LO og NHO kaster seg over Jensen

NHO-leder Ole Erik Almlid. Foto: NTB
Leder

Det er ingen tvil om at den norske frontfagsmodellen for tariffoppgjørene har vært til glede for landet. Partene – LO, NHO og staten – finner frem til hva den konkurranseutsatte delen av eksportindustrien kan tåle av lønnstillegg, og når dette er låst fast, må resten av oppgjørene legge seg innenfor denne rammen.

Alle andre parter i tariffoppgjøret, enten det er i privat eller offentlig sektor, later som de forhandler natt og dag, gjerne med bistand fra Riksmegleren, men ingen får mer enn rammen.

I fjor var dette 1,7 prosent, og etterpå ble ansatte i offentlig sektor sure fordi lønnsglidningen i privat sektor var så stor at de offentlig ansatte ble hengende etter (der er det jo ikke lønnsglidning).

Hvis oppgjøret i år skulle ende med et lønnstillegg på 2,8 prosent (antatt prisvekst), er dette langt over de 2,2 prosentene man antar konkurrentene i utlandet vil ende på, og konkurranseevnen svekkes.

Halleluja for et bra system. Norsk arbeidsliv på det beste. Virkelig

Vi tror, som sagt mange ganger på denne plass, at LO ikke klarer å forhandle seg til en lønnsvekst som opprettholder kjøpekraften. Oppgjøret ender kanskje sånn midt i mellom, på 2,5 prosent.

I månedsvis vil alle andre arbeidsgivere og ansatte i privat og offentlig sektor forhandle og forhandle, med «døve» reportasjer i mediene om såkalt spenning og brudd, før de alle ender på de 2,5 prosentene (eller 2,8 prosent).

Halleluja for et bra system. Norsk arbeidsliv på det beste. Virkelig.

Men like sikkert som at dette har gavnet Norge i flere tiår, er at det for mange grupper vil virke provoserende at de aldri kan få «litt mer». Frontfagsmodellen er jo rene tvangstrøyen, og forhandlinger kan man ikke snakke om. Det er litt sånn diktatur og lønnsdannelsen i Øst-Europa i Stalin-tiden, satt på spissen.

VIL BRYTE UT AV MODELLEN: Siv Jensen (FrP). Foto: NTB

Tidligere finansminister Siv Jensen (FrP) var helt sikkert tilhenger av (fan av) frontfagsmodellen i sin tid som regjeringsmedlem, men nå har hun forandret mening. Hun mener at man må sette frontfagsmodellen til side og gi ekstra gode lønnstillegg til lærere og helsepersonell.

Det er det gode grunner for, blant annet å sikre og stimulere rekrutteringen til disse yrkene, men det samme kan kanskje sies om butikkansatte, renholdsarbeidere eller hotellansatte i disse coronatider.

De som kommer verst ut, er likevel de mange som har mistet jobbene. Det er 205.763 helt ledige, delvis ledige og ansatte på tiltak nå. Knapt noen er offentlig ansatte.

Men bare det at Jensen antyder en debatt om dette, får LO og NHO til å se rødt. LO ber Jensen holde seg unna tariffoppgjøret, som er partenes ansvar, og NHO-sjefen Ole Erik Almlid, sier «at FrP nå vil ofre verftsarbeidere på Sunnmøre og ansatte på hotellene, det er komplett uforståelig».

Her må vi si at den norske måten å gjøre det på er god, og mye rart kan skje hvis man plutselig måtte ha ordinære lønnsoppgjør som i de fleste andre land. Sirkus med streiker og slikt vil det også bli.

Skulle sykepleiere eller lærere i år kreve mer i lønnsvekst enn det LO og NHO blir enige om, blir partene sendt direkte til lønnsnemnd.

At Jensen tar opp dette er en debatt vi må tåle. Vi kan ikke si «fingrene fra fatet, Siv» (Dagsavisen).

Og det er vel litt rart at det er partene i arbeidslivet som skal avgjøre om alt skal fortsette som før. LO, NHO og staten synes frontfagsmodellen fungerer strålende, som den også gjør, men noen mener altså at den ikke gir gode nok muligheter til å ivareta spesielle grupper.

Ofring er da litt teatralsk, Almlid.