Stein Lier-Hansen om giftige vennskap, ny kone, farens tungtvannsaksjon og den største krisen siden krigen

– Vi kommer til å ha akkurat like mange barer, tatovører og frisører etter krisen. Men en industribedrift som går over ende kan være tapt for alltid, hevder Stein Lier-Hansen.

EN GOD DISKUSJON? Stein Lier-Hansen og Gunhild Stordalen møttes på den røde løpere før NHOs årsmiddag. Hva snakket de om?  Foto: NTB Scanpix
Profil

Han heter Stein. Han bor i skogen. Og han er 192 centimeter høy. Han kommer titt og ofte ut av krattet ved Løvenskioldbanen i Bærum, gjerne ved soloppgang. For han liker å stå opp tidlig og han liker å snakke med folk. Kjente folk, som Erna, Jan Tore og Torbjørn. Og har han først begynt å snakke lar han seg sjelden avbryte.

– Nå er turen kommet til de store industribedriftene. Vi må ha en krisepakke som redder de viktige eksportbedriftene med sine hundretusenvis av arbeidsplasser.

Han vokste opp i Sam Eydes bakgård, i en dal som er så dyp at solen ikke slipper til om vinteren. Faren jobbet hele livet ved Norsk Hydros fabrikk på Rjukan. Det var faren som fikk han opp i lyset. Da fabrikken stengte gikk turen rett opp på Nord-Europas største høyfjellsplatå, Hardangervidda. Slik ble han friluftsentusiast og senere generalsekretær i Norges Jeger- og Fiskerforbund. Arbeiderpartimann ble han også. En fyr det er vanskelig for arbeidstakersiden å legge i bakken.

Og de har møtt ham i snart 20 år. Hver gang de kommer for å kreve mer lønn. De møter Stein, en sønn av en industribygd. En mann som ikke lar seg avbryte.

I fjor gikk det ikke særlig bra. Industriarbeiderne måtte nøye seg med 3,1 prosent lønnsvekst, som var under gjennomsnittet på 3,4 prosent. Papirflyttere i staten stakk til sammenligning av med en lønnsvekst på 3,8 prosent.

VIKER IKKE: Norske industriarbeidere er ikke lønnsvinnere. Er Stein Lier-Hansen noe av grunnen? Foto: Andreas Klemsdal

Et virus i forhandlingene

De prøvde igjen i år. Den 10. mars satte de seg til bords. Fellesforbundets leder Jørn Eggum med sin delegasjon på den ene siden. Stein Lier-Hansen med sine folk på den andre. De reiste seg og ga hverandre et fast håndtrykk.

– Etterhvert som timene gikk fikk vi flere og flere spørsmål om det ikke var umusikalsk å fortsette lønnsforhandlingene. Flere av de store bedriftene hadde allerede innført omfattende smitteverntiltak. Til slutt innså vi at vi ikke kunne fortsette, forteller Lier-Hansen.

Rent teknisk er lønnsforhandlingene utsatt til august. Prolongert, som det heter på fagforeningsspråket. Norsk Industri skal møte Fellesforbundet igjen den 3. august.

– Noe særlig lønnsvekst i år er det vel ingen som tror på, sier han selvsikkert.

– Jeg snakker mye med industribedriftene. De sier Stein, hvis det skal være forhandlinger nå så må det handle om å få ned lønna 15 til 20 prosent.

Det kan selvsagt ikke Norsk Industri fikse, men det skjer rundt omkring i bedrifter i Norge i dag. At arbeidstakerne går med på midlertidige lønnskutt for å redde bedriften fra konkurs. Lier-Hansen tror forhandlingene i august vil handle om å endre ting i «overenskomsten» med Fellesforbundet.

– Coronakrisen har vist oss hvor viktig servicenæringen er både for sysselsettingen og for samfunnet. Industrien har ikke vært like synlig. Kanskje vi likevel kan leve av å klippe håret på hverandre?

