Han var Thatchers favorittagent

Noen bøker klarer å forbinde storpolitikk, historie og menneskelig drama, og denne er én av dem.

FLUKTEN FRA MOSKVA: Vasilijkatedralen i Moskva var stedet Oleg Gordijevskij skulle gå for å gi beskjed til britisk etterretning om at han trengte å flykte til Vesten. Foto: NTB Scanpix
Bokanmeldelser

Ben Macintyres bok følger den russiske MI6-agenten Oleg Gordijevskij fra oppveksten på 1950-tallet og opp til våre dager.

Her snakker vi ikke om nymotens etterretning, med hacking av mobiler eller tapping av stordata. Dette er spionasje av den gode, gammeldagse sorten, med forsvinningsblekk, mikrofilm og konvolutter med dollarsedler som ingredienser.

Fakta om boken

«Spion og forræder» av Ben Macintyre

423 sider

Kagge forlag

Gordijevskij er kjent for de færreste av oss i dag. I norske medier var navnet hans en del fremme på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet i forbindelse med Treholt-saken og den kalde krigens slutt, men noen kjendis er han ikke.

Det er primært på grunn av rollen hans i kulissene og det menneskelige dramaet det kan ha interesse av å kjenne til skjebnen hans.

Storbritannias statsminister Margaret Thatcher så på Gordijevskij som heroisk, halvmytisk skikkelse som arbeidet for friheten under ekstremt farlige betingelser.

Hun slukte etterretningsrapportene rått, og det var kun en håndfull personer som kjente til sannheten om russeren.

Dobbeltagent

Oleg Gordijevskij var nemlig dobbeltagent. Det betyr at han offisielt jobbet for den sovjetiske etterretningstjenesten KGB, der han gikk gradene og etterhvert ble oberst.

Eller det vil si, offisielt var han ikke i KGB heller. Han jobbet som sivilt ansatt ved den sovjetiske ambassaden i London, som presseattaché eller noe slikt.

Ettersom spionasje i fremmede land er ulovlig, hadde alle KGB-ansatte ved sovjetiske utenriksstasjoner tulletitler som kulturattaché og lignende. Såvidt vi forstår er dette fortsatt vanlig praksis i utenrikstjenesten.

Vår mening

+ Tegner et tidsbilde av den kalde krigen. 

+ Utrolig detaljrikdom og spenning på et nivå vi sjelden ser i sakprosa.

+ Kombinerer storpolitikk, historie og menneskelig drama.

- Liker du ikke spioner og etterretning, liker du heller ikke denne boken.

- Tegner et idyllisert bilde av Oleg Gordijevskij. Han gjør ikke mye feil.

Poenget er at Gordijevskijs lojalitet ikke lå hos KGB, men hos den britiske etterretningstjenesten MI6. Etterhvert som årene gikk steg han i gradene i KGB. Han ble resident ved den sovjetiske ambassaden, det vil si sjef for hele KGBs virksomhet i landet.

Mens den kalde krigen var på sitt kaldeste bedrev altså KGB-toppen høyforræderi.

Han var en annen enn kona og barna trodde han var.

Han jobbet ikke for å styrke sovjetregimet stilling og makt, men for systematisk å bryte det ned ved å lekke statshemmeligheter til fienden.

Hovedperson som glansbilde

Han fikk penger for tjenestene fra Storbritannia, men primært var det troen på Vestens ideologiske overtak på kommunismen som fikk ham til å jobbe for britene.

HAR GÅTT UNDER JORDEN: Bokens hovedperson, Oleg Gordijevskij. Han bor i dag under dekknavn i sikkerhet på en anonym engelsk forstedsadresse. Foto: NTB Scanpix

Det er i hvert fall slik det beskrives i boken: Gordijevskij trodde på at demokratiet og rettsstaten var moralsk overlegent diktaturet og undertrykkelsen.

Og her kommer vi inn på den smule kritikk som denne anmelder vil reise.

Hovedpersonen er så dyktig, smart, hardtarbeidende og moralsk at han blir et glansbilde. Det er ikke mye egeninteresse å spore her, og det gjelder stort sett også kollegene hans i MI6. 

Hadde det ikke vært en sann historie, ville boken vært kritisert for å være urealistisk. 

Britene lurer KGB trill rundt i 11 år, og når de de til slutt klarer å komme på sporet av ham er det ved hjelp av skitne tricks og en overløper i CIA ved navn Aldrich Ames.

Den siste delen handler beskriver time for time hvordan britene klarte å smugle Gordijevskij ut av Sovjetunionen, med etterretningsagenter i hælene. 

Det er spenning på et nivå vi sjelden ser i den typen sakprosa vi stort sett tar for oss i denne spalten.

FORFATTER: Ben Macintyre er journalist i London-avisen The Times. Han har jobbet som utenrikskorrespondent, og har skrevet flere bøker om spionasje. Foto: NTB Scanpix

Men boken er altså ikke bare et spiondrama, for parallelt raser storpolitikken. Militærøvelsen Able Archer 83 er nær ved å utløse atomkrig. Generalsekretær Jurij Andropov dør, blir etterfulgt av Konstantin Tsjernenko, som igjen blir etterfulgt av Mikhail Gorbatsjov. 

Den kalde krigen tør kanskje opp, men sovjetisk etterretning vil ikke la seg reformere uten videre. Og imens følger vi vår mann i kulissene.

Vår spådom: Filmatisering innen to år og nominasjon til Oscar for beste manus eller beste filmatisering. 

Minst.

Oleg Gordijevskij
Ben Macintyre
ETTERRETNING