Byggebrødrenes milliardeventyr

En tragisk ulykke gjorde at Njål og Cato tok over familiebedriften i ung alder. Fra 2006 og frem til i dag har brødrene tjent over 1,5 milliarder kroner. 

BRØDRE: Njål Østerhus (til venstre) og storebror Cato Østerhus. Foto: Ivan Kverme

Denne artikkelen ble først publisert i papirutgaven 11. november 2017. Den er nå oppdatert med ferske sitater og tall. 

Likheten er ikke slående. Den ene er lavere og lett i kroppen. Den andre er kraftig og robust. Men de er begge tømmermenn og den korthårede issen har de til felles.

– Jeg kaller ham min lille storebror, sier Njål Østerhus.

Njål Østerhus

Alder: 51.

Sivilstand: Fire barn.

Stilling: Konsernsjef i Øster Hus Gruppen. Eier selskapet sammen med Cato.

Bakgrunn: Tømmermann. Tok over familiebedriften sammen med Cato som 24-åring.

Stortingets talerstol blir din. Hva tar du opp? 

Flere tiltak for å få ungdom i arbeid og enda bedre ordninger for bedrifter som tar inn lærlinger.

Hva bør Norge bruke mindre penger på? 

Elbil-fordeler.

Hva er din dårligste investering? 

Den tiden jeg var eier av en sportsforretning.

Hvilken bok vil du lese om igjen? 

Leser et par bøker i året, det blir mest tidsskifter.

Hvor går drømmereisen? 

Nusfjord, Lofoten.

De har funnet sine roller i familiebedriften. Njål er konsernsjefen, den administrative lederen. Cato er poteten som er litt over alt.

– Jeg vet ikke om noen i bransjen som er like kunnskapsrik som Cato, skryter Njål.

De har klart seg bra. Øster Hus Gruppen er blitt Rogalands største boligbygger. Fra 2006 og frem til i dag har brødrene tjent over 1,5 milliarder. Det foreløpige toppåret kom i 2014 med en omsetning på 1,5 milliarder.

– Vi er to tømmermenn som har bygget stein på stein for å komme hit vi er i dag. Det har vært en utrolig reise, sier Cato Østerhus.

Utfordrende tider

Overskuddene har vært i hundremillionersklassen. Egenkapitalen er bygget opp til 750 millioner kroner for å ha noe å tære på i vanskelige tider. Tider vi er inne i nå. 

I 2015 sank boligprisene med 5,8 prosent i Stavanger-regionen. Nedgangen fortsatte med 2,6 prosent i 2016, og ennå er det ikke tegn til opptur. I løpet av de siste 12 månedene er boligprisene i Stavanger og omegn ned 2,3 prosent. 

– I over fem har har vi håpet og trodd det skulle løsne, men det er stabilt dårlig, sa Njål til finansavisen på fredag.

ULIKE ROLLER: Njål Østerhus er konsernsjef i Øster Hus Gruppen. Foto: Ivan Kverme

Da prisene steg og pengene rant inn for selskapet gjorde brødrene i 2012 en prognose på omsetningen de kommende årene. I 2017 skulle de for første gang runde 2 milliarder kroner. 

– I en tiårsperiode fra 2006 var det vanvittige tider i denne bransjen. For hvert år vi la bak oss sa vi at det var for godt til å være sant. Det var et eventyr. Når du leser et eventyr så tar det jo slutt en gang.

En oljekrise senere er budsjettene annerledes. I 2019 håper likevel brødrene å nærme seg en omsetning på én milliard kroner. 2018 endte med salg for 980 millioner. 

– Oppturen som alle har håpet på, den lar vente på seg. Det er enda tøffere i år enn i fjor, hvert salg er en kamp, sa Njål til Finansavisen fredag. 

Unge og gale

Totalt er det 80 tømmermenn ansatt i bedriften som faren startet i 1974. Også han drev den sammen med sin bror. Ti år senere ble broren kjøpt ut av Cato og Njål som da kom inn på eiersiden, 19 og 17 år gamle. Cato hadde tatt fagbrev og Njål var i ute i lære.

– Vi hadde en mer forretningsmessig tilnærming enn faren vår. Da boligkrakket kom på slutten av 80-tallet brukte vi 10 prosent av årsomsetningen på markedsføring. Vi var unge og gale, mimrer Njål.

Jeg har ikke fått én ny kamerat de siste 20 årene. For meg er det spesielt kjekt å være med tømmermennene.

