Familiebedrifter og eventuell gjeninnføring av arveavgift

Spekulasjonene om eventuell gjeninnføring av arveavgift har pågått i større eller mindre grad helt siden arveavgiften ble opphevet i 2014. I et valgår må vi forvente at debatten intensiveres – og hvordan det ender er vanskelig å spå.

VIL HA ARVEAVGIFT: SV-leder Audun Lysbakken er en ihuga tilhenger av arveavgift. Foto: NTB
Lørdag
Foto: Oyvind Eide

Den stadige gjenopptagelsen av debatten innebærer stor usikkerhet og manglende forutberegnelighet for bedriftseiere rundt om i det ganske land. Usikkerheten vedrørende eventuell innføring av arveavgift kommer på toppen av belastning fra formuesskatten, og kan dermed ha stor betydning for den fremtidige eierstrategien i selskapet.

En eventuell arveavgift vil – på samme måte som formuesskatten – reell sett være en selskapsskatt. Dette har sammenheng med at arveavgiften må forventes å måtte finansieres gjennom utbytteutbetalinger fra selskapene som generasjonsskiftes. Forutsatt selvsagt at det foreligger økonomisk grunnlag for å ta ut utbytte. Videre er det slik at også utbytte er skattepliktig. Følgelig vil finansiering av arveavgift potensielt tappe bedrifter for betydelige midler. Midler som i stedet kunne gått til å opprettholde og videreutvikle bedriften.

Liten nettoinntekt

Når en vet at én av begrunnelsene for at arveavgiften i sin tid ble opphevet var at den ga liten nettoinntekt til staten, er det ikke vanskelig å forstå bedriftseieres frustrasjon når temaet kommer opp. Det å bidra til private arbeidsplasser – ofte i distriktet – oppleves ikke som verdsatt med denne type skatter. Idet også arveavgiften kun vil ramme norske aksjonærer risikerer man en ytterligere konkurransevridning i favør av selskap med utenlandske eiere. La vi håpe at også dette blir hensyntatt i debattene fremover.

Spørsmålet om gjeninnføring av arveavgift reiser også spørsmål om når en kan forvente at reglene eventuelt trer i kraft. Basert på en forventning om at gjeninnføringen vil skje gjennom en forsvarlig lovbehandling, er det nærliggende å anta at en eventuell gjeninnføring vil ha virkning fra 1. januar 2022, eller tidligst i forbindelse med fremleggelsen av statsbudsjettet for 2022 (oktober 2021). 

En eventuell tilbakevirkende kraft vil være utfordrende i forholdt til Grunnloven, og fremstår som lite sannsynlig. Sikker kan en imidlertid – som vanlig – ikke være. Selv en skatterådgiver må erkjenne at det finnes andre hensyn enn skatt og avgift ved vurderingen av om et generasjonsskifte bør gjennomføres. 

Nettopp derfor er det mulig å hevde at uten arveavgiften har det vært mye større rom for å gjennomføre gjennomtenkte og langsiktige generasjonsskifter. Det er dermed svært viktig at frykten for arveavgift ikke resulterer i at det nå gjennomføres generasjonsskifter på feil grunnlag. Dette kan få betydning både for selskapets evne til å utvikle seg videre, og for den enkelte aksjonær som mottar betydelige formuer – kanskje før en er klar for ansvaret dette innebærer.

Aktivt eller passivt eierskap?

Dersom en velger å overføre bedriften til neste generasjon er det viktig at en bruker god tid slik at en – så langt mulig – oppnår så riktige forutsetninger som mulig. Et sentralt spørsmål vil være hva slags eierskap neste generasjon skal utøve. Er det realistisk – eller riktig – at det skal utøves et aktivt eierskap, eller er det i neste generasjon mer nærliggende at eierskapet er mer distansert fra det operasjonelle?

Svarene på dette vil avhenge blant annet av; type virksomhet og størrelse, samt alder, interesse og kompetanse hos neste generasjon. Det sier seg selv at svarene på disse spørsmålene vil være svært forskjellig ved en overføring til voksne barn, enn om barna fortsatt ikke har bestemt seg for yrkesvalg. Erfaringsmessig har det skjedd en utvikling fra at det tidligere uten videre ble lagt til grunn at eierskapet – og aktiviteten – skulle gå i arv, til at det nå foretas mer konkrete vurderinger i forhold til hva som er riktig både for selskapet og arvingene. I denne sammenheng er det viktig å forberede neste generasjon best mulig. Herunder bør det etableres gode avtaler slik at en oppnår tilstrekkelig forutsigbarhet mellom aksjonærene.

Ved generasjonsskifter er det også viktig at råderetten på de aksjene overføres fullt ut på de aksjene som faktisk overføres. Tidligere var det ikke uvanlig at senior overførte det vesentlige av aksjene, men beholdt både stemme- og utbytterett selv. I tilknytning til den «gamle» arveavgiftsloven uttalte imidlertid skatteetaten at en ville skjerpe kriteriene for når en gaveoverføring skulle anses for å være overført. I en slik vurdering må det forventes at utbytte- og stemmerettighetene vil være av vesentlig betydning.

Advokat og partner Ingvild Vartdal - Adviso