Tangen og skatteparadisene

I neste uke skal Norges Bank og Nicolai Tangen ha klar ansettelsesavtalen, og det avgjørende punktet blir om Tangen klarer å finne et absolutt skille med virksomheten og eierskapet i AKO Capital som er registrert på Cayman Islands, og forvaltningen av Oljefondet. Representantskapet i Norges Bank er skeptisk og kritisk til at det er mulig å skille helt, mens andre mener at hvis Nicolai Tangen setter bort eierandelen til et revisjons- eller advokatfirma, og har null innflytelse på hedgefondets investeringer, så kan det gå bra.

Det er en velkjent metode fra vestlige demokratier. I USA har president Donald Trump satt bort forvaltningen av sin formue til sine barn så lenge han er president, og akkurat det skillet virker ikke helt vanntett.

Skatteproblematikken er ikke Tines største problem

Vi vil bli imponert hvis Nicolai Tangen og Norges Bank finner nøkkelen her. Vi heller, i dag, mer til at det ikke går. Lederen for representantskapet, Julie Brodtkorb, er ikke på krigsstien, men hun tar sin oppgave svært alvorlig (som hun skal).

Det som problematiserer hele prosessen, er at svært mange politikere og kommentatorer i media ikke har nødvendig kunnskap om skatteparadiser og deres funksjonsmåte, og debatten blir sauset sammen til en politisk grøt hvor det er nærmest tabu å snakke om skatteparadiser.

Den norske venstresiden kunne begynne å spørre seg selv hvorfor Tine, det norskeste av det norske, med melk, oster og yoghurt, har bygget ostefabrikk til 800 millioner kroner på Irland.

Fordi selskapsskatten er på beskjedne 12,5 prosent eller fordi melken er så billig at osten kan selges til Europa og USA? Vi tror på det siste. Skatteproblematikken er ikke Tines største problem.

Men vi vet at Oljefondet og Norges Bank plasserte forvaltningen av eiendomsporteføljen til Luxembourg primært av skatte- og avgiftshensyn. Det var i hvert fall ikke for å hindre innsyn, for investeringene fremgår av Oljefondets årsrapport.

Alle 169 stortingsrepresentanter vet at Norge er et skatteparadis for redere. Null skatt.

Oljefondet, av alle vil noen si, eier aksjer i 323 selskaper som er lokalisert på Cayman Islands. Til en verdi på 180 milliarder kroner (ved årsskiftet). Disse selskapene har ingen virksomhet på Cayman Islands. Hverken handel eller produksjon. Men eierselskapene er organisert slik for å unngå dobbeltbeskatning.

Slik er det også med AKO Capital og Nicolai Tangen. For Tangens del har beskatningen skjedd i bostedslandet London. Nå blir det Norge.

Skatteparadiser er altså ikke bare noe som er knyttet til despoter, oligarker og skatterømlinger som ikke vil ha innsyn og transparens, men lovlige og fornuftige jurisdiksjoner.

Den kjente skipsreder Herbjørn Hansson er bosatt i Sandefjord, men det rederiet han kontroller, Nordic American Tankers, er registrert på Bermuda. Hvis selskapet ikke betaler den skatten selskapet må, kan Hansson få 100 års fengsel i USA hvor selskapet er notert.

Slik er nå denne verden.

At Nicolai Tangen, som sjef for Oljefondet i Norges Bank, skulle skjule en krone eller lage strukturer for å unngå skatt, kan man se bort fra. Dessuten betaler ikke Oljefondet skatt. Slike statseide forvaltningsfond pleier ikke det.

Sentralbanksjef Øystein Olsen sier at skatteparadiser er problematiske. Ikke mye, hvis man har litt peiling.