– De første tiltakspakkene fra regjeringen var viktige og riktige. Nå må vi forstå forskjellen på de ulike sektorene. Når krisen er over og Norge er igang igjen vil vi ha akkurat like mange barer, tatovører og frisører. Kanskje har noen gått konkurs, men nye har startet opp. Disse næringene vil ha omtrent like mange ansatte. Men en stor industribedrift som går over ende kan være tapt for alltid. De arbeidsplassene er det ikke sikkert vi får tilbake. Den kompetansen kan vi risikere å miste til utlandet.

Kjærligheten

Noe greier man å holde på. Andre ting må man til slutt bare slippe. Etter å ha fått fire barn sammen, ble han skilt fra sin første kone.

– Vi skled fra hverandre.

Ny kjærlighet fant han på arbeidsgiversiden. Romanseryktene svirret i gangene hos NHO og Virke. Hilde Charlotte Solheim var direktør i NHO Reiseliv og deretter direktør for reiseliv og kultur i Hovedorganisasjonen Virke. I dag bor de sammen i skogen innenfor Eiksmarka, i et hus som de leier av Løvenskiold. Solheim har forlatt organisasjonslivet og blitt styregrossist, blant annen innen reiselivsbransjen. Begge brenner for jakt og friluftsliv og hundene er en viktig del av hverdagen.

– Nå er det bare oss to og noen jakthunder. Da passer det å bo som vi gjør.

Sant og si er det vel aldri noen som har mistenkt jegeren og friluftsmennesket for å drømme om å bo i en blokk. Så fort faren var ferdig med å bygge hus til familien, så bygget han hytte ved Møsvann. Det var ikke en helg de ikke var der.

– Rjukan var et godt sted å vokse opp. Men det er klart at det var et typisk industrisamfunn. Nabolagene reflekterte et klasseskille. De som var lavest på rangstigen bodde i den delen av dalen med minst sol og mest primitiv bebyggelse. Direktørene bodde i villaveien, forteller han.

I denne lille byen ble folk bokstavelig talt løftet opp av dalen. Hydro bygget Krossobanen som tar folk opp på Hardangervidda. Banen går den dag i dag.

– Det var en måte å få folk ut på. Å løfte dem opp av den trange dalen. Da jeg vokste opp kunne det være endeløse køer for å komme inn.

LANGT LERRET: Stein Lier-Hansen har styrt Norsk Industri i snart 20 år. Foto: Andreas Klemsdal

Faren var en kjent motstandsmann etter innsatsen under krigen.

– Han var en av tre som senket Jernbanefergen DF «Hydro».

Aksjonen er skildret i sjette episode av NRKs dramaserie «Kampen om tungtvannet» fra 2015. Knut Lier-Hansen og to andre fikk oppdraget fra London: Tyskerne frakter tønner med tungtvannholdig lut. Sørg for å senke fergen!

De skal ha sendt spørsmål tilbake til London. Om ikke kostnaden i form av sivile liv ville bli for høy? Tinnsjøaksjonen måtte gjennomføres, var svaret fra London.

Som NRK-serien beskriver gikk oppdraget som planlagt. Sprengladningen gikk av og fergen sank og ble liggende på 440 meters dyp.

14 nordmenn og 4 tyskere omkom. Churchill sendte sine gratulasjoner.

Da serien skulle sendes på NRK ble Lier-Hansen intervjuet i VG. Her fortalte han om det spesielle ved å vokse opp i samme bygd som flere av etterkommerne. Det kunne komme både kommentarer og trusler. Men det preget aldri faren. Han var en kald fisk, mener sønnen.

Oljepakken

Iskald har også regjeringen vist seg denne uken. Tiltakspakken for å sikre aktivitet i olje- og gassindustrien møter alt annet enn jubel.

– Kontantstrømmen i oljeselskapene er betraktelig redusert. Sammen med oljeselskapene og LO har vi gått sammen om å foreslå en midlertidig skattejustering innenfor petroleumsskattesystemet. Den går kort fortalt ut på at investeringer som gjøres nå skal kunne avskrives 100 prosent første år.

Tre tsunamier på en gang. Vi har ikke opplevd noe lignende etter krigen.

