Foto: Ansgar Valbø

Norges hemmelige Michelin-mat

En tragedie og en rekke tilfeldigheter førte til at Bærums­generasjoner, uten noen erfaring, driver et familiehotell med Michelin-kokker og en fjellgård i Skåbu.

SKÅBU, GUDBRANDSDALEN

– Livet gikk fra himmel til helvete i løpet av ett sekund. Jeg mistet identiteten min. Jeg visste ikke hvem jeg var. Å skulle fortelle 3-åringen og 6-åringen at jeg kom hjem uten pappa, er den vanskeligste samtalen jeg har hatt, sier Jannicke Haug Doksæter.

Livet gikk fra himmel til helvete i løpet av ett sekund

Året var 2008. Sammen med et vennepar var Jannicke og ektemannen Per på skiferie i de østerrikske alper. Per fikk hjerteinfarkt og døde der og da.

– Jeg jobbet som salgssjef i Aller Media. Så ble jeg alene i sorg. Jeg klarte ikke å ha den stillingen lenger. Alene, i sorgen, med to små barn. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.

I lang tid muret hun seg inne på dagtid, orket ikke treffe noen. Som om ikke dødsfallet til ektemannen var nok, var også boligen nærmest totalskadet på grunn av en vannskade som hadde skjedd da ekteparet var i Alpene. Da håndverkerne, som ble utsendt fra forsikringsselskapet ankom, visste de ikke en gang at hun var hjemme.

Foto: Hilde Oreld

Jannicke hadde en lykkelig barndom med mor, far og søster i Bærum. Faren drev egen bedrift.

– Jeg vokste opp med at det en dag sto en flaske dyr vin på bordet. En annen dag hadde vi kanskje ikke en gang råd til å kjøpe bananer. Alt var avhengig av hvordan bedriften til pappa gikk.

Jeg vokste opp med at det en dag sto en flaske dyr vin på bordet. En annen dag hadde vi kanskje ikke en gang råd til å kjøpe bananer

Den samme Bærumspappaen hadde alltid hatt en drøm om å eie og drive en gård. Siden han var barn, bar han på denne romantiske gårdsdrømmen.

– En måned etter at Per døde, kom Lykkja fjellgard ut for salg. Det var en advokat som skulle selge den og mange ville kjøpe. Pappa fikk tips av advokaten om å skrive et personlig brev til eieren. Han var opptatt av hvem som skulle bli ny eier og ville ikke selge til hvem som helst.

Jannickes pappa skrev et brev hvor han også fortalte om datterens tragiske tap av ektemannen. Det traff eieren så personlig at han sa «Jeg trenger ikke treffe andre. Du får kjøpe den».

Fjellgarden består av mellom 20 og 25 hus fra 1500–1700-tallet og 160 villsau.

Foto: Hilde Oreld

– I begynnelsen hatet jeg den gården. Mamma og pappa var der hele tiden, mens jeg satt hjemme i sorg med mine to barn. Pappa gikk all in; tok Landbrukshøyskolen i en alder av 60 og lærte seg å kjøre hest og vogn da han var 65 år. De fortsatte også med villsau, selv om de ikke hadde peiling på hverken dyr eller gårdsdrift.

De første årene var Haug Doksæter der med barna på ferie både sommer og vinter. Det første hun falt for, var naturen. Fjellene, lyset, stjernehimmelen, stemningen. Det var terapi. Etter hvert ble hun også kjent med den særdeles gjestfrie og inkluderende lokalbefolkningen.

– En dag sa pappa: Nå er vi blitt bed & breakfast-eiere!

Det lokale samvirkelaget hadde flyttet, og de tomme butikklokalene var et sammensurium av leiligheter, en sovesal og et spinkelt forsøk på å drifte en café. Alt gikk på lykke og fromme. Likevel var lokalet selve hjertet i bygda.

– Pappa tok over og skulle bare fikse «litt», sier Haug Doksæter og himler med øynene.

En av håndverkerne som jobbet på oppdrag fra forsikringsselskapet hjemme hos Haug Doksæter, var Henrik Sverdrup Beston. Han er tømrer og endte opp med å bli kjæreste og senere samboer med Haug Doksæter.

– Det viste seg at det var mye som måtte gjøres, sier tømreren og kikker megetsigende på sin samboer.

Foto: Ansgar Valbø

Det ble familieråd: Skulle de ta steget fullt ut og bygge hotell? Skulle de holde seg til den opprinnelige planen og lage bed & breakfast?

– Kjøpet ble gjort på impuls med hjertet og ikke med hodet. Pappa hadde solgt bedriften sin og kunne sikkert ha brukt pengene på noe langt mer fornuftig. Samtidig var vi litt lei oss for at alt liv i Skåbu sentrum ble borte. Det endte med at vi rev lokalene og bygget dem opp igjen som et lite, lodge-aktig familiedrevet hotell. Det er luksus og ikke spart på noe, samtidig som atmosfæren er avslappet og gjestfri.

