+ mer
DÅRLIGE UTSIKTER: Bilde av planeten Jorden fra 29.000 kilometers avstand tatt av astronautene på Apollo 17 i desember 1972.  Foto: Wikipedia

Pablo Servigne og Raphaël Stevens skriver om jordens og sivilisasjonens undergang

Jorden er dødsdømt. Det er ingenting vi kan gjøre med det, og dessuten har kapitalistene skylden.

Hva hvis sivilisasjonen kollapser? Ikke mange århundrer inn i fremtiden, men i vår egen levetid? Det bygger seg opp store trusler mot menneskehetens evne til å overleve i et bærekraftig miljø.

Slik oppsummerer forlaget boken «How everything can collapse».

Der tar forfatterne for seg trusselen fra økte klimagassutslipp og faren ved en galopperende drivhuseffekt som gjør planeten mer eller mindre ubeboelig for mennesker.

Dystre utsikter

Forfatterne levner ikke jorden store sjanser, og de går systematisk og kompromissløst gjennom problemet:

Global oppvarming utløser en rekke følgeeffekter. Én av dem av er ytterligere utslipp av drivhusgassen metan.

Om boken

«How everything can collapse» av Pablo Servigne and Raphaël Stevens

Polity Books

223 sider

Det har skapt en selvforsterkende effekt som er umulig å stoppe.

Selv om vi stanset alle klimautslipp i dag, noe som er urealistisk, vil temperaturen bare fortsette å stige, kanskje i flere tusen år.

Vi har tidligere hatt ekstreme temperaturer på jorden. For 100 millioner år siden var gjennomsnittstemperaturen 16 gradere høyere enn i dag.

For 10.000 år siden var temperaturen 5 grader lavere. Da var havnivået 120 meter høyere enn i dag, og mesteparten av Nord-Europa var dekket av tykk is.

Effektene ser vi allerede: Siden 1980 skal den globale produksjonen av mais og hvete ha gått ned med 3,8 og 5,5 prosent, sammenlignet med en simulering av situasjonen uten klimaendringer.

Masseutryddelse av arter, dominoeffekter i økosystemer på land og i havet og matmangel er i vente. Deretter følger kolossale innvandringsstrømmer, forsterkede skiller mellom nord og sør og ressursmangel.

Ingen kompromisser

Å lese denne boken er som å diskutere med en ganske kunnskapsrik, men skråsikker kollega: Du blir til slutt bare lei.

Vår mening

+ Klar og tydelig tale.

+ Basert på etterprøvbare kilder.

+ Tar opp et stort spørsmål som berører oss alle.

- Veldig pessimistisk.

- Veldig skråsikker.

- Kom opprinnelig ut i 2015, så den er litt bakpå med tanke på coronapandemien og økt bevissthet om klimaspørsmål.

Det er ikke noe kompromiss eller vei ut her.

Hva med økt satsing på fornybar energi? 

Interessant spørsmål, men nei. Det er for lite for sent, og dessuten er effektiviteten mye lavere enn fossil energi. Ved begynnelsen av 1900-tallet kunne man få ut 100 energienheter fra olje ved å investere 1, leser vi. Bygger du et solanlegg i Spania nå, får du bare ut 2,8 energienheter ved å legge inn 1.

Hva om økt CO2-innhold i luften stimulerer plantevekst og fotosyntese, slik at skaden begrenses?

Nei, haha. Ved 500 ppm er klimaeffekten så kraftig at mesteparten av jordoverflaten er blitt ørken, og det er bare er plass til noen få millioner mennesker i Arktis og på Grønland.

Og forresten: CO2-nivået på jorden passerte 400 ppm på 9. mai 2013.

Fikk bestselger-status

Boken kom ut på fransk i 2015. Den fikk bestselger-status, og ble oversatt til engelsk tidligere i år.

Det sier seg selv at klimaproblemet fortsatt er relevant, men to hendelser de seneste par årene gjør at boken føles litt bakpå.

Det ene er coronapandemien. Når man først skriver en bok om menneskehetens undergang, burde man kanskje nevne at det finnes flere trusler mot menneskeheten enn klima.

FORFATTER: Raphaël Stevens er øko-rådgiver og medgründer i konsulentselskapet Greenloop. Foto: Privat

Det andre er klima- og miljøoppmerksomheten i samfunnet og næringslivet. Du kan mene hva du vil om Greta Thunberg, men klimaspørsmålet står i høyeste grad på dagsorden.

Undergangsprofeter

Pessimistenes lyspunkt i livet er at de innimellom får rett. Det er heldigvis ikke opp til denne anmelder å bedømme om forfatterne har eller får rett, men vi kan peke på noen momenter som vekker skepsis.

Det ene er skråsikkerheten, rent generelt.

FORFATTER: Pablo Servigne har PhD i biologi. Foto: Privat

Selv de skarpeste hjernene og regnemesterne vet ingenting om fremtiden. Det de har, er antagelser, prognoser og modeller som kan være godt eller dårlig fundert.

Det andre er dryppene som berører politikk og økonomi, der forfatterne skriver om utøylet kapitalisme, at demokratiet har degenerert til pengemaktens oligarki, og at det må være rom for «innovative politiske systemer».

Det får oss til å ane og mistenke at forfatterne velger ut de faktaene som passer best inn deres eget politiske program.

Muligens så de helst at utviklingen hadde stoppet i 1750, før industrialiseringen, folkestyret og alle det moderne livets goder så dagens lys.

Det var en tid som hadde sine problemer, det også – og sine undergangsprofeter.

Nyheter
Lørdag
Miljø
Bokanmeldelser