Fra Statoil til Equinor. Utrolige historier om selskapet som forandret Norge

Skitne dragkamper, snedige snarveier, selvmord og korrupsjon. Det er rart at Equinor overlevde sin ville ungdomstid.

NY DRAKT: Harald Norvik (t.h.) fikk et umodent selskap i hendene og forsøkte å bygge en helt ny bedriftskultur. I 1990 måtte han hjelpe daværende olje- og energiminister Eivind Reiten inn i overlevelsesdrakten før et besøk offshore. Foto: NTB Scanpix

Mens motstanden mot oljeutvinning bygger seg opp, øker paradoksalt nok interessen for Norges oljehistorie. Både i levende bilder og bokform kommer det stadig nye tilbud for de som vil fordype seg i eventyret.

Siste skudd på stammen er Aage Storm Borchgrevinks «Giganten», en grundig fortelling om Norges største selskap. Han beretter om hvilke utrolig dramaer, tilfeldigheter og maktkamper som gjorde selskapet til dagens Equinor.

Ta for eksempel de første kostnadsoverskridelsene. Byggingen av Statfjord A var kostnadsberegnet til 1,7 milliarder kroner, men endte opp med å koste 7,6 milliarder. Den norske oljebransjen var en umulig guttunge der tilfeldighetene ofte var like viktige som planleggingen. En overskridelse på 5,9 milliarder kroner var hinsides på slutten av 1970-tallet, da Norge var et langt fattigere land enn i dag.

NORGE BLE PREGET: «Fra Statoil til Equinor: Selskapet som forandret Norge» er undertittelen på den nye boken om Norges største selskap. Norsk næringsliv, arbeidsliv og det politiske landskapet endret seg også som følge av at landet fikk en helt ny industri. Foto: NTB Scanpix

Den gangen preget også Statoil avisforsidene i de store avisene. Den første Statoil-sjefen, Arve Johnsen, fikk så hatten passet med avistegninger der han var portrettert som en tigger på gaten. Men det er en ting man aldri skal undervurdere: Flaks.

Ayatollah Khomeini tok tilbake makten i Iran, produksjonen ble strupet og oljeprisen skjøt i været.

I løpet av noen måneder gikk oljeprisen fra 15 til 40 dollar fatet. En gave til den umodne, norske oljebransjen. Overskridelsene var tjent inn igjen i løpet av 96 dager. Utrolig nok ble gigantsprekken fort glemt.

Boken maler et mektig portrett av Arve Johnsen. En mann med jernvilje i konstant politisk dragkamp. Den driver gjennom politiske spill, streikebølger, sløsekulturer og dødsulykker. Og om det tragiske selvmordet til en teknisk direktør på slutten av 1970-tallet. Det inntraff samtidig med store kontraktstildelinger til norske leverandører som var desperate etter oppdrag.

Rett til bunns

Mange husker Mongstad-skandalen, men det er ikke alle som husker hva som skjedde med understellet til Sleipner A-plattformen. Av alle norske industriskandaler er dette kanskje den pinligste. Under testing begynte den gigantiske betongkonstruksjonen å sprekke. Celleveggene var underdimensjonerte og sprakk opp, vannet strømmet inn og hele innretningen sank. Et byggverk til 1,8 milliarder kroner gikk rett til bunns i Gandsfjorden. 22 mennesker var ombord under testing, men alle greide å redde seg i land. Begge hendelsene er godt dekket i boken, som også rapporterer levende om hvilke krefter som var i sving under Statoils første utenlandseventyr:

En februardag i 1989 gikk Harald Norvik på talerstolen i hovedsalen på Sanderstølen. Hele oljebransjen var samlet. Norvik la ut om sine visjoner om å ta Statoil utenlands. I salen satt BP-sjef David Simon. Han fattet umiddelbart interesse.

På mange områder var de to selskapene like. Begge selskapene forsøkte å finne veien ut av en krise. BP hadde levert sitt første underskudd og utviklingen i aksjekursen var bedrøvelig. Norvik forsøkte å rydde opp i en umoden Statoil-kultur etter Mongstad-skandalen.

