SALT og Kjersti Eline Tønnessen Busch tjener penger på lære andre hvordan de skal tjene penger på havet

Hun ville redde verden og tok en doktorgrad i torskeoppdrett det året hele næringen gikk konkurs. Da var det godt å ha en plan B for Kjersti Eline Tønnessen Busch.

FORNØYD DOKTOR: Det fine med marin forsøpling, er at det er lite kontroversielt. Jeg har aldri møtt noen som ønsker at vi skal fortsette å slippe ut plast i havet, sier SALT-gründer Kjersti Eline Tønnessen Busch. Foto: Eivind Yggeseth

SALT

Navn: Kjersti Eline Tønnessen Busch (43).

Selskap: SALT.

Visjon: Fremtidstro for havet, kysten og folket.

Ambisjon: Når en omsetning på 20 mill. kroner i år. 40 millioner kroner om tre år.

Finansiering: 350.000 fra Innovasjon Norge, 500.000 i prispenger fra Innovasjon Norge og 5 mill. fra Innovasjon Norge i et globalt utviklingsprosjekt der SALT og GRID-Arendal skal utvikle et kartverktøy for marin forsøpling.

Eiere: Busch (38 %), Kriss Rokkan Iversen (38 %) og Akvaplan-niva (24 %)

– Beklager at jeg ble en halv time forsinket. Det er langt over det akademiske kvarter, men jeg kommer rett fra et møte hvor vi undertegnet vår største kontrakt noensinne. Handelens Miljøfond har gitt oss 8 millioner kroner for å kartlegge marin forsøpling langs norskekysten. I dag vet vi alt for lite om hvor store mengder marin forsøpling som finnes langs kysten vår. Dessuten mangler vi metoder for å finne ut om ryddeinnsatsen og andre tiltak har effekt. Dette får vi nå mulighet til å svare på, sier Kjersti Eline T. Busch, fortsatt andpusten.

Bommet 100 prosent

Busch vokste opp på Feda, en sørlandsbygd med vestlandsnatur i Agder. Mor var matematikk- og biologilærer. Far var prest, lærer og ordfører. De fikk fire døtre. En er matematiker og gift med Erik Alfred, som for mange er kjent som oppfinneren fra NRK. En annen søster er skuespiller på Nationaltheatret og den tredje er musikkterapeut og kateket.

Foto: Eivind Yggeseth

– Jeg lærte å kjøre traktor lenge før jeg ble 16, og er god til å stable ved. Foreldrene våre la ingen føringer for hva vi skulle bli, og ga oss stort spillerom. Selv skulle jeg redde verden og bestemte meg tidlig for å studere fiskeoppdrett fordi oppdrett kan gi mat til folk. Jeg lærte om oppdrett i arbeidsuken i åttende da jeg fikk jobb på et piggvaroppdrettsanlegg. Der jobbet jeg hver sommer gjennom hele studietiden. Da jeg begynte å studere på Universitetet i Bergen, var det stor interesse for torskeoppdrett, og jeg valgte en hovedfagsoppgave om dette. Senere ble det doktorgrad i torskeoppdrett på Universitetet i Tromsø. Da jeg disputerte i 2009 gikk hele næringen konkurs, med Codfarmers i førersetet, sier 43-åringen, uten tegn til krisemaksimering:

Da jeg disputerte i 2009 gikk hele næringen konkurs, med Codfarmers i førersetet

– Tre år tidligere hadde jeg møtt Kriss Rokkan Iversen da vi begge holdt på med våre doktorgrader i Tromsø. Hun ble doktor i marin systemøkonomi og er spesialist på mikroalger i Kongsfjorden på Svalbard.

En god idé, men dårlig forretningsidé

Ideen om å starte SALT ble født på en tur med hurtigruten på vei fra Tromsø til Lofoten en hustrig novemberkveld. Ombord satt Iversen og Busch og fablet om å flytte til Lofoten. Iversen kom selv fra Svolvær, mens Busch og hennes mann lenge hadde planlagt å flytte dit. Forretningsideen ble til over to glass øl.

– Vi innså at det aldri kom til å bli utlyst en stilling for folk med doktorgrad i torskeoppdrett eller systemøkologi, og vi forsto at vi måtte skape vår egen arbeidsplass. Tanken var å jobbe med forskningskommunikasjon. Vi ville få forskning ut i samfunnet. Behovet var åpenbart, men betalingsviljen var ikke like åpenbar.

Foto: Eivind Yggeseth

Men det lyktes å skaffe finansiering til spennende formidlingsprosjekter. «De seilende marinbiologer» var det første, store formidlingsprosjektet. Med støtte fra Nærings- og fiskeridepartementet reiste gründerne fra fiskevær til fiskevær i Finnmark med akkar i bagasjen og manus til spennende forestillinger i lommen. Forskningskommunikasjon, eller formidling, er fortsatt et viktig arbeidsfelt for SALT, hvor alt handler om forskning, formidling og rådgivning knyttet til havet og kysten.

Foto: Eivind Yggeseth

I praksis betyr det marin forsøpling, marin forvaltning, fremtidsrettede kystsamfunn og bærekraftig kystindustri.

