Dystert om Pengeland

En slags hemmelig stat der rike av ulike varianter kan skjule sine ofte stjålne formue, og der man kan betale seg fri fra gjeldende lover og regler. Det er kort oppsummert hva et «Pengeland» er, ifølge forfatter og journalist Oliver Bullough.

At mange velbeslåtte mennesker har en tante i Sveits er ikke overraskende, men at de ukontrollerte pengestrømmene er såpass omfattende som Bullough beskriver er deprimerende lesning.

«Follow the money» er hva han virkelig har gjort gjennom nesten 400 sider, og det er til å bli svimmel av.

Eksemplene han trekker frem er mange, der russiske oligarker og tidligere statsansatte nærmest dominerer. Også afrikanske politikere og saudiarabiske sjeiker er blant dem som skjuler pengene sine gjennom skallselskaper med adresse Navis, Nevada og Jersey.

Forfatteren forteller om dem som stjeler penger fra fattige stater uten reelt demokrati, og bruker penger som ellers kunne bygget opp infrastruktur, kjøpt vaksiner eller bekjempet spedbarnsdødlighet. Slik som den angolske politikerdatteren som brukte 200.000 dollar på ni brudekjoler i New York. En sum hennes far egentlig skulle ha jobbet i mange år for å tjene opp, men som han på mirakuløst vis hadde lett tilgjengelig.

Eller den pensjonerte supermodellen som forsøkte å få et enormt skilsmisseoppgjør fra sin saudiarabiske ektemann, som plutselig ble ambassadør for øystaten Saint Lucia med dertil hørende diplomatstatus. Dermed gjaldt ikke vanlige lover for ham. (Det skal sies at hun til slutt fikk 75 millioner pund på grunn av en spissfindighet i britisk lov).

De skjulte pengestrømmene er imidlertid ikke begrenset til land som topper korrupsjonslister. For de superrike innbyggerne i «Pengeland» liker å plassere sine formuer i blant annet dyr eiendom i New York og London, og bruker både bankforbindelser og advokater i disse landene for å få det til.

For eksempel er 86 eiendommer i området rundt eksklusive Eaton Square i London eid av anonyme selskaper, og mange av dem står sågar tomme. Enkelte av eierne har flere slike enorme hus og leiligheter som står tomme store deler av året, kjøpt for tosifrede millionbeløp. I pund.

Bullough skriver engasjerende om denne, for oss vanlige lønnsmottakere, ukjente delen av verdensøkonomien. Det er vanskelig å ikke bli opprørt over hvor urettferdig det er at mennesker med økonomiske tilganger så lett kan skaffe seg ulovlige midler og skjule sine spor, mens deres landsmenn sliter med å få jobb, mat og vann.

Noen ganger blir det imidlertid litt for mye av det gode. Riktignok er korrupsjon og svarte penger et omfattende problem, men enkelte av historiene og eksemplene kunne vært kuttet i. Det blir rett og slett for langt og for mye informasjon.

Undertittelen «Hvordan finanseliten og de superrike stjeler fra folket og truer demokratiet» kan selvsagt virke noe ladet. Særlig siden det er Res Publica som utgir boken i Norge. Men rike som benytter kreative skattesmutthull her hjemme trenger ikke å bekymre seg, det er ikke deg forfatteren er ute etter.

Foto: Forlaget