Hegnar: – Det er forskjell på advokater og vi betaler gjerne

Foto: NTB scanpix
Leder

Etter et par artikler her i Finansavisen er det blitt en heftig debatt om salærsatsene for advokatene. Vi har påvist at timesatser for privatpraktiserende forretningsadvokater ofte ligger rundt 4-5.000 kroner, og at også norske advokater, under spesielle omstendigheter, kan ha fakturert sine klienter med en timepris på 10.000 kroner.

Dette har fått redaktør Magne Lerø i nettavisen «Dagens Perspektiv» til å skrive at «partnerne i de store advokatfirmaene hører til landets kakseklasse. De tjener glatt 15-20 millioner i året. De lever ikke av annet enn å sende skyhøye fakturaer til sine kunder.»

At Høyesterett, hvor vi skal finne landets fremste jurister, reagerer på omkostningsoppgaver fra advokater som tjener fem eller ti ganger så mye som dem, kan vi forstå, og domstolene foretar stadig oftere kutt i omkostningsoppgavene, men dette er ikke noe annerledes enn at statsministeren bare tjener hva en leder i en mellomstor bedrift eller leder i en offentlig fagetat tjener. Slik er det mellom privat og offentlig sektor. Ikke stor overraskelse det.

Det er faktisk stor forskjell på advokater

Offentlig oppnevnte forsvarere kan i dag fakturere 1.040 kroner pr, time, og denne satsen er ustanselig under kritikk (for lav).

Denne debatten overser helt noen fundamentale forhold (ingen overraskelse at redaktør Lerø ikke tar poenget).

Det er faktisk stor forskjell på advokater. På kunnskapsnivå, dyktighet, erfaring og arbeidskapasitet. Vil man ha de beste, koster dette penger. Og det er nesten for dumt å snakke om timepriser, for det en middels advokat må bruke fem timer på, vil stjerneadvokaten kanskje få unna eller løse på en time. På noen områder kan de dyreste advokatene være de eneste med den spisskompetanse vi etterspør (vi velger Wiersholm). Kvalitet betyr alt.

Det er selvfølgelig et stort sprang mellom 1.000 kroner og 10.000 kroner (vi har aldri sett dette), men det er opp til klientene å velge sine advokater når transparens og åpenhet ligger i bunnen. Kan man finne en advokat som fakturerer 2.000 kroner pr. time, og denne advokaten er god nok, så er det flott, men man må ikke miste bakkekontakten om de beste advokatene krever mer. Og vi er overbevist om at de beste arbeider raskere (altså færre timer).

Generelt må man også spørre seg hvorfor det er så gøy og imponerende at landets beste skiløpere og komikere tjener 10 millioner i året, mens de beste advokatene henges ut som «kakseklasse».

Mange toppjurister ønsker ikke å være rådgivere eller prosedyreadvokater i privat sektor, og søker seg for eksempel til Høyesterett eller andre dommerverv, og bra er det. Vi trenger gode dommere, og det følger mye prestisje med det. De siste årene har vi sett utmerkede advokater som har søkt seg til Høyesterett hvor de går kraftig ned i lønn. Penger ikke alt.

Det er et marked for de god juristene og de er alle forskjellige. Strafferettsadvokaten Jon Chr. Elden har en lav timesats, men han har mange timer for seg selv og sine fullmektiger og partnere.

Så skal det innrømmes at det kan være et rettssikkerhetsproblem at advokatregningen (omkostningsoppgaven) blir (for) stor for privatpersoner og mindre næringsdrivende som må gjennom private søksmål, og hvor man taper saken og må betale saksomkostninger til motparten. Noen kan betale hva som helst og noen har ikke råd til noe.

Man kan for eksempel innføre prisregulering, som høyesterettsdommer Clement Endresen er inne på, når han tenker seg å ta utgangspunkt i «hvilken timepris et rimelig antall dyktige advokater innenfor saksfeltet vil være villig til å påta seg prosessoppdraget for».

Redaktør Lerø mener at «de store advokatfirmaene er blitt for grådige». Det er altfor unyansert. Både høyesterettsdommere og klienter vil helst lytte til de beste, og de lar seg ikke prisregulere.

Vi betaler gjerne.

Leder