De misser poenget

Choice-hotellet The Hub ved Oslo S. Foto: Kaare Martin Granerud
Leder

Regjeringen holder fortsatt på at den innførte permitteringsperioden skal være 26 uker og ikke opp til 52 uker som NHO, LO og mange tusen bedrifter krever (ønsker).

Det er særlig reiselivsbransjen som klager, og fordi dette ikke er avgjort, og halvparten av de 26 ukene er passert, øker tempoet i oppsigelser. Scandic-kjeden har permittert 1.000 ansatte bare i Norge, og Choice-kjeden med Petter Stordalen har flere tusen på lister som skal sies opp, men avgjørelsen er utsatt fordi Stordalen visstnok har fått signaler fra arbeidsminister Torbjørn Røe Isaksen om at permitteringstiden kan bli forlenget (ingen garanti).

Forskerne og professorene misser når de hevder at oppsigelser er bedre enn permitteringer.

Mindre reiselivsbedrifter over hele landet står foran vanskelige valg. Håpe på at permitteringstiden kan bli forlenget, eller si opp flesteparten av de ansatte. Alle ser jo at belegget på hotellene, store som små, ligger rundt 10-15 prosent, selv med flere norske kunder enn normalt, og da er det for mange ansatte. Så håper alle, eiere som ansatte, at coronakrisen letter, og hotellsengene kan fylles igjen (det vil ta tid).

Tre forskere ved BI skriver i DN at en utvidelse av permitteringstiden «trolig vil gi større ulemper enn gevinster,» og disse teoretikerne får følge av andre skrivebordsteoretikere (blant annet fra Civita).

Det morsomme eller utfordrende er at vi er enig i det meste av hva de skriver, så lenge man skal skrive en lærebok i samfunnsøkonomi.

Når staten tar mesteparten av kostnadene ved permisjonen skjermes eierne delvis for tap, de permitterte bedriftene vil ofte i praksis båndlegge arbeidskraften og dermed hindre omstilling, det blir mindre omstilling, oppsagte ansatte søker mer ny jobb og de er kanskje villige til å flytte, de skaper kanskje større verdier andre steder og det påløper skattefinansieringskostnader. Båndlegging av arbeidskraft kan svekke incentivene til å skape nye jobber og gjøre omstilling vanskeligere.

Vi har vel skrevet noe lignende mange, mange ganger. Men her tar forskerne feil.

Hotell- og reiselivsnæringen skal ikke nedlegges. De som rengjør rom og rer opp senger eller lager mat og serverer denne, vil gjøre dette i fremtiden også. Hotellene på flyplasser, i byer eller i distriktene skal ikke rives. Arbeidsplassene vil forbli der. Men akkurat nå, i en uvirkelig tid med coronakrise, uteblir gjestene. Det kommer stadig flere, men det går utrolig sakte. Bestillingene for høsten ser trist ut.

Med permittering kan de ansatte sakte, men sikkert, fases inn igjen.

Uten permitteringsadgangen vil det bli masseoppsigelser. Vi får titusener av nye på ledighetstrygd, og det er selvfølgelig også en kostnad for staten.

Poenget er at hotellene må ha folk i kjøkkenet, i resepsjonen, ved bookingen og på romsiden.

De ansatte i dag, blir ikke bedre eller skaper mer velferd i helt andre yrker. De reiser ikke avgårde for å arbeide i gruver eller i hightech-selskaper. De er ikke del av en omstillingsprosess.

De skal tilbake til hotellene når disse igjen fylles opp. Kanskje blir hotellene noe mer effektive nå, men reiselivsnæringen er personalintensiv. Og den vil gjøre det samme i fremtiden som i dag.

Derfor misser forskerne og professorene når de hevder at oppsigelser er bedre enn permitteringer.

Vi håper regjeringen ser det. Og Petter Stordalen har jo hatt en lang samtale med arbeidsministeren. Det burde holde.