Vi nikker oss enig.

For halvannet år siden var det Henrik og Jannicke som hadde familieråd. Skulle de flytte fra Bærum til Skåbu og ta med seg barna?

– Vi ble enige om å prøve i ett år for å hjelpe mamma og pappa med hotellet. Barna var ikke spesielt glade. Nå går sønnen min på videregående på Vinstra og stortrives. Datteren min går på ungdomsskolen her og har hatt en kjempeutvikling. De er bare seks elever på trinnet og skolen er Norges første og eneste offentlige entreprenørskapsskole (2014). Det er en EU-modell som skal innføres på alle norske skoler, og elevene brenner for denne modellen. I fagsammenheng snakkes det om at Skåbu driver fremtidens skole.

Foto: Ansgar Valbø

– Jeg var kanskje den som brant mest for dette. Jeg hadde full jobb i hovedstaden og mye jobb her oppe. Jeg ble sliten av all pendlingen og var litt lei jobbingen med forsikringskundene. Dessuten elsker jeg jakt og fiske. Jeg er en sanker og vil gjerne fange alt jeg skal spise selv. Det trakk meg også opp hit, forteller Beston.

Foto: Hilde Oreld

Kokken avbryter samtalen. Det er tid for lunsj, og på kjøkkenet har han tryllet frem både elggryte og hjemmelagde dumplings fylt med villsau. Bakt brød har han også gjort.

– Vi har to kokker her. Begge har bakgrunn fra Michelin-restauranter, sier Haug Doksæter. Mens vi nyter den norsk-asiatiske fjellretten, fortsetter hun:

– Vi åpnet for et drøyt halvår siden, selv om hotellet ikke var helt ferdig. Vi startet kanskje litt før vi burde, for midt i hotellåpningen skulle vi lage rutiner, ta oss av booking, drive hotell og restaurant. Ingen av oss kunne noe om dette. Mange ganger tenkte vi at dette er helt galskap. Hva gjør vi?

Foto: Ansgar Valbø

Det som har skjedd siden åpningen, er at gjestene har takket dem fordi det er blitt så fint. Det er ikke et A4-hotell drevet etter hotellfagboken.

– Vi skal være en oase som gir pusterom og gode minner. Det behøves ikke en hotellfagskole for å få til dette, sier Haug Doksæter og forteller at familien har brukt over 40 millioner kroner for å få hotellet med 11 dobbeltrom og seks leiligheter ferdig.

– Vi kommer aldri til å få igjen den investeringen i vår levetid, og det vet vi. Det er helt greit. Men hvis det kan gi et levebrød for fremtidige generasjoner, er det hyggelig. Samtidig føles det meningsfylt. Lokalbefolkningen er flink til å bruke oss og alle føler at de eier hotellet litt. Alle i Skåbu fungerer som verter og vertinner for hele Gudbrandsdalen og de er stolte over å ha fått et hotell i Skåbu. Skåbuinger er inkluderende folk, og det smitter over, både på dem som har hytter her, og dem som kommer på besøk.

Foto: Ansgar Valbø

– Hvor stort kan dette bli?

– Hotellet er bare begynnelsen og en nødvendig base for å få mer liv her. Tenk bare på tilbydere av lokalmat og aktiviteter som hundekjøring, kanefart og fjellmaraton i tillegg til entreprenørskolen. Hotellet sprer optimisme, og i stedet for fraflytting opplever Skåbu tilflytting. Alle vi har ansatt er lokale, og det er kø for å komme tilbake til bygda. Nå har vi 15 ansatte på deltid og noen fast ansatte, mye ungdom. De har en kunnskap om, og stolthet for bygda som de deler med gjester og besøkende. Det er også mye fokus på reiseliv i denne regionen, og da må vi samarbeide på tvers. Det nytter ikke, som andre turistdestinasjoner har brent seg på, å sitte på hver sin tue. Her jobber næringsliv, bygd og det offentlige sammen for å bygge Skåbu som merkevare.

– Hvem er den typiske gjesten?

– De som har passert 35 år, liker uteaktiviteter, god mat og godt drikke. Kanskje lever de et hektisk liv fra før og trenger å slappe av og koble helt ut. Her er det ikke noe skianlegg og afterski. Vi har flott skiterreng. Ikke firefelts trikkespor, men godt preparerte langrennsløyper. Andre gjester er bedrifter som skal ha en samling, feiringer og klasser som er på leirskole. Skåbu Oppvekst har internasjonal utveksling med en entreprenørskapsskole i London støttet av EU og Erasmus. Når de er her, ruller barna rundt i snøen, lager engler og elsker stillheten.

– Vi bruker mye tid på å brøyte frem veier til de ulike husene på fjellgarden, men det er helt meningsløst når barna fra England kommer. Da ruller bokstavelig talt alle ned bakkene. Veiene står urørt, humrer sankeren.


Daglig leder

RH Raadgiverhuset Rekruttering • Statsbygd i Trøndelag

Les også