Debattinnlegg: Pia Rudolfsson Goyer, menneskerettighetsjurist
Åpenhetsloven, som trådte i kraft i 2022, krever at bedrifter identifiserer og håndterer risiko for menneskerettighetsbrudd og brudd på arbeidstakerrettigheter gjennom risikobaserte aktsomhetsvurderinger. Mange bedrifter velger å sende ut spørreskjemaer til alle sine leverandører for å identifisere risikoer. Selv om denne metoden kan virke effektiv, har den flere negative sider.
For bedrifter med hundrevis eller tusenvis av leverandører blir det en overveldende oppgave å analysere og tolke dataene, noe som kan føre til at viktig informasjon blir oversett eller mistolket. Leverandørenes selvrapportering kan også føre til unøyaktigheter. Uten en mekanisme for å verifisere informasjonen kan bedriften ta beslutninger basert på feilaktige data.
En annen utfordring er at mange leverandører opplever mengden spørreskjemaer som en byrde. Dette kan føre til lav responsrate, spesielt blant mindre leverandører, og gi et skjevt bilde av risikolandskapet.
Når risikostyring reduseres til en formalitet gjennom standardiserte spørreskjemaer, kan det lett bli en «tick-the-box-øvelse» i stedet for en reell evaluering. Bedrifter kan bli fristet til å stole for mye på spørreskjemaene og ikke utføre mer dyptgående analyser. Dette kan gi en falsk følelse av sikkerhet og ignorere underliggende risikoer som ikke fanges opp av standardiserte spørsmål. Masseutsendelser av spørreskjemaer kan også skade relasjonen mellom bedriften og dens leverandører, da det kan oppfattes som mangel på tillit og føre til frustrasjon.
En avgjørende faktor som dessverre ofte blir oversett er betydningen av å gjøre en prioritering før spørreskjemaer eventuelt sendes ut. Åpenhetsloven krever at bedrifter innleder sine undersøkelser med en overordnet risikovurdering. Den skal vektlegge sektorrisiko, landrisiko, graden av alvorlighet, antall berørte personer, hvorvidt skaden kan repareres og sannsynlighet. Etter denne analysen vet bedriftene mer om hvilke leverandører de skal prioritere og eventuelt sende spørreskjema til. Gjennom en slik prioritering kan bedriftene redusere mengden data som må behandles, øke nøyaktigheten og relevansen av informasjonen, og avlaste leverandørene. Bedrifter bør også ha tett dialog med sine viktigste leverandører basert på tillit og samarbeid. Regelmessige besøk og revisjoner, kombinert med dialog med interessenter og rettighetshavere, gir en mer nøyaktig forståelse av risikoene i verdikjeden.
Risikostyring er en kontinuerlig prosess som krever tilpasning og fleksibilitet. Ved å erkjenne svakhetene ved spørreskjemaer og bruke flere metoder, kan bedrifter bli bedre rustet og bruke både sine egne og leverandørenes ressurser mer effektivt.
Pia Rudolfsson Goyer
Menneskerettighetsjurist
