Får eierne for mye?

Jan Tore Sanner (H). Foto: Are Haram
Leder

Flere professorer har gått hardt ut mot statens kompensasjonsordning (kontantstøtte) til bedriftene. Mer enn 20.000 selskaper har søkt om støtte fra staten, og poenget er at selskapene skal få dekket mesteparten av de faste kostnadene. Det har åpenbart reddet tusenvis av bedrifter fra likviditetsskvis og mulig konkurs eller avvikling.

Men økonomiprofessor Gisle Natvik fra Handelshøyskolen BI, som til og med har doktorgrad fra Universitetet i Oslo, liker ikke støtteopplegget. Han har plukket frem noen gamle forelesningshefter fra 1. semester, og sier følgende til DN: «De som er kapitaleiere bærer store deler av risikoen, og det får de en premie for i gode tider. De som har eid eiendom eller aksjer i Norge de siste 20 årene, har kommet veldig godt ut av det. Den kontrakten tilsvarer at det er risikotagerne som skal ta tapene i dårlige tider. Det kompensasjonsordningen sørger for er at dette ikke skjer».

Professor og doktor Natvik hevder derfor at kompensasjonsordningen «er en gavepakke til kapitaleierne, mer enn noe annet».

Nå kan vi glede Natvik med at vi kunne holdt den forelesningen eller belæringen selv. Vel og merke i normale tider.

Men det blir selvfølgelig noe helt annet når staten, over natten, kan bestemme at virksomheten må opphøre. Staten bestemmer at salget går til null eller nesten null. Det er en risiko ingen kan leve med. Det er ikke snakk om gode og dårlige tider.

Og nettopp fordi staten, ut fra smitte- og helsehensyn, stenger virksomhetene, enten det er frisører, barer, hoteller, restauranter eller treningsstudioer, så vil staten kompensere for faste kostnader som husleie, renter, ly og varme, avgifter og mye annet.

En annen professor, Magne Mogstad, er inne på det samme som Natvik, og mener det er «vanskelig å forstå den samfunnsøkonomiske begrunnelsen».

Da kan vi bare si: Prøv igjen.

Et helsepolitisk tiltak som ikke finnes i læreboken

Det er nok slik at markedene skal avgjøre hvilke bedrifter som har en fremtid, før og etter kriser, men det er ikke noe marked når staten stenger butikken. Hvor lenge man er stengt, og holder ut, er ikke et spørsmål om kundenes preferanser, men om hva regjeringen bestemmer.

Kundene kan stå i kø utenfor, men slipper ikke inn.

Mogstad sier til DN at staten må sørge for at den ikke kaster bort skattepenger på bedrifter som ikke har en fremtid, og det kan ha noe for seg, men når staten plutselig stenger frisørkjeden, så vet vi ikke om den har en fremtid. Åpner staten kommer kundene flokkvis.

Professor Gisle Natvik har også et underlig resonnement når han kritiserer at støttepengene havner hos rike gårdeiere eller hos bankene som rentebetalinger. Det er jo de faste kostnadene som skal betales. Spiller ingen rolle om det er forsikringspremier eller husleie.

Eller som Natvik sier det: «Store eiere av næringseiendommer har stor evne til å bære risiko. Den risikoen de tar er det de får betalt for i gode tider.»

Men hverken forretningen eller gårdeier står her overfor risikovurderinger. Vi snakker om et helsepolitisk tiltak som ikke finnes i læreboken.

Derfor blir det grovt usaklig når professor Mogstad sier at «det er også grunn til å være bekymret over at myndighetene nok en gang skal redde investorer». Fordi «bedriftene har hatt høy fortjeneste og investorene er blitt enda rikere».

Er det et argument for at staten ustraffet skal kunne ruinere tusenvis av små og mellomstore bedrifter?

Det er sikkert forhold som bør bedres i kompensasjonsordningen, men denne redningspakken er nødvendig. Det skjønner man allerede etter første semester.

jan tore sanner