+ mer
PROBLEMOMRÅDE? Stovner fortjener, i likhet med andre områder i Groruddalen, mer positiv omtale, mener forfatter Øyvind Holen.  Foto: NTB

Engasjerende og varmt om norske drabantbyer

I Øyvind Holens nye bok «Getto» tar han et oppgjør med stempelet norske drabantbyer har fått. For det er kjedsomhet og ikke kriminalitet som preger de tett befolkede blokkområdene, og feilslått byutvikling må ta mye av skylden.

Bilbranner, kriminelle gjenger, narkotika, opptøyer, slåsskamper – yndede ord brukt når drabantbyer både i Norge og i andre land omtales. «Svenske tilstander» var en gjenganger i forbindelse med stortingsvalget for snart fire år siden. Men står det egentlig så ille til i de tett befolkede områdene utenfor Oslo, Bergen og andre norske storbyer? Ifølge forfatter og journalist Øyvind Holen er dette langt fra virkeligheten. I sin ferske bok «Getto – en historie om norske drabantbyer», utgitt av Res Publica, tar han et oppgjør med gettostempelet drabantbyene har fått. 

Holen vokste selv opp på Lindeberg i Groruddalen, sørvest for Furuset og et litt langt steinkast unna Ikea, på 1980- og deler av 1990-tallet. Han har med andre ord ekstra god innsikt i «innvandrergettoene» og utfordringene drabantbyene og deres innbyggere står overfor.

Selv om den til tider minner om det, er ikke «Getto» en oppvekstroman, men en personlig fortelling ment som et slags oppklarende innlegg i den politiske debatten. Den kan være vel verdt å lese, både for politikere og Facebook-kommentatorer med sterke meninger om gettoproblematikken, men med få personlige erfaringer fra drabantbylivet.

Gamle problemer

Holen starter boken med en historieleksjon om hvordan gettobegrepet vokste frem og hva det egentlig innebærer. Han tar for seg hvordan de amerikanske gettoene ble til, mye på grunn av rasistisk boligpolitikk, og hvordan de norske drabantbyene vokste frem i etterkrigstiden på grunn av boligmangel i storbyene.

Det er fint å få det historiske perspektivet, og på denne måten også øke forståelsen for hvorfor ting er blitt som de er blitt. Mange av problemene som i dag blåses opp som innvandrer- eller islamrelaterte har jo faktisk vært der omtrent siden drabantbyene ble bygget, og titusenvis av nordmenn kom flyttende inn.

Enkelte, som i likhet med Holen har vokst opp der, mener sågar at problemene er færre nå enn før.

Det er ifølge forfatteren ikke nødvendigvis hvor de som bor der kommer fra eller hva de tror på som skaper utfordringer, men kjedsomhet. Drabantbyene i Oslo-området er «en drøm for barn og barnefamilier, men gørr kjedelig for alle andre». Og årsaken er i stor grad slett byplanlegging. Men også lave boligpriser, fattigdom og generelle utfordringer når så mange folk samles på et sted gjør at drabantbyene har problemer andre områder kanskje slipper.  

Et tankekors

«Getto – en historie om norske drabantbyer» er en godt skrevet bok. Den er troverdig, lettlest og språket flyter fint. I tillegg er den engasjerende og personlig. Den gir en påminnelse om at måten vi omtaler både områder og menneskene som bor der på har mye å si for selvfølelse og samfunnsutvikling. 

Boken inneholder også et viktig innspill: vi krever bedre integrering og maner til kamp mot gettoer, men foretrekker majoritetsnordmannen innerst inne at minoritetene klumper seg sammen i egne boligområder, slik at man slipper å ha innvandrerfamilier i sitt eget nabolag? 

Det må man vel kunne si er et tankekors.

Getto - en historie om norske drabantbyer

Av Øyvind Holen.

Res Publica .

248 sider.

Pluss:

Engasjerende og lettlest.

Språket flyter godt.

Viktig tema.

Minus:

Forlagets politiske slagside kan gi mindre troverdighet hos dem som kanskje helst burde lese boken.

Foto: Forlaget
Lørdag
Bokanmeldelser