Publisert 19. juli 2021
Oppdatert 22. juli 2021Lesetid: 2 minutter
Artikkellengde er 389 ord
Nils Kristen Sandtrøen (Ap). Foto: NTB
I Norge er mer enn 10 prosent av alle i arbeidsfør alder uføretrygdet. Hver tiende har mistet all eller noe arbeidsevne. NAV sier det gjelder 357.563 personer (2020-tall).
Tallet er skrekkelig høyt, og ser man det i sammenheng med antall arbeidsløse på rundt 200.000 personer, er det eksepsjonelt mange i arbeidsfør alder som ikke arbeider.
Da blir det, naturlig nok, mer å gjøre for oss andre.
Statsminister Erna Solberg. Foto: NTB
Det er selvfølgelig helt umulig å si hvor ille det er, og om tallet skal være lavere. Det ligger medisinske grunner bak, og ingen kan overprøve det. Men man kan jo tro at det ligger en viss arbeidsreserve i tallene.
Man kan kanskje si, rent skjønnsmessig, at det er for mange når hver tiende er uføretrygdet.
Det verste er at tallet øker. Og SSB har enda høyere tall fordi de regner på en annen måte enn NAV.
Det har vært Solberg- regjeringens mål å få antall uføretrygdede ned, men de har ikke klart det.
Noe av det regjeringen har gjort, er å kutte ned perioden man kan få såkalt arbeidsavklaringspenger (AAP), og da gikk antall uføretrygdede opp.
Sykepenger, AAP og til slutt uføretrygd. En vanvittig runddans.
Det er dypt bekymringsfullt, og alle gode makter burde arbeide for å få tallet ned.
Det verste er at tallet øker
Partipolitikk burde ikke være en del av dette, men Arbeiderpartiets Nils Kristen Sandtrøen sier til Dagsavisen at denne stygge utviklingen skyldes at «deres ideologi tilsier at det ikke er så viktig med en offentlig finansiert velferdsstat.»
Dette er bare rør. Det finnes vel ikke en eneste person i Norge som ikke vil ha en offentlig finansiert velferdsstat, og selvfølgelig vil Solberg-regjeringen ha det. Så klart.
Men tallet øker og øker.
Noen vil hevde at det må være for lett å bli uføretrygdet, og det finnes nok av historiske eksempler på at uføretrygd er blitt gitt når hjørnestensbedrifter har gått over ende, og det ikke finnes alternative arbeidsplasser i «bygda.»
Men hovedkonklusjonen er at tallet er veldig høyt, og at det ikke er lett å se eller si hvor mange uføretrygdede det burde eller kunne være. Det er for mange, og det blir stadig flere.
Det vi derimot er nesten sikker på, er at det ikke blir særlig færre med Sandtrøen som arbeidsminister. Så enkelt er det ikke, dessverre.
Og temmelig ille. Det er nå i de yngre årsklassene andelen uføretrygdede øker mest.
Noe er alvorlig galt.