Partier som Rødt og SV, bør bankes opp

Kristin Clemet. Foto: NTB Scanpix

Hvis det hadde vært valg i dag, ville Venstre og KrF til sammen fått to stortingsrepresentanter ifølge Norfakta. Til sammenligning ville Rødt og MDG, som i dag har ett mandat hver, fått 17 representanter på Stortinget.

Dette skyldes at både Venstre, med en oppslutning på magre 2,4 prosent nå, og KrF med en oppslutning på 3,2 prosent, er under sperregrensen, mens alle opposisjonspartiene er godt over.

Til og med Arbeiderpartiet gjør et hopp på 5,4 prosentpoeng til 26,7 prosent.

Samlet får regjeringspartiene 59 mandater på Stortinget, mens det kreves 85 for et flertall.

De blå er et hav fra å få fornyet kontrakten i 2021.

Kristin Clemet, leder av tenketanken Civita, har vært både stortingsrepresentant og statsråd for Høyre, og hun gis mye av æren for at de fire regjeringspartiene har funnet sammen.

Clemet sier i et intervju med Dagbladet at regjeringen må skifte både politikk og mannskap.

Den prosessen har jo startet med FrPs rokkeringer, hvor Sylvi Listhaug er blitt olje- og energiminister, men det må komme mer.

Partier som Rødt og SV, bør bankes opp

«Regjeringen må synliggjøre langt tydeligere for velgerne hva som skiller dem fra et rødgrønt alternativ. På viktige områder som verdiskapning og hva vi skal leve av i framtiden med omstilling til et grønnere og mer digitalt næringsliv,» sier Clemet.

Det er selvfølgelig riktig, men det gjenstår å se hva ordene vil bli fylt med. Alle partiene sier (nesten) det samme.

Kristin Clemet er konkret på et par punkter. Hun sier hun er mest kritisk til regjeringens manglende forsvar for privat sektor, «som er under hardt angrep.» Som et godt eksempel, nevner hun begreper som «velferdsprofitører.»

«Regjeringen må forsvare den nordiske tradisjonen med en velferdsmiks, der du kan velge privat, ideelt eller offentlig etter hva kommunen din finner fornuftig,» sier Clemet.

Det gjør nok regjeringen allerede, men kanskje ikke tydelig nok. Partier som Rødt og SV, bør bankes opp når de ustanselig snakker om velferdsprofitører og mistenkeliggjør de private aktørene.

Clemet trekker også frem en så konkret sak som formuesskatten, og sier at «det har vært en skuffelse i det private næringslivet at løftet (om en endring) ikke holdes , og at det heller ikke prioriteres av en borgerlig regjering, som i stedet øker de offentlige utgiftene.»

Det har Kristin Clemet helt rett i, men så spørs det hvor lett det er å gå inn i en valgkamp med et krav om å fjerne formuesskatten. Både SV, Rødt og Ap vil trolig se på det som en lissepasning. De rike vil få nye gavepakker, som det heter i rødgrønn leir.

Erna Solberg burde ha handlet det første året, i 2013. Nå er det (nesten) for sent.

Mer ideologisk er det når Clemet viser til at «norsk næringsliv kan bli overtatt av utenlandske eiere,» og «alt kan ikke være eid av staten og utlendinger.»

Det er alle på høyresiden enig i, men så spørs det hvor lett det er å bruke det i en hissig valgkamp. Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) er vittig og ironisk, men han bruker ikke store ord.

Mest oppkvikkende er at Civita-lederen «forventer et snarlig politisk oppgjør med Senterpartiet, både fra Ap og regjeringspartiene.»

På Norfakta-målingen faller Sp kraftig, til 16,6 prosent. Alt håp er kanskje ikke ute.