+ mer
KAIRO, 2011: Facebook og sosiale medier bidro til å koordinere demonstrasjonene i Egypt. Det førte til at landets leder Hosni Mubarak ble avsatt. Foto: NTB

Våren som ble til vinter

Diktaturet er tilbake i Egypt, og kaoset hersker i Jemen, Libya og Syria. Var den arabiske våren dømt til å mislykkes?

Den arabiske våren begynte for ti år siden, da en fattig, tunisisk gateselger satte fyr på seg selv 17. desember 2010. Deretter fulgte en periode med oppbrudd og optimisme.

Allerede i midten av januar 2011 flyktet diktatoren Zine al-Abidine Ben Ali fra landet, og i februar 2011 var det Egypts Hosni Mubarak som måtte gå.

I dag er militærdiktaturet tilbake i Egypt. I Jemen, Syria og Libya hersker kaos og undertrykking.

Tunisia har en grunnlov, et mangelfullt, men fungerende parlamentarisk system og frie valg. Men til tross for de politiske frihetene er det høy arbeidsledighet, ulikhet og inflasjon.

Dømt til å mislykkes?

Sammenlignet med demokratibølgen i Øst-Europa i 1989 var den arabiske våren en fiasko.

Et titalls land fra Estland i nord til Bulgaria i sør er i dag integrert i EU og Nato, og for befolkningen var det ingen alternativer til demokrati og markedsøkonomi.

30 år senere er det fortsatt tilfelle – stort sett. En retur til Østblokken er det i hvert fall ingen som ønsker seg.

Så hvordan skal vi tolke de feilslåtte opprørene? Var demokratiseringen dømt til å mislykkes fra start? Slo våren feil fordi arabere og Islam ikke lar seg kombinere med demokrati? Var alt forgjeves?

Dette har superjuristen Noah R. Feldman sett nærmere på. Han er jusprofessor ved Harvard, er ekspert på konstitusjonell rett og Midtøsten, var ekspertvitne i riksrettssaken mot Trump, snakker rundt ti språk, og jobbet for det USA-oppnevnte overgangsstyret i 2003.

Poenget til Feldman er at den arabiske våren bør minnes for det den var, nemlig den første gangen i Midtøstens moderne historie at befolkningen handlet kollektivt for å sikre egen uavhengighet.

Gitt andre betingelser kunne omveltningene ha lykkes, hevder Feldman.

Han viser til at innføring av demokrati ikke var et krav fra demonstrantene.

Frihet, verdighet og sosial rettferdighet var derimot slagordene som gjallet mellom husveggene i Kairo og Tunis.

FORFATTER: Noah Feldman er professor ved Harvard Law School. Foto: NTB

Det kan ha sin årsak i at demokrati hadde fått et dårlig omdømme i Midtøsten og Nord-Afrika fordi amerikanerne prøvde å innføre det med makt i Irak åtte år tidligere, uten å lykkes spesielt bra.

Man skal heller ikke undervurdere den menneskelige erfaringen ved at befolkningen tvang frem et maktskifte i Egypt, understreker Feldman. Selv om ikke resultatet ble et konstitusjonelt demokrati i denne omgang, har omveltningene betydning, både for historien og fremtiden.

Ingen lettvekter

Feldman er ingen lettvekter, og det er heller ikke boken han har skrevet.

Selv om ikke sideantallet er avskrekkende, er ikke innholdet av det lettfordøyde slaget, med vekt på intervjuer og øyenvitnebeskrivelser.

Feldman dveler derimot ved forløpet i revolusjonene og utforsker begreper fra politisk filosofi som ble aktualisert gjennom opptøyene.

La oss si du mener folkets opprør på Tahrir-plassen var utslagsgivende for å avsette regimet i Egypt i 2011. Det banet i hvert fall vei for at militæret kunne overta makten.

Da bør du også akseptere at det var folket som demonstrerte mot president Mohammed Morsi to år senere, enda Morsi var demokratisk valgt.

Disse protestene banet vei for et kupp nummer to, massakre på 800 Morsi-tilhengere, fengsling og senere henrettelse av den demokratisk valgte presidenten, militærstyre og deretter valg av general Abdel Fattah el-Sisi til ny president.

Hvordan skal man tolke folkeviljen i en slik sammenheng? Kan folket først velge demokrati og deretter velge å avskaffe det?

Vår mening

+ Upartisk og grundig analyse av forutsetningene og resultatene av den arabiske våren.

+ Trekker sammenligninger med demokratiske omveltninger andre steder i verden.

- Tung materie.

- Overfladisk på økonomi

- Dette er ikke boken som får deg til å le, gråte eller gir deg frysninger på ryggen.

Og hva var forresten den eksakte sammensetningen av mengden som stormet Bastillen i Paris i 1789? Var det virkelig sultne og frihetssøkende franskmenn, slik ettertiden har fortalt oss? Hvem taler på vegne av folket i en revolusjonær situasjon?

Ikke frysninger på ryggen

Dette er ikke en bok som får deg til å le, gråte eller gir deg frysninger på ryggen. 

Det er derimot en grundig analyse av hendelsene for rundt ti år siden i et statsvitenskapelig perspektiv.

Om boken

«The Arab Winter: A Tragedy» av Noah Feldman

216 sider

Princeton University Press

Feldman viser til at demokratiet også i Europa måtte gjennom flere feilslåtte forsøk før det omsider slo rot. Det er verdt å tenke på at Frankrike er på sin femte runde med republikk etter fire avbrudd med konge- og keiserdømmer.

Det gir håp, selv for en herjet region.

Lørdag
Bokanmeldelser