Men denne gangen er han ikke blitt hørt.

– Regjeringen har tatt inn over seg deler av vårt forslag, men ikke hele. Foreløpig har vi ikke fått fullt gjennomslag. Det som nå er kommet er ikke tilstrekkelig til at vi får i gang de store prosjektene på norsk sokkel.

Partiene i finanskomiteen må bli enige med opposisjonen om krisepakken for oljebransjen. Hvis ikke vil konsekvensene bli dramatiske.

– Den kampen står i Stortinget nå. Vi har 14 dager på oss til å påvirke Stortinget i riktig retning. Vi må få på plass ordninger som kan forhindre tusenvis av permitteringer som følge av lavere aktivitet på norsk sokkel.

Lier-Hansen trenger ikke betenkningstid for å komme på eksempler.

– Aker-familien har 17.000 ansatte. De har gått ut og sagt at hvis vi ikke nå kommer gang med aktivitet basert på at vi får bedre kontantstrøm i oljeselskapene, så må de nedbemanne fra 17.000 til 4.000.

Lier-Hansen står forøvrig klar med komfyren på full fyr. Norsk Industri har laget en oversikt over det de kaller gryteklare industriprosjekter. Dette er prosjekter som er klare til å settes i gang raskt, dersom industrien får med seg virkemiddelapparatet.

Frykten er at den norske industrisektoren krymper, mens andre land ruster opp sin. Tyskland pøser nå hundrevis av milliarder inn i sin industri for å gi den økt konkurransekraft.

– Finanskrisen mot coronakrisen. Hva er verst for norsk industri?

– Det er nå det brenner mest. Vi har en økonomisk krise, en pandemi som fører til nedstengninger verden rundt og et oljeprisfall som er helt ubegripelig. Tre tsunamier på en gang. Vi har ikke opplevd noe lignende etter krigen.

At det blåser litt kan være bra. Det kan skape nye muligheter.

– Friluftsmannen Stein må ha møtt seg selv i døra da Norge bestemte seg for å bygge ut vindmøller på land?

– Nei. Norsk Industri var blant de første og tydeligste på at den såkalte nasjonale handlingsplanen for landvind burde legges død. Vi så at konfliktene ble store og den folkelige motstanden enorm. Du får heller ikke så mye energi igjen i forhold til omfanget av naturinngrepet. Vi sa vi ikke var en organisasjon som ville slåss for landvind.

Når det gjelder vindmøller til havs blåser vinden en helt annen vei. Lier-Hansen får dollartegn i øynene.

– Det er der de store energimengdene ligger. Det er et marked som eksploderer internasjonalt og hvor Norge har enorme muligheter. EU har til og med bedt oss gjøre det, slik at de kan nå sine klimamål.

Norske ingeniører og leverandørindustrien kan slå seg løs i en helt ny næring.

– To-tre sånne havvindparker, og vi har demonstrert at vi er verdensledende på teknologien og infrastrukturen som skal til.

Og er man først i gang med å piske sammen det ene industrieventyret, da er veien kort til det andre.

– Vi kan bruke overskudd av energi fra flytende havvind til å masseprodusere hydrogen. Dermed kan vi tilby hydrogentanking til skipsflåten. Dette har vi utredet. Klyngen i Norge som jobber med hydrogen opp mot havvind er stor, den teller over 100 bedrifter.

Også den siste fanesaken. Oppgraderingen av de eksisterende vannkraftverkene.

– Det er arvesølvet vårt. I dag er det ingen insentiver for å oppgradere vannkraften ved å ruste opp gamle vannverk.

Stein Lier-Hansen

Alder: 65 år

Sivilstand: Gift med Hilde Charlotte Solheim. Fire barn fra et tidligere ekteskap.

Stilling: Adm. direktør i Norsk Industri.

Aktuell: Krever redningspakke for oljeselskapene.