«Giganten. Fra Statoil til Equinor: Historien om selskapet som forandret Norge»

Aage Storm Borchgrevink

421 sider.

Kagge Forlag

Pluss:

Solid research og godt håndverk

Gode fortellegrep

En historie som alle kan ha godt av å lese

Minus:

Du må kunne mye om norsk oljehistorie for å se svakhetene i denne boken.

Norvik skal ha spøkt med at kanskje de to selskapene skulle slå seg sammen. Tanken skal ha blitt diskutert videre på en restaurant i London senere samme år.

Noen fusjon ble det aldri, men det ble et gass-samarbeid og en avtale om å samarbeide om å sikre seg lisenser i Aserbajdsjan, et land som forsøkte å stable på bena sin egen selvstendighet.

Det ble et sirkus. Først var det mange forsøk på å etablere avtaler med Den aserbajdsjanske folkefronten og den intellektuelle nasjonalisten Abulfaz Eltsjibey som ledet landet. Margaret Thatcher fløy inn i privatfly og partene kom til slutt frem til en avtale.

Men avtalen ble ødelagt av et folkeopprør. Abulfaz Eltsjibey ble tvunget til å gå og avløst av Hejdar Alijev, som ansatte en ny sjefmegler av det mer kreative slaget. I et møte i London la representanter for internasjonale oljeselskaper visittkortene sine på bordet. Sjefmegleren åpnet jakken og tok frem en pistol. Det var slik han ønsket å bli husket.

OLJENS LANDSFADER: Kanskje Norge snart er modent for en TV-serie om Arve Johnsen? Et fascinerende politisk spill la grunnlaget for hvordan Statoil skulle bli. Dette bildet er fra 1974. Foto: NTB Scanpix

Et konsortium av flere oljeselskaper ble til slutt enige med Aserbajdsjan om en utbygging til 7,4 milliarder kroner i Det kaspiske hav. BP og Statoil hadde 25 prosent av dette eierskapet. Signaturbonusen lød på 300 millioner dollar.

Pengene ble satt inn på en statlig konto i utlandet. Men pengene forsvant sporenstreks derfra til private konti i skatteparadiser. Kilden til dette er USAs mest respekterte oljejournalist, Steve LeVine. «Århundrets bestikkelse», skriver Storm Borchgrevink. I boken avviser Statoil-ledere at de kjente til at disse pengene gikk videre til private konti. Hvis det stemmer, må Norge ha sittet i baksetet da gigantavtalen ble inngått, skriver forfatteren.

Les også: Arve Johnsens Statoil-bok.

Fotnotemaraton

For alle som er fascinert av Norges oljeeventyr er boken en stor godtepose. Lettlest og med utrolige historier.

FORFATTER: Aage Borchgrevink. Foto: Olav Bakken

I begynnelsen stusser vi litt på formen. Forfatteren er på den ene siden raus med fotnotene, nesten 800 er det blitt plass til. På den annen side bruker han nærmest reportasjegrep, som å sitere en samtale som skjedde i en taxi for 30 år siden. Litt uvant i begynnelsen, men forfattere nå til dags tillater seg det meste.

Vi forstår at det ligger timer med research bak hver eneste av de 421 sidene. Listen over intervjuer som er gjort til boken går over fire sider. Likevel er det driv i historiene.

Kanskje vil det komme eksperter på banen og arrestere Storm Borchgrenvinks historiske gjengivelse. Det er vanskelig å si. Han har i alle fall ikke tatt noen snarveier.

Bokcover. Giganten

Har du jobbet i oljebransjen er dette boken for deg. Kanskje kjenner du deg igjen, kanskje lærer du noe nytt eller kanskje er du uenig i noen av forfatterens fremstillinger.

Hvis du derimot er nyutdannet og nettopp har fått jobb i Equinor bør du kanskje styre unna. Det blir litt som å lese din mors dagbok fra en vill ungdomstid.