+ mer
HADDE KONTROLLBEHOV: Hun ble lovet en jobb hun likevel ikke fikk. Det førte til av Siv Hjellegjerde Martinsen sluttet å planlegge alt hele tiden. Foto: Iván Kverme

Lindorff-sjefen om salget av familiebedriften: – Det gjorde vondt i lang tid

Hun satt i styret i familiebedriften da den holdt på å gå konkurs og måtte selges ut av familien. Nå styrer hun Lindorff i en tid der inkassobransjen er i store endringer.

Året var 2000. Siv Hjellegjerde Martinsen fløy på en bølge av selvtillit og mestring. Hun var i slutten av 20-årene og følte seg uovervinnelig. Fra første rad under forelesningene på Handelshøyskolen BI hadde hun flittig tatt notater og sikret gode karakterer, som igjen sikret henne jobb i Ernst & Young rett etter studiene. 

Siv Hjellegjerde Martinsen

Alder: 49.

Sivilstand: Mann, to barn og en portugisisk vannhund.

Stilling: Adm. direktør for Lindorff og Intrum Sverige. 

Bakgrunn: Utdannet siviløkonom ved Handelshøyskolen BI. Hatt ulike lederstillinger gjennom 13 år i Danske Bank. 

Stortingets talerstol blir din. Hva tar du opp?

Jeg vil advare om hvordan forlengelsen av permitteringsordningen negativt påvirker både den psykiske helsen og inntektene til dem som berøres. I tillegg viser erfaring at langvarig permitterte har vanskeligere for å finne ny jobb, og vi må stille spørsmålet om de samme jobbene faktisk kommer til å eksistere når smittetiltakene oppheves. Som samfunn må vi også vurdere om det blir riktig at enkelte bærer en så stor andel av kostnadene ved å holde smitten nede, når gevinstene av dette tilfaller hele samfunnet. Jeg mener det haster med å ta denne diskusjonen, og jeg frykter at vi gjør de permitterte en bjørnetjeneste ved stadig å forlenge permitteringstiden. Andre løsninger bør også vurderes.

Ferieturen du aldri glemmer?

Favoritturen så langt må være sommerferien for tre år siden. Da pakket mannen min og jeg våre to barn inn i en bil og kjørte rundt Namibia på egenhånd i 14 dager. Et fantastisk land med gjestfrie folk, en natur som tar pusten fra deg – og ekstremt dårlige veier. Det første vi lærte da vi fikk leiebilen var å skifte dekk siden sannsynligheten for punktering var stor. Så fikk vi beskjed om å se opp for løver og elefanter når vi stoppet underveis. Ellers blir jeg aldri lei av Sunnmøre og Lofoten – jeg simpelthen elsker fjellene og fjordene der!

Hva er din dårligste investering?

Akkurat nå tror jeg det må være ergometersykkelen min som står og skuler på meg hver dag fra en krok på hjemmekontoret. Vi har på ingen måte blitt venner ennå.

Hvilken bok vil du anbefale andre?

«Et lite liv» av Hanya Yanagihara. Den satt lenge i meg. Boken er egentlig en kjærlighetshistorie som handler om vennskap som settes på prøve og hva som holder mennesker sammen. En sterk, sår, vond men også helt magisk bok.

Din første jobb. Fortell!

Jeg startet som 14-15 åring å jobbe i en kles- og sportsbutikk som fetteren til faren min eide i Sykkylven. Det var kjempegøy, men jeg fikk tilbakemelding fra blant annet tanten min som også jobbet der om at jeg kunne være litt vel ærlig til kundene om hva jeg mente de kledde eller behøvde. Jeg har alltid vært ærlig og direkte i min kommunikasjon. Det var godt ment.

Der tok det ikke lang tid før oppgavene ble vanskeligere og ansvaret tyngre. Livet gikk på skinner, hun ville videre i karrieren og fikk jobb som aksjemegler på London-kontoret til Orkla Finans. Der sa det plutselig stopp. I Englands hovedstad fikk hun bena ordentlig plantet på jorden.

– Det tøffeste jeg noen gang har gjort. Jeg landet med et brak.

Hun var ung og uerfaren i et aksjemarked der IT-boblen hadde sprukket.

– Jeg satt med en følelse av at jeg ikke kunne nok, at jeg ikke fikk det til. Jeg slet meg mer eller mindre ut.

Det ble for vanskelig. Hun søkte seg hjem til kontoret i Oslo for å lære mer om det å være aksjemegler.

– I løpet av livet tror jeg det er sunt å få seg noen slag i magen og bli satt litt på plass. Jeg skjønte at alt ikke kunne gå på skinner hele tiden, jeg ble litt mindre cocky. Samtidig lærte jeg at det er mulig å slå tilbake når en møter motstand.