Bakgrunn: Fjelloppsynsmann i verneområdene på Hardangervidda. Utdanningskonsulent, fagleder og generalsekretær i Norges jeger- og fiskerforbund. Direktør og assisterende direktør i Direktoratet for naturforvaltning. Statssekretær i Miljøverndepartementet fra 2000 til 2001. Fra 2002 direktør og adm.direktør i Prosessindustriens landsforening. Etter en sammenslåing ble han i 2006 adm. direktør i Norsk Industri.

Stortingets talerstol blir din. Hvilken sak tar du opp?

Vi må knytte industripakka tett opp mot den omstillingen som alle ønsker seg, det grønne skifte. Og etablere fremtidsrettede, moderne industribedrifter som både skaffer Norge eksportinntekter, men som også hjelper oss å nå Parisavtalen.

Hva bør Norge bruke mindre penger på?

Vi har en offentlig sektor som ikke er produktiv nok. Vi må sette oss ned å se på de gode rådene vi fikk av Produktivitetskommisjonen i sin tid.

Hva er din dårligste investering?

Kjøp av bil

Hvilken bok vil du gjerne lese om igjen?

Jeg er veldig fascinert av litteratur om hva som skjedde da europeerne invaderte amerika. Og særlig en bok som omhandler nordmenn i indianerkrigene. Som «Krigen mot siouxene» av Karl Jakob Skarstein.

Hva er ditt drømmereisemål?

Jeg har tidligere vært på fjellgorillasafari i Uganda. Jeg kunne tenke meg å gjøre det igjen, men nå i Kongo. Det er en bærekraftig form for turisme, der mye av de pengene du legger igjen faktisk havner hos lokalbefolkningen, som er tjent med å bevare leveområdene for dyrene.

Giftig vennskap

I fjor skrev Finansavisen om kampen mellom de to grupperinger som ville bygge et nytt giftdeponi for uorganisk avfall i Norge. Dagens deponi på Langøya i Oslofjorden er snart fullt.

På den ene siden sto Bjørn Rune Gjelsten og hans NOAH. På den andre siden sto Harald Storvik med støtte fra Veidekke.

I arbeidet med denne artikkelen ble det hvisket om mektige støttespillere. NOAH hadde Frederic Hauge med på laget. Og Hauge og Lier-Hansen er gode kompiser.

– Stemmer det?

– Jeg har kjent Frederic Hauge siden 80-tallet. Jeg har alltid hatt jobber der jeg har hatt med miljøbevegelsen å gjøre. Det hender vi går ut og tar oss en middag. Men jeg vil ikke si vi er omgangsvenner ut over det.

At Hauge har påvirket han i giftdeponisaken vil han ikke høre snakk om.

– Vi er forpliktet av internasjonale konvensjoner til å ha et deponi for uorganisk spesialavfall. Dette er avfall som produseres av husholdningene, sykehusene, industrien, handelen, alle. Min holdning er at vi trenger et nytt deponi.

Frederic Hauge er forøvrig en venn du ikke alltid vet hvor du har.

– Vi har også vært i tøffe konflikter. For eksempel innenfor olje- og gasspolitikken. Da jeg ledet Direktoratet for naturforvaltning klaget han meg inn i for brudd på Bernkonvensjonen, på bakgrunn av våre valg rundt forvaltningen av gaupe.

Tøffe konflikter kunne det også se ut som det var på en rød løper under NHOs årsmiddag i 2018. På et bilde står han og Gunhild Stordalen med pekefingrene i ansiktet på hverandre.

– Det var nok engasjement, ikke krangel. Norsk industri hadde nettopp lagt frem et veikart for hvordan oppdrettsnæringen kan bli mer bærekraftig.

Selv følger han ikke Stordalens oppskrift på kosthold.

– Jeg spiser nesten ikke industrialisert mat. 90 prosent av den fisken og det kjøttet jeg spiser er høstet selv. Når jeg skyter en elg, fryser jeg den ned og bruker den gjennom året. Da etterlater jeg et nesten perfekt økologisk fotavtrykk.

Norsk Industris kjempe duger ikke på chiafrø og kokosmelk.

– Jeg kommer til å spise kjøtt til jeg dør. Det gjorde foreldrene mine og besteforeldrene mine. Og de ble alle over 90 år.