Sus og rus i NRK

Hovedrolleinnehaverne i Exit. Fra venstre Pål Sverre Hagen (William), Tobias Santelmann (Henrik), Jon Øigarden (Jeppe) og Simon J. Berger (Adam). Foto: NTB Scanpix

Nesten en halv million mennesker har sett de to første episodene av NRKs drama «Exit».

De høye seertallene skyldes en kombinasjon av det som sees på lineær-TV og strømming av alle åtte episoder.

Så langt, er vi blitt kjent med fire drittsekker som bruker tiden med dop, horer, vold og grov kvinneforakt.

Angivelig skal de fire være representative for norske «finansmenn», og historien skal bygge på intervjuer med fire som gjerne ville fortelle om «en liten og mørk del av Norge, og noen vil sikkert bli sjokkert over det» (NRKs TV-sjef).

70 prosent av innholdet i serien skal være sanne historier og 30 prosent er oppdiktet.

En tidligere «finansmann», Olaf Olsvik, står frem i NRK og forteller at «det stemmer veldig godt overens med virkeligheten». Olsvik skal, ifølge ham selv, ha brukt 100.000 kroner i måneden på piller, kokain og damer før livet raknet.

Vi har aldri hørt om denne Olsvik, og vi synes slett ikke «Exit» virker troverdig.

Det er en røverhistorie

Norske finansmenn forbinder vi med aksjemeglere, analytikere, forvaltere og ansatte generelt i finansselskaper og finansinvestorer. De såkalte finansakrobatene på Tjuvholmen vi ser i «Exit» er bøller og duster. Vi kjenner noen av navnene som er blitt intervjuet i serien, og (surprise, surprise) det er ikke snakk om finansfolk, men én eller flere kjeltringer.

De har neppe hatt ubegrenset adgang til penger, og de har ikke kunnet leve i sus og rus (hovedpersonen sniffer hele tiden) med prostituerte døgnet rundt. Det rett og slett for latterlig.

Foreløpig har vi ikke fått se hvordan de fire har tjent sine penger, men det kommer kanskje. Det er seks episoder igjen.

Mener vi da at norske finansmenn, slik vi kjenner dem i Norge, ikke drikker, ikke bruker kokain og ikke har kjøpt seg tjenester fra luksusprostituerte, og ikke har oppført seg stygt mot koner og au pairen? Nei, selvfølgelig finnes dette, i alle lag av befolkningen.

Men i «Exit» blir alt dette så vanvittig karikert.

VGs Trine Saugestad Hatlen mener serien absolutt er troverdig («det korte svaret på det er ja»), og hun skriver at «det også finnes klin gærne, grådige og egoistiske mennesker blant rikingene i Norges finansmiljø, bør det ikke være noen tvil om». Noen bryr seg heller ikke om barna sine, men slik er det vel i VG også.

VGs kommentator er så blendet av skuespillerne, som spiller bra, at hun tror virkelighetens Henrik, Jeppe og Adam er veldig fornøyd med serien. «Om det er ekte? De skulle bare visst! Det er mye verre! ropte nok Jeppe, før han gapskrattet, og beordret en eller annen til å gjøre et eller annet som hun egentlig ikke ville».

Interessen for serien blir ikke mindre av dette. Såkalte finansmenn som har ubegrenset av penger, drikker, horer og slår og tråkker på sine koner og overser sine barn.

Troverdig er det ikke, og en av dem som har opptrådt som finansmann overfor NRK, har gjemt seg i Dubai for mange år siden.

Kanskje 10 prosent av historiene bygger på virkelige hendelser og 90 prosent på diktning.

Det blir god underholdning av det, men sant er det ikke. Det er ikke et «oppsiktsvekkende og fascinerende univers få av oss har (og egentlig bør ønske oss) adgang til» (VG).

Det er en røverhistorie. Og en eller flere av røverne sitter eller ligger i Dubai.