Hegnar: Slik går det når psykologene skal vurdere «skyhøye lønninger»

Konsernsjef Øyvind Eriksen i Aker ASA. Foto: ntb scanpix

At norske lederlønninger er høyere enn lønnen til gjennomsnittsnordmannen, må være tidenes ikke-nyhet, men VG startet året med et stort oppslag om «Så mye tjener sjefen din,”» med et sammenrasket utvalg av lederlønninger. Og gjett hva? Basert på tall fra SSB for årene 2000 til 2015 (det er faktisk fem år siden) økte lønnsulikheten i Norge mer enn i andre land. Ja, ja.

Men topplederne tjener mer enn andre. Kanskje 10 ganger mer eller 12 ganger mer. Snork.

Da gjelder det ikke å lytte til psykologiprofessor Geir Kirkebøen

Det nye, og det må virkelig kalles nytt, er en psykologiprofessor ved Universitetet i Oslo, Geir Kirkebøen, som i en artikkel på Psykologisk.no hevder at «Skyhøy lønn gir dårligere ledelse.»

Professor Geir Kirkebøen, Universitetet i Oslo. foto: UiO

Det er nytt. Fra forskningsfronten. Kirkebøens egen forskning og internasjonal økonomisk og psykologisk forskning viser angivelig dette. De har nemlig studert sammenhengen mellom ledergodtgjørelser og hvordan bedriftene virkelig presterer.

Men hva er «skyhøy» lønn? 5 millioner, 10 millioner eller 30 millioner kroner? Går resultatene ned når lønnen passerer 10 millioner kroner?

Professor Kirkebøens svar er at «høy lønn har vist seg å ha ingen eller negativ effekt på arbeid som involverer kompleks beslutningstaking og kreativitet, altså arbeidsoppgaver som bedriftsledelse gjerne innebærer. Slikt arbeid krever indre motivasjon. Økonomiske incentiver har en tendens til å svekke den indre motivasjonen, altså tilfredsstillelsen over å utøve oppgaven» (VG).

Slik går det når psykologene skal vurdere «skyhøye lønninger.»

Heldigvis har vi NHH-professor Karin S. Thorburn som sier at «jeg tror toppledernes innsats spiller en stor rolle for verdiskapningen i bedriften,» og «en toppleder kan i større grad sette en retning for bedriften, hvor konsekvensene ved å gjøre feil er store. Du får betalt for å påta deg ansvar.»

Vi som lever i den virkelige verden, hvor høyere lønn ikke forventes å gi dårligere jobbutførelse og bedriftsresultater, vet at det er et eget «marked» for hver enkelt toppleder, og at lønnen må passe inn i dette markedet. Lønnen må være markedskonform slik at lederen ikke blir fisket av andre, styret kan ved lønnen gi en belønning for utmerket arbeid og styret kan til og med synes det er fair at topplederen får en del av kaken hvis og når aksjonærene er fornøyd med innsats og resultater (godt eksempel: konsernsjef Øyvind Eriksen i Røkke-systemet som tjener nærmere 30 millioner kroner årlig).

Topplederlønnen er altså satt sammen av mange elementer. Man skal finne rett mann på rett plass, belønne riktig i et marked for ledere og over tid beholde de gode.

Da gjelder det ikke å lytte til psykologiprofessor Geir Kirkebøen. Man kan da nemlig risikere å bli sittende med en taper.

Vinnerne har sin pris.

Og det norske markedet for toppledere er såpass lite at de gode, som oftest, er ganske synlige.

Styrene, med sine rådgivere og rekrutteringsfirmaer, finner dem, og også lønnsnivå er relativt ukomplisert.

Skyhøyt lønnsnivå snakker vi ikke om. Ikke i denne avisen i hvert fall.