Informasjonsoverflod om Kielland-ulykken

Historiene om både overlevende og omkomne er tidvis rørende, men for mange tekniske detaljer gjør at boken «Alexander Kielland-ulykken» blir krevende lesning.

VELTET: 27. mars 1980 kantret boligplattformen Alexander L. Kielland etter at et av bena brakk, og 123 mennesker omkom. Her er restene av plattformen etter at den et par år senere ble snudd. Foto: NTB Scanpix

Hemmelighold, et amerikansk storselskap, menneskelige tragedier og norsk oljehistorie. Dette er blant ingrediensene i Stavanger Aftenbladet-journalist Tommas Torgersen Skrettings nye bok «Alexander Kielland-ulykken», med undertittel «Tragedien, spillet og hemmelighetene som kunne ha veltet en oljenasjon».

For en som er for ung til å ha fått med seg denne ulykken, og som heller ikke er oppvokst i landsdelen der den satte mest spor, er det mye nytt i boken. Men det er de personlige historiene som gjør den verdt å lese.

Skretting følger flere av dem som var på oljeplattformen den skjebnesvangre dagen 27. mars 1980, da Alexander L. Kielland kantret. Av 212 personer om bord omkom 123 mennesker. Selv om forfatteren naturlig nok i hovedsak skildrer opplevelsene til overlevende, forteller han også om noen av de omkomne.

Det er fint - tidvis rørende-, og gjør at boken ikke bare blir en historiebok med masse teknisk informasjon.

For det er mye informasjon. Side opp og side ned med stag og søyler og ankervaiere. Mulig dette gir innsikt for mange, men for undertegnede er det tungt å komme seg gjennom. At forfatteren ønsker å belyse disse sidene er forståelig, særlig siden spekulasjonene om årsaken til ulykken er mange. Kunne denne informasjonen blitt gitt på en mer leservennlig måte?

Bokcover Alexander Kielland-ulykken Foto: -

Også bakgrunnen til enkelte av personene er noe detaljert. At en av de første journalistene som fikk tips om ulykken startet som læregutt i Haugesunds Avis, før han møtte en fra Aftenbladet under et kommunestyremøte på Karmøy som lokket ham over til Stavanger-redaksjonen, er av type TMI.

Likevel er det altså den menneskelige faktoren som gjør boken verdt å lese, sammen med følelsen av at noe blir dysset ned. Hverken eierne i kommandittselskapet Stavanger Drilling II eller amerikanske Phillips Petroleum kommer særlig godt ut, ei heller kommisjonen som ble satt ned i etterkant for å finne ulykkesårsaken.

«Økonomisk drev Kielland-rederiet plattformen som om det skulle være en fiskeskøyte - de var skikkelig gjerrige», sa en av de tekniske sjefene i politiavhør, og påpekte at eierne ikke erstattet ødelagte deler.

Familien til en av de omkomne måtte på sin side selv ta kontakt med arbeidsgiveren hans, Phillips Petroleum, da hverken fikk informasjon eller kondolanser i etterkant. Selskapet var tilsynelatende mest opptatt av at familien ikke skulle gå til sak i en amerikansk domstol.

Bokanmeldelse Alexander Kielland

«Alexander Kielland-ulykken»

Tommas Torgersen Skretting

351 sider

Kagge Forlag

Pluss:

Spennende historie

Gode personlige historier

Konspiratorisk

Minus:

For mange detaljer, særlig av teknisk art

En annen av de plattformansatte reagerer på at hans forklaring til undersøkelseskommisjonen er mangelfull: «Enten har jeg mistet hukommelsen helt, eller så er det blitt klusset med forklaringen min». I et avhør med en teknisk assistent er deler av hans uttalelser overstrøket med korrekturlakk.

Etter at Skretting får innsyn i etterforskningsdokumenter og underlagsmateriale som tidligere har vært stemplet «konfidensielt», viser det seg dessuten at opplysninger om hvem som var hvor ikke stemmer og at noen vitnemål er borte - ifølge forfatteren forklaringer som avviker fra den offisielle versjonen.

Det er dette som gjør boken spennende. Bare synd at lesere uten ingeniørbakgrunn faller litt av underveis.