Nå er det snart ti år siden SALT ble etablert. Da hadde de ingen klare tanker om vekst. Nå er Iversen gått over i annen stilling som viserektor ved Universitetet i Tromsø, men 22 andre har fått plass på laget. Samtlige av landets hoveddialekter er representert, i tillegg til finsk, svensk, russisk og amerikansk. Halvparten av de ansatte er gift med en utlending, og samlet antall vekttall og forskere i staben er skyhøyt. Landets eneste doktorgradsstudent i fiskerilovgivning er også en SALTer. Hun er jurist og fiskerikandidat og jobber med en doktorgrad på kontoret i Svolvær i samarbeid med SALT og juridisk fakultet i Oslo.

– Det er helt riktig at en som skriver doktorgrad om fiskeriregulering har kontor på kaikanten i Lofoten, mener Busch.

Jobber prosjektbasert

SALT jakter finansiering for hvert prosjekt. For eksempel blir prosjektet nevnt innledningsvis finansiert av plastposeavgiften. I disse dager har SALT rundt 60 prosjekter, med alt fra å lage et visningssenter for et oppdrettsselskap til å holde et lite foredrag. Prosjektene varierer fra rundt 30.000 til flere millioner kroner. SALT møter konkurrenter som Niva og Sintef i anbudskonkurranser, men vilkårene er ikke like ettersom SALT ikke mottar noen grunnfinansiering fra staten.

– Det føles ikke rettferdig.

Foto: Eivind Yggeseth

– Har dere et drømmeprosjekt?

– Vi holder på å etablere et bistandsprosjekt i Indonesia nå, hvor vi skal kartlegge og rydde søppel sammen med indonesiske samarbeidspartnere og andre norske bedrifter. Dersom vi kan være med å bidra til endringer i Indonesia, slik at de når sin visjon om å redusere marin forsøpling med 70 prosent innen 2025, har vi virkelig vært med på å gjøre en forskjell som har betydning. Tenk hvor mye bedre det vil bli å bo i Jakarta dersom elvene, gatene og havnene blir rene igjen.

Norge har ikke holdt sin sti ren

– Det fine med marin forsøpling, er at det er lite kontroversielt. Jeg har aldri møtt noen som ønsker at vi skal fortsette å slippe ut plast i havet. Og vi i Norge må ikke rope for høyt. Vi har i generasjoner satt søppel ut på isen eller i fjæra. Noen har reist ut på fjorden der den er dypest og dumpet avfallet der. I deler av Asia er de nå der Norge var for 20-30 år siden.

Og vi i Norge må ikke rope for høyt. Vi har i generasjoner satt søppel ut på isen eller i fjæra. Noen har reist ut på fjorden der den er dypest og dumpet avfallet der

– Finnes det en løsning?

– Både plastproduksjon og befolkningen øker. Det er dårlige nyheter. Men plast er på agendaen. Et EU-direktiv innfører forbud av en god del engangsmateriale, og det skjer mye i både Norge og Europa. De to viktigste faktorene, er å redusere forbruket av plast, samt ha gode avfallssystemer. Det har skjedd en betydelig holdningsendring, og jeg tror endringen kommer. Jeg håper bare at den skjer raskt. Hovedutfordringen er at plast er så billig.

Mikroplast er ikke problemet

Busch hevder at det er mye feilinformasjon når det gjelder plast i havet. For eksempel alt ramaskriket om den store søppeløya i Stillehavet.

Foto: Eivind Yggeseth

– Det er en høyere tetthet av plast der sammenlignet med andre havområder, men det er enda mer på strendene. Begynn der. Det hersker en oppfatning om at mikroplast er det største problemet. Det vet vi ikke.

Det hersker en oppfatning om at mikroplast er det største problemet. Det vet vi ikke

– Hva??

– Mikroplast er plastpartikler som er mindre enn fem millimeter, og oppstår når gjenstander laget av plast eller større biter med plastavfall brytes ned og deles opp i mindre biter. Men det er ikke et faktum at mikroplast sprer seg i næringskjeden. Det er funnet mikroplast i magesekken til dyr, men det er ingen bevis fra naturen som viser at plasten går inn i tarmsystemet og ut i musklene. Det er en berettiget frykt for at mikroplast kan spre seg i næringskjeden, og vi vet fra laboratoriestudier at høye konsentrasjoner av nanoplast, de aller minste plastpartiklene, kan gjøre stor skade, men i naturen har vi ikke kunnet påvise at dette skjer. Det er den store plasten vi må gjøre noe med.

Store ringvirkninger

Busch er stolt av det SALT har fått til:

– Vi har skapt arbeidsplasser utenfor de store byene. Bare i Svolvær har vi 12 kompetansearbeidsplasser som ikke var der tidligere. Det har betydning på flere plan. Spesielt for lokalsamfunnet. I distriktene driver vi mye med dugnad. Selv er jeg styreleder i en dugnadsdrevet slalombakke på si, noen har startet en jazzklubb, andre har gått inn i politikken. Men vi bringer også inn nye nettverk fra Norge og fra utlandet. Jeg synes det er utrolig stimulerende å jobbe sammen med folk som er dyktigere enn meg. Jeg er opptatt av kultur og arbeidsmiljø. Til forskjell fra universitetene, som har få faste stillinger, har alle SALTe matroser fast stilling. Selv om dette er en gründerbedrift, forsøker vi å ha normale arbeidsdager. Det er viktig å ha et godt liv også utenfor bedriften, da tror jeg resultatene blir bedre både på jobb og hjemme.

hav
plastavfall
Lørdag
Vext