Professorenes inntogsmarsj

Ingen alkoholservering betyr tomme utesteder. Her fra Crow Bar i Oslo. Foto: NTB
Leder

Det kan se ut som økonomiprofessorene (de som uttaler seg offentlig) har noen veldig gamle lærebøker å støtte seg på, og at dagens raske endringer i næringslivet går for raskt for dem.

De henger rett og slett ikke med.

Derfor blir debatten om størrelsen og innretningen på statens coronastøtte til næringslivet en gedigen avsporing. Og venstresidens aviser, som Klassekampen, Dagsavisen og Dagbladet, klamrer seg til professorene uten å tenke selv.

Det begynner med det pussige at de som normalt ikke tror på det frie markedet og løsninger som der tvinger seg frem, nå baserer sine konklusjoner på det de tror er markedsløsninger.

De sier at kapitalismens lov er at når de rike investorene tjener penger i gode tider, må de ta regningen selv i de dårlige tidene. De skal ikke rope på staten. I hvert fall må de ikke få så mye penger.

Da må vi først minne om at alle tilsynelatende (ikke bare Nationen) mente at pelsdyrbøndene skulle ha (og får) erstatning når Stortinget vedtar at næringen skal avvikles. Det er en selvfølge. Vedtar Stortinget næringsforbud, må Stortinget også ta regningen.

De henger rett og slett ikke med

Slik er det også når barer, restauranter, transportselskaper, hoteller, butikker, treningssentre og kjøpesentre får beskjed om å stenge på grunn av coronapandemien. Dette er ikke markedssvikt, hvor aktørene (eierne) må ta regningen, men myndighetspålagt nedstengning.

Hva tenker professorene på når de her roper om at dette er vanlige markeder hvor tilbud og etterspørsel avgjør liv og død?

Så sier professorene og lederskribenter at det er snakk om store selskaper som lett har adgang til lån og kapitalmarkeder, så de bør først låne penger for å komme over krisen.

Hallo. Er det virkelig mulig å tro at ikke alle de store selskapene de snakker om, etter nesten ett års krise uten kunder og gjester, har brukt alle de lån og trekkmuligheter de har? Det er ikke bare å gå til banken og hente en milliard eller to.

Dessuten har staten gitt penger i henhold til kompensasjonsordningen som er vedtatt av et samlet storting, til rundt 35.000 selskaper. Ikke bare til en håndfull store.

Bareieren som har en kassekreditt på 500.000 kroner, er like ille ute som hotelleieren som har flere milliarder kroner i lån. Alle har trolig allerede lånt alt de kan.

Ok, sier professorene, men mottagere av støtte må ikke si opp ansatte eller gi utbytte til aksjonærene. Da må støttemillionene betales tilbake. Skal politikere og professorer drive bedriftene også? Vi kan anbefale professorene å se hva som de siste tiårene har skjedd i de mange hundre aviser som har mottatt store beløp i pressestøtte (Klassekampen får 43 millioner kroner årlig). De har rasjonalisert og kuttet arbeidsplasser. I et rasende tempo.

Det siste er at professorene og lederskribentene viser til at det går så det griner på børsene verden over. Støttemottagerne har ikke noe å klage over, sier de.

De tror altså at kursoppgangen for Tesla. Netflix og Amazon har noe å gjøre med et lite hotell i Geiranger eller i Tromsø. De får ikke engang med seg at aksjekursene for reiselivsselskaper, flyselskaper og hoteller er i kjelleren. På verdens børser er nemlig markedet brutalt, og eierne må ta støyten.

Statens oppgave er å kompensere litt for det coronapandemien og statens reguleringspolitikk (smittepolitikk) har ført til. Kall det ikke markedsløsninger. Men kanskje er vi tilbake der om ett år eller to.