Innleie av arbeidskraft

Kleven verft på Sunnmøre. Foto: NTB scanpix

Under landsmøtet til landets største fagforbund, Fellesforbundet, har det vært mye diskusjon om man skal vedta en resolusjon om at Norge må melde seg ut av EØS, eller om man skal begrense seg til å utrede alternativer. På mange måter er dette et politisk spørsmål og ikke et arbeidsrettslig, så det ender nok med den lette varianten.

På området «innleie av arbeidskraft fra EØS-landene» er tonen imidlertid skarpere. Mange tillitsvalgte er så misfornøyde med utviklingen, som klart viser at innleie kan utgjøre opp til halvparten av alle ansatte ved store industribedrifter, at de truer med å fremme forslag om forbud mot bemanningsbyråer i Norge. Noe så tåpelig er det umulig å få gjennomslag for i Stortinget, men det illustrerer at den politiske agitasjonen om at fast ansettelse må være hovedregelen, og er det, setter sine spor.

Slik vi ser det, er innleie av arbeidskraft en nødvendig del av arbeidslivet, og uten innleie vil enda flere industriarbeidsplasser forsvinne. Fakta er nemlig at innen offshoresektoren er det to innleide for hver fast ansatt. «Skremmende og uheldig» sier leder i Fellesforbundet, Jan Eggum.

Forbud mot bemanningsselskaper

Men det er nå engang slik at oppdragene, for å bygge skip eller offshoreinstallasjoner, kommer litt ujevnt (konkurransen er hard fra utenlandske verft), og disse verftene må da begrense antallet fast ansatte til et minimum og leie inn folk fra Øst-Europa (fortrinnsvis Polen og Romania) når det trengs. For å få ferdig et skip, kan det være snakk om mange hundre som arbeider i et par måneder eller et halvt år. Det er nødvendig og viktig. Faglige tillitsvalgte som ikke skjønner dette, setter sine egne arbeidsplasser på spill.

Skulle det bli forbud mot bemanningsselskaper, vil trolig alle verft langs kysten bli radert ut.

Her er det ikke bare snakk om arbeidsvilkår (lønn, reise til og fra hjemsted og losji), men om det faktum at arbeidskraften er en knapp ressurs. Med en ledighet på landsbasis på 2,2 prosent, må man lete etter arbeidskraft som er tilgjengelig.

I Fellesforbundet er det heller ikke bare snakk om å skaffe arbeidskraft, men om å fremme forbundets egne interesser. De innleide østeuropeere er normalt ikke organiserte, og dermed svekkes fagforeningenes makt.

Det irriterer også at de innleide arbeidstagerne i hovedsak faktiske er svært fornøyde. De får norsk lønn etter tariffen, og bor i Polen og Romania, hvor de har det meste av levekostnadene for familien.

Dette er ikke noe nytt i norsk arbeidsliv, men er blitt akutt fordi verftene nå ikke kan klare seg uten.

Fra før vet vi at det har vært et stort antall arbeidsinnvandrere innen bygg og anlegg. For å få nok arbeidskraft til veier, broer, tunneler, boliger og næringsbygg, har man ikke kommet unna innleie. Da snakkes det ofte om dumping, useriøse entreprenørbedrifter og lav produktivitet, mens det i realiteten er at virksomheten er så stor at norsk arbeidskraft ikke er tilgjengelig.

Bemanningsbyråene bør derfor få premie, ikke straff.