De spikret på dagtid og regnet anbud på kveldene. Da helgen kom fortsatte spikringen. Det eneste de måtte rekke var øl og dans på utestedet Manhattan.

– Det var starten på suksessen. Vi klarte oss med kostnader langt under våre konkurrenter, som hadde eiere i 50-årene. De klarte ikke snu seg rundt da tidene ble vanskelige. Flere av konkurrentene gikk konkurs og vi klarte å snappe opp noen av de beste tømmermennene.

Familietragedien

I 1990 skjedde noe som rystet hele familien og endret familiebedriften. Cato og faren var på rådyrjakt i Ombo i Rogaland, som så ofte før. De gikk hver sin vei i terrenget. 

Faren satt seg på post mens Cato beveget seg videre over en myr. Et rådyr dukket opp. Cato siktet, men før han rakk å trekke av forsvant rådyret inn i skogen igjen. Så kom det tilbake. 

Cato var sikker på at han så det. Siktet. Og denne gangen rakk han å trekke av. Noe skjedde der borte. Han hadde truffet og gikk bort for å finne det døde dyret. Men det var ikke et rådyr som lå der livløst. Cato hadde skutt sin egen far.

– Han må ha forlatt posten sin. Jeg vet ikke hvorfor, og det får vi aldri vite, sier Cato.

Han løp ned til de som leide ut terrenget, fikk ringt politiet.

Husker du hva du sa da du ringte?

– Nei, jeg var i sjokk. Jeg ville bare hjem for å få snakket med mor.

TRAGEDIE: Det tok lang tid før Cato Østerhus maktet å dra på jakt igjen etter farens ulykke. Foto: Ivan Kverme

Et siste farvel med faren

Familien ønsket likskue, men de fikk høre at faren var så skadet at det kanskje ikke var så lurt. Det syntes Cato var rart. Det var ikke sånn han husket det. Han ville se faren sin en siste gang.

– Under likskuet lå han med hendene samlet. De var karakteristiske, skikkelig arbeidsnever. For meg var det viktig å se ham og få tatt et siste farvel.

På mandagen etter begravelsen var Cato tilbake på jobb, og han har ikke vært borte siden.

– En redning for meg var å være åpen om ulykken. Jeg fortalte hele historien til våre nærmeste venner og businesspartnere, sier Cato.

En rettsprosess fulgte i etterkant. Han ble siktet for uaktsomt drap, men enstemmig frikjent i herredsretten (nå tingretten). Saken gikk hele veien til Høyesterett der frikjennelsen ble stående.

– De ønsket å kjøre saken som prinsipp for å få presedens til andre lignende saker. Hendelsesforløpet var det enighet om ganske tidlig.

Familien hadde årlige seanser med minnestund ved ulykkesstedet og Cato gikk turer med jaktlaget for å bearbeide det som skjedde. Det tok flere år før han klarte å jakte igjen.

På den tiden var det ikke noe stort hjelpeapparat etter en sånn hendelse. Det var å jobbe og grine litt, og så komme videre.

Spilte kamp mot Tufte IL

Cato og Njål var 26 og 24 år gamle da de tok over familiebedriften. De tøffe tidene i bransjen vedvarte, men brødrene fortsatte i samme spor som de hadde startet, med ungt pågangsmot og risikovilje.

Cato Østerhus

Alder: 53.

Sivilstand: Gift, to barn.

Stilling: Leder Eiendomsutvikling i Øster Hus Gruppen. Eier selskapet sammen med Njål.

Bakgrunn: Tømmermann. Tok over familiebedriften sammen med Njål som 26-åring.

Stortingets talerstol blir din. Hva tar du opp? 

Utlånsforskriften. Den rammer spesielt unge og familier.

Hva bør Norge bruke mindre penger på? 

Ukritisk vern.

Hva er din dårligste investering? 

Bilkjøp.

Hvilken bok vil du lese om igjen? 

«Arv og miljø» av Vigdis Hjort.

Hvor går drømmereisen? 

Fiji.

Hvordan er det for to brødre å drive en bedrift sammen?

– Vi er flinke til å holde oss i hver våre roller, vi går ikke i veien for hverandre i det daglige. Hver dag har vi bestemte møter, sier Cato.

– Det er ikke alltid jeg er like fornøyd, som da Njål ringte og sa vi hadde brukt 400.000 kroner på TV-auksjonen for å få spille kamp mot Tufte IL. Men det er hans bord og hans rolle. Og Viking Stadion har aldri hatt flere tilskuere på en fotball kamp verken før eller senere.