Det var forferdelig tøft å se livsverket til bestefar forvitre

Ikke invitert 

Nå er hun administrerende direktør for inkassoselskapet Lindorff. Under pandemien har hun ved flere anledninger ytret bekymring for et forsterket økonomisk klasseskille i Norge. 

Arbeidstakere i lavtlønnsyrker innen hotell, servering og reise har fått de hardeste slagene, mens de som tjener mest fra før i stor grad har beholdt jobbene. 

De har kunnet spare penger og fått nyte godt av lave renter og stadig stigende boligpriser. På toppen av dette har Oslo Børs kommet ut av pandemien i grønt.

– Jeg er redd vi får større og mer vedvarende økonomiske skiller enn vi har sett tidligere, sier Hjellegjerde Martinsen.

– Det er en trend som rett og slett er litt skummel.

Hvordan da?

– Det snakkes om en forbruksfest når folk igjen kan reise, spise ute og dra på konserter. Men de med dårlig råd får ikke være med på den festen. De er ikke engang invitert. Det er ikke bra for et samfunn hvis to sånne motpoler blir veldig sterke.

Hva kan vi gjøre?

– Jeg tror det er en bjørnetjeneste å forlenge permitteringsordningen. Det høres hardt ut, men det er en kortsiktig hjelp som kan gjøre situasjonen verre på sikt (se utdypende svar i faktaboksen).

Inkassoene kommer

Inkassotallene for fjoråret er ikke spesielt skumle. Det ble registrert seks prosent færre saker enn i 2019. Hjellegjerde Martinsen forklarer det lave tallet med at mange kreditorer har vært tilbakeholdne med å sende inkassosaker og gitt betalingsutsettelser gjennom pandemien. Det handler ikke om at regningene i større grad ble betalt.

– Det unike med denne krisen, kontra andre finanskriser, er at kreditorene har vist en helt annen atferd ved å holde tilbake regninger. Når normaliteten kommer tilbake og regninger blir sendt ut igjen er min frykt at vi får en økning i antallet inkassosaker.

Eli Sævareid, eier av Trygge Barnehager og FUS-kjeden Foto: Iván Kverme

Så høres det jo merkelig ut at sjefen for et inkassoselskap frykter en økning i inkassosaker, men Hjellegjerde Martinsen forklarer det med en redsel for at mange av dem som vil få krav mot seg rett og slett ikke har penger til å gjøre opp for seg.

– Hvis folk ikke kan betale for seg er det ingen som tjener penger. Jeg kan love deg at det ikke er spesielt lukrativt for vår forretning heller.

Hun tror de som i utgangspunktet er i lavtlønnsyrker kan komme i betalingsproblemer når privatøkonomien er blitt ytterligere svekket av oppsigelse eller permittering. Det første tegnet kom i fjorårets siste kvartal. Lindorffs halvårsanalyse viser at antallet krav på ubetalte regninger innen varer, strøm og telekomtjenester gikk markant opp.

– Løpende husholdningsutgifter betaler folk så lenge som mulig. Når de regningene ikke blir betalt har de rett og slett ikke penger nok.

Jeg har fått en større ro i livet. Alt trenger ikke planlegges.

Nesten konkurs

Hun vokste opp på Sunnmøre, midt i hjertet av norsk møbelindustri. Hennes bestefar og hans bror etablerte møbelprodusenten Hjellegjerde i Sykkylven. Den neste generasjonen tok bedriften videre, men med den tredje generasjonen var det i ferd med å gå over ende. Hjellegjerde Martinsen satt i styret i 2010 da familiebedriften lette etter utveier for å unngå konkurs.

– Det var forferdelig tøft å se livsverket til bestefar forvitre.

De banket på døra til skifteretten, men den siste natten ble det enighet om et salg til stavangerbaserte Interstil.

– Et stort stykke norsk møbelhistorie forsvant ut av familien. Mange i generasjonen over meg hadde jobbet der hele livet. Det gjorde vondt i lang tid.

Hun har lest bestefarens bøker og forstått mer og mer av den møbelhistorien han var med på å skape. Begge besteforeldrene fikk Kongens fortjenestemedalje.

– De er mine forbilder. En stund gikk jeg med en drøm om å kunne kjøpe Hjellegjerde tilbake. Det var tanker jeg stort sett holdt for meg selv.

Men mannen hennes skjønte det likevel.

– Han er fra Oslo og sa en gang at «du må aldri be meg flytte til Sykkylven». Jeg klarte ikke innrømme hvor tøft det var for meg. Nå har jeg kommet over det, selv om følelsen av å se Hjellegjerde som en merkevare fortsatt er litt rar.

