Det er derfor viktig å sørge for å være i best mulig posisjon for å få sikret sitt krav, dersom kunden ikke betaler frivillig.
Tvangsinndrivelse
Hvis kunden ikke betaler kravet frivillig, kan neste skritt være å sende kravet til namsmannen. Namsmannen vil arbeide for å sikre kravet mot kunden ved bruk av de tvangsmidler som følger tvangsfullbyrdelsesloven.
Tvangsinndrivelse skjer i to omganger. Først må kravet sikres, som normalt betyr at namsmannen beslutter lønnstrekk eller pant i kundens eiendeler. Eksempler på eiendeler det kan besluttes pant i, er varelager, driftstilbehør, eiendom, immaterielle rettigheter og konto, forutsatt at eiendelen faktisk haren antatt positiv verdi.
I realiteten er det ingen begrensing i hva namsmannen kan beslutte pant i, så fremt eiendelen tilhører kunden og beslagsretten ikke er unntatt i loven. Deretter vil eiendelen som er sikret måtte realiseres. Normalt vil det bety at den selges – enten frivillig eller ved tvangssalg -og at netto salgssum går til dekning av kravet.
Må ha grunnlag for kravet som skal inndriver
Før saken kan sendes til namsmannen, må selskapet ha et grunnlag for kravet, for eksempel en faktura eller et gjeldsbrev. I tillegg må kunden normalt få et varsel om at kravet skal tvangsinndrives. Manglende eller uriktig varsel fører til at namsmannen avviser saken. Selskapet må i så fall starte inndrivelsesprosessen på nytt.
På bakgrunn av fakturaen (eller annet grunnlag for kravet) og varselet kan selskapet inngi begjæring om utlegg til namsmannen, som deretter vil beramme og gjennomføre en utleggsforretning. Namsmannen vil ved avholdelse av utleggsforretningen gjennomgå kundens eiendeler, og vurdere om de egner seg som sikkerhet for kravet og eventuelt etablere pant i disse.
For det tilfellet at selskapet får pant i kundenes eiendeler, vil selskapet imidlertid ikke automatisk få oppgjør for kravet sitt. Med mindre kunden ønsker å selge den pantsatte eiendelen frivillig, må selskapet sende en ny begjæring til namsmannen, om å tvangsselge/tvangsrealisere den aktuelle eiendelen selskapet har fått pant i. I noen tilfeller må en slik begjæring fremmes for tingretten, eksempelvis ved tvangssalg av eiendom. Det er først når tvangssalget er gjennomført at selskapet vil få oppgjør for kravet.
Kostnadene ved prosessen vil bli lagt til kravet mot kunden, forutsatt at kostnadene har vært «nødvendige».
Inndrivelsen er en omstendelig prosess
Det er viktig å huske at det er omstendelige prosesser tilknyttet tvangsinndrivelse av krav. Det vil derfor ofte være hensiktsmessig å vurdere om kunden i det hele tatt har eiendeler av verdi, allerede før saken sendes til namsmannen.
Videre har kunden mulighet til å fremme innsigelser, som kan gjøre at saken trekker ut i tid. Kunden kan bestride krav som fremgår av en faktura, og namsmannen vil da sende saken til forliksrådet for behandling. Når forliksrådet har behandlet saken, kan saken sendes tilbake til namsmannen for gjennomføring, forutsatt at forliksrådet har avsagt dom for selskapets krav.
Dersom forliksrådet ikke kan avsi dom i saken, risikerer selskapet å måtte ta ut stevning for tingretten, for å få en rettskraftig avgjørelse for kravet sitt. En slik prosess vil naturlig nok gjøre inndrivelsesprosessen enda mer kostbar og tidkrevende.
Oppsummering
Inndrivelse av krav mot en kunde kan være både tidkrevende og komplisert. Derfor er det avgjørende å holde seg oppdatert på de ulike innfordringsskrittene for å sikre sin posisjon. Hvis man ikke følger opp kravet, risikerer man at andre kreditorer får dekning først, eller at selskapet går konkurs før man får etablert sikkerhet for kravet. En frivillig løsning med kreditoren vil derfor ofte være å foretrekke – dersom dette er mulig å få til.