Hvordan har ulykken påvirket forholdet deres?

– På den tiden var det ikke noe stort hjelpeapparat etter en sånn hendelse. Det var å jobbe og grine litt, og så komme videre. Vi har nok fått en annen tilnærming til hva business er. Vi ser det store bildet der målet er å lykkes sammen, og vi unngår diskusjoner om små bagateller, sier Njål.

Og i det private?

– Vi har et vanlig, godt brødreforhold. Vi er nok ikke mer eller mindre sammen med hverandre enn andre brødre.

De har klart noe svært få boligbyggere har vært i nærheten av, en margin på opp mot 20 prosent.

– Vi har i alle fall doble marginer av det våre konkurrenter har i lokalmarkedet og tre ganger så høye som landsgjennomsnittet, sier Njål.

Hvordan klarer dere det?

– Vi tar betydelig risiko, har en effektiv og rasjonell produksjon og et lavt kostnadsbilde. I tillegg er jeg og Cato svært engasjerte med alle hendene på rattet.

Brødrene må nå se langt etter marginene fra toppårene. I 2016 endte de på rundt 7 prosent. I år ligger de på 8 prosent. 

– Det er mye morsommere å tjene 230 millioner som vi gjorde på det meste, men å klare de marginene vi gjør nå er en mye større prestasjon.

GODT SAMARBEID: - Vi ser det store bildet der målet er å lykkes sammen, og vi unngår diskusjoner om små bagateller, sier Njål Foto: Ivan Kverme

100 millioner i sponsing

Konkurranseinstinktet er der, som da Njål kjempet om medaljer i lokale mesterskap i langrenn. Idretten har også fått sin plass i bedriften. De seneste 10 årene har Østerhus sponset lokale idrettsklubber med til sammen 100 millioner kroner.

– Det er vel ikke noe privat firma som har brukt mer penger over tid på sponsing, tror Njål.

Da Sandnes Ulf rykket opp til Eliteserien i fotball i 2011 sto Njål på gressmatten og delte ut seks millioner kroner. Klubbens nye stadion blir hetende ØsterHus Arena gjennom en avtale over 10 år på 12 millioner kroner. 

Vi tar betydelig risiko, har en effektiv og rasjonell produksjon og et lavt kostnadsbilde

De eier et sykkellag som tidligere hadde toppsyklisten Sven Erik Bystrøm i stallen. Laget gikk i en periode under navnet Øster Hus Ridley, men nå er det Team Coop etter at dagligvaregiganten kom inn som hovedsponsor. 

Det var på en sponsormiddag at Njål sikret seg en toppleilighet på 275 kvadratmeter. Med en prislapp på 25 millioner kroner er det den dyreste leiligheten i Sandnes.

– Jeg hadde hørt om prosjektet og kjente til kvadratmeterpris og reguleringer. Da kunne vi gjøre en deal over bordet. Jeg har fått en unik kontraktsposisjon ved at jeg fritt kunne tilpasse og bruke de materialene jeg vil.

Takket nei til kjøpere

Brødrene har mye penger, men de har ikke etablert seg sosialt med finanseliten i oljeregionen. Omgangskretsen er den samme som før pengene begynte å strømme inn.

– Jeg har ikke fått én ny kamerat de siste 20 årene. For meg er det spesielt kjekt å være med tømmermennene. Snart skal vi ha et eget førjulstreff med læreguttene. Der skal jeg fortelle litt om gamledager, hvor mye vi måtte jobbe og hvor lite vi tjente. Hvordan vi ser for oss livet videre med dem og hvor viktige de er for oss, sier Njål.

Det var nettopp hardt arbeid de lærte i oppveksten. Fra tidlig i tenårene var de med faren på byggeplassen i feriene. Familiebedriften sørget for mat på bordet, men ikke mye mer. Ville de ha noe ekstra måtte de jobbe for det. 

De samme prinsippene de vil gi videre til sine barn igjen. Det er ikke gitt at en eller flere av dem kommer til å føre familiebedriften videre.

– At du er født inn i Østerhus er ikke synonymt med at du klarer å løfte selskapet videre. Vi har ikke lagt opp til at noen av dem skal ta over. Det er vel så viktig at de finner sin egen plass i livet, sier Cato.

– Da blir det eventuelt et salg?

– Vi har takket nei til tilbud tidligere. Hva skal vi gjøre hvis vi selger? Vi er ikke eldre enn at vi kan holde på en stund til.