1,4 milliarder

Nå leder hun det største selskapet i en bransje i endring. Den digitaliseres og utfordres av politikerne. I oktober i fjor ble inkassosalærene kraftig redusert og følgende melding kom fra justis- og beredskapsminister Monica Mæland:

– Det er ingen tvil om at folk har betalt for mye, og det har det vært viktig for meg å ta tak i, sa hun i en pressemelding.

En ny inkassolov er på trappene, men regjeringen ville ikke vente med endringene i gebyrene. Bakgrunnen er at automatiseringen gjør det billigere å inndrive pengene, og den som skylder pengene skal kun betale for nødvendige kostnader knyttet til inkassosaken.

– Var salærene for høye?

– Jeg er enig i at de var for høye på de minste kravene, men jeg tror det blir overdrevet hvor automatisert bransjen er blitt. Rådgivning i komplekse saker er tidkrevende og kan ikke automatiseres bort. Hvis vi ikke har spesialavdelinger med kompetente rådgivere på de tyngre sakene, tror jeg vi som bransje bommer.

Jeg er ikke en sånn mor som lar barna mine vinne i spill

Lindorff omsatte for 1,4 milliarder kroner i 2019 og satt igjen med nærmere 367 millioner kroner før skatt. En nedgang i gebyrene vil naturlig nok påvirke omsetningen.

– Det er en bekymring. Politikere og andre må akseptere av vi som bransje tjener penger for å kunne utvikle nye produkter, nye tjenester og tilby kompetent rådgivning.

Hvordan er statusen for inkassobransjen i dag?

– Jeg synes vi har fått mer forståelse for den viktige rollen vi har i samfunnet. Kreditthåndtering er på mange måter oljen i maskineriet i næringslivet. Vi som bransje har også jobbet med å bedre profesjonaliteten og omdømmet, forteller hun.

– Da jeg kom inn i bransjen for tre år siden hadde jeg nok noe av den samme oppfatningen mange har om inkassobransjen, men så har jeg forstått samfunnsansvaret vi har og sett hvor mange mennesker vi faktisk hjelper.

Noen useriøse

Hele 217 foretak er registrert under bransjen «inkasso- og kredittopplysningsvirksomhet». Hjellegjerde Martinsen mener det er noen enkeltaktører som drar ned omdømmet til bransjen som helhet.

– Helt klart. Noen har en litt annen og mer useriøs forretningsmodell, sier hun.

Den nye inkassoloven skal erstatte den gamle fra 1989. I årenes løp har antallet inkassosaker økt fra drøye 700.000 til nærmere seks millioner. Bare Lindorff får 800.000 nye saker inn i systemet hvert år. I forslaget som ble sendt ut på høring er det punkter om kompetanse, saksgang, kostnadsdekning og god inkassoskikk.

VILLE KJØPE TILBAKE: Siv Hjellegjerde Martinsen satt i styret i møbelbedriften Hjellegjerde da den ble solgt ut av familien. - Det gjorde vondt i lang tid, sier hun. Foto: Iván Kverme

– Noen av forslagene kan se enkle ut, og virke logiske, men det krever i realiteten mye teknologisk utvikling for å implementere dem.

Hun nevner blant annet et forslag om sammenslåing av krav for en skyldner med flere uoppgjorte regninger.

– Med ulike rentesatser og ulike kreditorer er det mye mer krevende enn det høres ut som. Vi er ikke motstandere av utvikling av bransjen, men vi må ha en dialog med politikerne om hvordan det skal gjøres, sier hun.

– Høyere krav til kompetanse er veldig bra. Det støtter vi fullt ut.

Og lettere å oppnå for dere som er størst?

– Ja, det er klart. Det vil ikke overraske meg om vi også i denne bransjen vil se en konsolidering, og det er bra. Jeg snakker ikke om en monopolsituasjon, men en velfungerende og god bransje.

Hadde ingen plan B

Hun vendte aldri tilbake til meglerbordet i London. I Oslo fikk hun kjæreste og ble værende.

– Jeg ble ingen spesielt god aksjemegler, men det er likevel en periode jeg ikke ville vært foruten.

I 2002 sluttet hun i Orkla Finans da hennes første barn ble født.

– Jeg er effektiv og flink til å planlegge. Dermed fikk vi to barn på rappen for å bli ferdige med det. Da yngstemann var 11 måneder fikk han plass i barnehagen. Da hadde jeg fått nok og ville begynne å jobbe igjen.

Det ble starten på et 13 år langt arbeidsforhold med Danske Bank. Også her steg hun raskt i gradene. Hun var salgsdirektør og direktør for Business Banking, HR-direktør og medlem av ledergruppen i Norge.

