Debattinnlegg: Pål Lillebø, konsernsjef i Medco dinHMS
Norge er i ferd med å bli et filialland innenfor helse. Utenom de offentlige sykehusene og fastlegeordningen, kjøpes Helse-Norge opp av globale, multinasjonale selskaper, utenlandske stiftelser eller PE-fond med hovedbase i skatteparadis.
Konsentrasjonen av eierskap der det norske eierskapet forvitrer eller allerede er borte, stiger
Lavere skattebyrde fører både til at de kan betale mer for sine investeringsobjekter og ta ut mindre i utbytte, noe som igjen fører til muligheter for å investere mer i utviklingen av de norske selskapene. På sikt vil det føre til økt konkurransekraft og dermed et mer attraktivt tilbud for dem som kjøper helsetjenester.
Derfor er det heller ikke overraskende at norske aktører heller velger utenlandske aktører eller PE-fond når de skal realisere gevinsten av hardt arbeid over flere år, enn å selge seg eller gå inn i norskeide konstellasjoner.
Enten det er private helseklinikker, utleieselskaper av personell eller bedriftshelsetjenester, så er tendensen den samme – konsentrasjonen av eierskap der det norske eierskapet forvitrer eller allerede er borte, stiger.
Dette er en villet politikk fra dagens regjering. Det er ingen overraskelse at dagens økte skatter, kombinert med formuesskatten, får disse følgene. Jeg er mer usikker på om det er ønskelig at stadig mer av kontrollen, behandlingen og oppfølgingen av norske pasienter gjøres av medarbeidere som får sin lønn fra investeringsselskaper som ofte har kontor eller kundebase i andre land.
I mange år har enkelte av de folkevalgte brukt begrepet «velferdsprofitører» om private virksomheter som tjener penger på å levere tjenester det offentlige kunne ha levert selv. Den kritikken har forstummet. I dag har vi i stedet fått internasjonale helsekapitalister, som nyter godt av skattebyrden i Norge.
Tidligere i år var det en større debatt om helseforsikring og behandling utenfor det offentlige apparatet. Et gode som både private selskaper og også flere selskaper der staten var inne som stor eier ga sine ansatte. Det ble kritisert av flere politikere. Paradokset er at flere av de selskapene offentlige ansatte får sine bedriftshelsetjenester, nettopp er selskaper med utenlandske selskaper eller PE-fond som eiere.
Det offentlige kan i dag selv velge sin modell for bedriftshelsetjenester, enten å ha den som en del av virksomheten, kjøpe tjenester fra en norskeid tjenesteleverandør eller velge en leverandør med utenlandsk eierskap. Ingen offentlige anbud har de siste årene hatt som forutsetning at eierskapet skal være i Norge. Som et norskeid selskap har vi i dag ingen fordeler av å skatte til Norge. Tvert imot gjør anbudsregimet at vi starter bakerst i anbudsheatet.
På tross av dette, har vi i Medco dinHMS klart å bygge oss opp til en av de største aktørene innenfor bedriftshelsemarkedet. Men vi frykter den videre utviklingen av bransjen. For å kunne levere våre tjenester stadig mer kostnadseffektivt, investerer vi mye i utvikling av tjenester. Det øker verdien av selskapet, men når selskapet eies av aktive, norske eiere, fører det til at sammenhengen mellom verdi og driftsresultat før skatt blir stadig mindre.
Hvis norske politikere ønsker et Helse-Norge som har sin toppledelse og eiere i Norge, må det legges til rette for dette, både i form like konkurransevilkår og hvordan man vektlegger ulike elementer i anbudene. For norske selskapseiere som opplever at konkurransen blir stadig tøffere sammenlignet med selskaper med utenlandske eiere, kan det i hvert fall være en idé å sjekke hvor tjenesteleverandørenes eiere holder til. Det er ikke proteksjonisme. Det er en sikkerhet for et mangfoldig Næringslivs-Norge, i stedet for et filialland.
Pål Lillebø
Konsernsjef, Medico dinHMS
