

Det er ingen krise i norsk økonomi, og det er ingen grunn til beskjæringer i helsevesenet. Tvert om burde helsevesenet opprustes for å møte den velkjente eldrebølgen, økt innvandring, flyktninger fra kriger og stadig nye helsebehov som ikke har et offentlig tilbud. Men man kan ikke bare kaste penger inn i et system som ikke produserer godt nok. Det må reformer til.

Kjerkol er mer opptatt av «krisen» i fastlegeordningen. «Krisen» består i at 150.000 nordmenn ikke har fastlege. 97 prosent av landets innbyggere har altså en fastlege. Dette er i alle andre sammenhenger en suksess. Men man kan ikke tvangsbosette en fastlege eller en jordmor på hver holme. Det man heller burde sette søkelys på, er den sterkt varierende kvaliteten på fastlegene. Man blir ikke en god allmennbehandler av å være flink til å pugge latinske navn på kroppsdeler.

Sjelden hører vi om at man har tatt utgangspunkt i kundenes (pasientenes) behov når reformer planlegges i helsevesenet. Derimot konsulteres en flora av fagforeninger, ekspertgrupper og helsebyråkrater. Resultatet er lite forbedringer, men masse utredninger.

Det blir bare trist når sykepleiere med fire–fem års høyskoleutdanning løper rundt og serverer brødskiver med brunost

Helseforetakene feiler åpenbart grovt som arbeidsgivere. Helsearbeidere står nær sagt daglig frem og sier at de har fått nok. Det er store problemer med rekruttering og det drives uforsvarlig rovdrift på utslitte medarbeidere. Brudd på arbeidsmiljøloven regnes i hundretusenvis. Det svikter på rekruttering, produktivitet og organisering. Profesjonsvernet i helsetjenesten er fra før helt ødeleggende for effektiviteten. Det blir bare trist når sykepleiere med fire–fem års høyskoleutdanning løper rundt og serverer brødskiver med brunost.

Helseministeren kaster helseforetakene under bussen, og har tydeligvis ingen konstruktive innspill eller planer for hverken forbedringer eller økt produktivitet.

Godt da at helseminister Kjerkol nylig kom springende med 2,5 milliarder ekstra til helseforetakene, slik at de kan begrense skadevirkningene av hennes egen politikk. Vi får vel takke pent.

Sverre Hope

Siviløkonom