– Jeg var aldri i en stilling i mer enn to år. Ikke fordi jeg søkte meg videre, men fordi jeg ble bedt om å ta nye utfordringer.

Igjen gikk alt på skinner. Og igjen skulle hun få hardt et slag i ansiktet.

– Jeg ble lovet en stilling som jeg ikke fikk. I flere år hadde jeg blitt løftet frem og fått stadig mer ansvar. Plutselig sa det pang. Det var knalltøft.

Hun hadde et veldig kontrollbehov. Alt måtte bli som hun hadde tenkt, alt måtte planlegges, og hun hadde planlagt for den toppstillingen i Danske Bank.

– Jeg hadde ingen plan B.

Hun vil ikke si hvilken stilling det var snakk om, men det endte i hvert fall med at sjefen tilbød henne en annen stilling i stedet, som salgs- og markedsdirektør i Danica Pensjon. Der ble hun ikke lenge før Lindorff kom på banen.

– Det ordnet seg til slutt og hendelsen lærte meg mye. Hvis jeg klarer å løfte blikket litt kan det dukke opp muligheter jeg ikke visste om. Jeg har fått en større ro i livet. Alt trenger ikke planlegges.

Spåkoner for naboungene

I barndommen lærte hun seg tidlig den økonomiske sansen sunnmøringer er kjent for å ha. Sammen med noen venner lagde hun «barnas avis» som ble solgt til naboer. Inntektene gikk til Redd Barna.

– Vi tok halvparten selv for å kjøpe lørdagsgodteri, men det sa vi ikke til noen.

Da faren kom hjem fra USA med en lampe med kuppel var de spåkoner for naboungene.

Tok dere betalt for det også?

– Ja, selvfølgelig. Jeg tok penger for alt. Lillesøsteren min hadde så lyst på nattbordet mitt fordi det var rosa. Da fikk hun leie det for noen kroner i måneden.

Du er rett og slett en ordentlig sunnmøring?

– Ja, og jeg er stolt av det.

Latteren sitter løst. Energien trenger gjennom PC-skjermen. Hun forteller om et regnskap hun følger i livet. Hvis det hun gjør tar mer energi enn det gir, så slutter hun med det. Regnskapet er mest i pluss når hun står på en fjelltopp i Lofoten.

– Jeg tror ikke jeg kan gjøre noe jeg ikke brenner for. Jeg er altfor åpen, ærlig og gjennomsiktig. Jeg blir fort avslørt.

Det er også egenskaper hun har tatt med seg inn i lederrollen. Åpenhet og tillit. I tillegg til et velutviklet konkurranseinstinkt.

– Jeg spiller ikke for å delta. Ikke i noen settinger. Jeg er ikke en sånn mor som lar barna mine vinne i spill.

En kommunikasjonsdirektør er også med i samtalen. Hun har frykt i blikket når hun nikker bekreftende.

– Du vil ikke være på lag med Siv hvis laget taper, sier Bunny Nooryani.

Og følger opp med et smil.

Fortsatt litt cocky

Lindorff er en del av Intrum-konsernet som er til stede i 24 europeiske land. Rett før coronakrisen slo inn ble Hjellegjerde Martinsen også sjef for den svenske delen. Hun leder dermed 700 ansatte i Norge og 350 i Sverige.

– Siden mars har jeg bare vært én gang i Sverige fysisk. Jeg har reflektert mye om det å lede et selskap fra distanse over et helt år, og fått testet ut en del ting som tidligere bare er blitt presentert på Power Point. Jeg fikk fysisk vondt i magen den 12. mars da jeg så kolleger ta med seg stoler og skjermer ut fra kontoret.

Hvordan har det fungert?

– Imponerende bra. Hjemmekontor er utfordrende når vi jobber med så mye konfidensiell informasjon, men vi har mange ledere som har fulgt opp medarbeiderne veldig godt. Etter den siste nedstengningen merker jeg at folk begynner å bli slitne, og det er lov.

En mer normalisert hverdag vil komme, men for inkassobransjen er det en brytningstid uavhengig av corona. Digitalisering og ny lov er nevnt. I tillegg kommer nye økosystemer og forbruksmønstre.

– Nye aktører utfordrer etablerte bransjer med helt nye forretningsmodeller. Hvordan blir det med faktura- og pengestrømmen? Lindorff har vært store på leasingkontrakter som ikke er blitt betjent. Hvordan blir det når flere går over til bildeling? Vi kan ikke være en sovende markedsleder.

Hun ble litt mindre cocky på meglerbordet i London, men selvtilliten er på plass når hun sier følgende:

– Jeg frykter ikke eksisterende konkurrenter, men vi må klare å løfte blikket nok til å få med oss endringene som skjer.

erlend.kjernli@finansavisen.no

Lørdag
Profil