En torpedo uten krutt

Nicolai Tangen. Foto: Iván Kverme
Leder

Den nye lederen for Statens Pensjonsfond Utland og Norges Bank Investment Management (NBIM), Nicolai Tangen, har begynt i sin nye jobb. Det er bra.

Samtidig har Tangen 7 milliarder kroner kontant i banken. Noe slikt har neppe skjedd noen gang i Norge eller i utlandet. Alt cash og til fri bruk. Hjelp.

Det sier seg da selv at Tangen ikke har brukt ett sekund på å reflektere over sin lønn på 6 millioner kroner i Norge Bank. Han ville ha «guttedrømmen» (litt tidlig å tenke på penger alt da), prestisjejobben og den profesjonelle gleden over å kunne forvalte verdens største fond av denne type (10.000 milliarder kroner).

Nicolai Tangen hadde selvfølgelig tatt jobben uten en øre i lønn, men det ville sett litt dumt ut.

Denne eksepsjonelle ansettelsen får Dagsavisens kommentator Lars West Johnsen til å skrive at Tangen-ansettelsen er en torpedo til lederlønnslogikken. Han var bare på jakt etter drømmejobben. Tangen «har knust næringslivets myte om viktigheten av økonomien som er knytta til toppjobben. Eksempelet er lysende og til etterfølgelse, og viser at norske styrer må være dårlige forhandlere. Mangler de selvtillit? Eller er lederlønn mer et spørsmål om ideologi enn nødvendighet?»

Deretter lister West Johnsen opp en rekke selskaper og ledere, som Equinor, Telenor, DNB, Norsk Hydro og NorgesGruppen, hvor topplederne angivelig ikke har vært eller er opptatt av sin lønn, men av det å lede landets viktigste selskaper. «Var det utsiktene til større hus, flottere bil eller kobebiff på lørdagskvelden som fikk Equinors nye kontorsjef Anders Opedal til å si ja?»

Neppe.

Men dette har intet med Nicolai Tangen og hans formue og lønn å gjøre. Det er en skikkelig fordumming å blande dette sammen.

Har man 7 milliarder kroner i banken, har man annet å tenke på

Vi erkjenner gladelig at styrene i de store (og små) selskapene kan være mer eller mindre gode til å forhandle om topplederlønningene, men det blir for lettvint når Lars West Johnsen skriver at «jeg betviler styrenes evne og vilje til å holde igjen. Har de prøvd, eller frykter de for sin egen gylne gren?»

Det at det i styrene bare sitter andre toppledere og at Gutteklubben grei sørger for sine, er så gammeldags. Styrene er ikke slik sammensatt lenger (om de har vært det).

Topplederne i de selskaper West Johnsen trekker frem har lønn og lønnspakker på 10–15 millioner kroner, og det er mye penger. I hvert fall sammenlignet med statsministeren, som tjener 1,7 millioner kroner (som West Johnsen også trekker frem).

Hadde alle disse lederne tatt topplederstillingen til halv pris? Noen kanskje, men utfordringen ligger ikke der. Det er ikke overflod av dyktige konsernsjefer, og de fleste er godt kjent.

For de fleste er det et «marked». Ligger lønnen for langt under det som er kjent og normalt, kan man risikere å miste den gode toppsjefen hvis man ikke tilpasser lønnen til det som er normalt eller forventes (ledere headhuntes). Selv med 50 prosents skatt blir det penger av noen millioner, og noen tenker faktisk at det kan være bra til hytte- eller huskjøp, eller bolig til barna.

Har man 7 milliarder kroner i banken, har man annet å tenke på.

nicolai tangen
nbim
oljefondet
lederlønninger
dagsavisen
Leder