+ mer
JOMFRUVISITTEN: Hallvard Ystad (t.v.) og søsteren Ingri kjøpte nylig agenturet på hans filleonkels 90-talls akevittprosjekt under familienavnet. Vi ble med da han for første gang skulle besøke brenneriet som nå lager akevitten hans. Svein Berfjord (i midten) er akevittbonden.  Foto: Nicolai Giil

Hallvard Ystad (48) gjenoppliver sin filleonkels 90-tallsakevitt

Arvid Ystad startet produksjon av lakseakevitt, men drømmen om global eksport ble aldri til virkelighet. Fillenevøen Hallvard Ystad ser nye muligheter og har listet seg inn i det norske akevittmarkedet.

INDERØY: En time nord for Trondheim ratter Hallvard Ystad (48) en grå Tesla Model 3 på regnvåte veier. 

Kulturlandskap med sau til høyre og venstre. Maleriutsikt ut mot kysten. 

Samtalen i bilen handler om Arvid Ystad. På 90-tallet lanserte han en mildere akevitt etter egen resept. Den skulle passe til laks. Ideen var å skape et produkt som kunne surfe på det norske oppdrettseventyret. Drømmen var megaeksport til Asia. 

De norske smaksløkene syntes lakseakevitten var et finurlig påfunn. Hvorfor skulle en akevitt være mild? 

ÜNTERWEGS: Til tross for at Oslo-guttens familiegård ligger kun en kort kjøretur unna Inderøy Brenneri er dette første gang Hallvard Ystad besøker stedet som produseres hans akevitt. Selv katten på Berg Gård er fra Ystad. Foto: Nicolai Giil

– Ystad's Aquavit for Norwegian Salmon, som den da het, hadde lavere alkoholinnhold – 38 prosent – og en mindre utpreget smak av karve.

– Inn til venstre her! roper kona Ellen Marie fra baksetet. 

Den grå Teslaen i det grå været bremser krapt og nesen tipper nedover. Inn på en enda smalere landevei. Skiltet leser «Berg Gård». 

Dette er første gangen Hallvard besøker brenneriet hvor Ystad-akevitten nå produseres. Ironisk nok ligger Inderøy Brenneri bare en kort kjøretur fra gården hvor Ystad-ætten har sitt opphav. Katten på Berg Gård er av stolt Ystad-blod. Så en viss tilknytning er det.

Dette er bokstavelig talt langs Den Gyldne Omvei – på Inderøy. Det var forøvrig her akevitt første gang ble nevnt ved skrift, i et brev fra Eske Bille til erkebiskop Olav Engelbrektsson i 1531. Bille sendte med en flaske aqua vitæ, og proklamerte på gammeldansk og uforståelig løkkeskrift at denne drikken kunne kurere selv den verste gruff. 

Vi har aldri vært store og produksjonen går som regel med underskudd. Men vi lager en akevitt som vi liker selv, og trives med det.
Hallvard Ystad

Onkels drømmedram 

A. Ystads akevitt er imidlertid ikke fra renessansen og det trengs ingen arkeolog for å grave seg frem til historien. 

Startskuddet gikk i 1997. Arvid Ystad ville være med på lakseboomen. Og hva passet ikke da bedre enn Norges nasjonaldrikk som inngangsbillett? Hans milde resept skulle sørge for at norsk laks og akevitt ble gode venner. Ikke minst for eksport. 

ANKOMST: Hallvard Ystad (t.h.) ruller Teslaen inn på tunet hos akevittbonden Svein Berfjord (t.v.) og jumper ut av førersetet. Regnet pøser ned. Foto: Nicolai Giil

Men Hallvard forteller at gamle Ystad ikke ble helt venn med Vinomonopolets brenneri under monopoltiden. Så Arvid dro til Finland i stedet, for å produsere sin akevitt. 

– Ett par år senere stoppet det, melder Hallvard fra førersetet på Teslaen. 

Distribusjonsselskapet hadde gått konkurs. Agenturet ble solgt til nye eiere, med en klausul om at Arvid hadde forkjøpsrett om de skulle finne på å selge det igjen senere. Produksjonen av den midle akevitten fortsatte, nå i Tyskland. 

Vendepunktet kom i 2005. Da falt brennevinsmonopolet i Norge. Nå var det ikke lenger bare staten som kunne produsere brennevin. Rundt den samme tiden skulle agenten selge, og Arvid øynet nye muligheter. 

– Men noen der borte i Tyskland fortsatte å lage akevitten med hans navn på etiketten – uten lov. 

Hjemmebrent på kontoret

I Norge var Ole Puntervold i Grimstad den første til å skaffe seg destillerilisens etter monopolets fall. Og der fikk Arvid Ystad produsert sin akevitt på ny, helt frem til Puntervold gikk av med pensjon. Da ble brenneriet, ciderbryggeriet og juspresseriet kjøpt av nye eiere. 

«IN THE MAKING»: Det blir ikke mange flasker laget om gangen. Akevittbonden Svein tar det møysommelige arbeidet med å sette etikettene på for hånd. Foto: Nicolai Giil

– Etter sigende var beskjeden Arvid fikk at de nye eierne ikke lenger hadde plass til en liten lakseakevitt, fortsetter Hallvard. 

Slik stoppet akevitthistorien for filleonkelen. Helt til i fjor. 

Da kjøpte Hallvard og hans søster Ingri Arvids agentur for A. Ystads akevitt. Nå eier de hver sin del av selskapet døpt AS Ystad børst og brennevin. Det passer godt med nasjonen og utlandets økende interesse for den sterke drikken. 

– Vi har aldri vært store, og produksjonen går som regel med underskudd. Men vi lager en akevitt som vi liker selv og trives med det. 

Dog har det kanskje løsnet litt for den tidligere fransklæreren og nåværende IT-mannen, selv om Hallvard lett innrømmer at han ikke kunne – eller kan – spesielt mye om akevitt. 

– Det var godt at vi møtte Svein, puster han ut. 

Akevittbonden

Det er Svein Berfjord som er sjef over det lille destillatet på Inderøy Brenneri. 56-åringen tok over gården sammen med kona Kirsti da han var 21 år gammel. Karve, akevittens mest kjente krydder, har de dyrket siden 2001. Så hvorfor ikke destillere selv også – når man først har den viktigste ingrediensen på jordet utenfor stuevinduet? 

Til tross for at han tidligere ikke engang hadde prøvd seg på hjemmebrent i kjelleren, tok han fatt på oppgaven. I dag høster han mye skryt for sine produkter. 

KRYDDERET: Karven vokser i stor skala på Inderøy. Foto: Nicolai Giil

– Ystad skal ikke bare smake sterkt, som andre akevitter. Ikke bare sur, sterk og bitter. Mild, påpeker Hallvard ved spørsmål om hvordan hans revitaliserte 90-tallsakevitt egentlig smaker. 

– Klassiske akevitter er kjent for mye krydder, spytter Svein inn. 

De lukter på noen prøver gylden væske. 

På bondens sorte t-skjorte står det skrevet med hvite blokkbokstaver: «AKEVITTBONDE». Under et innslag på alle bestemødres favorittshow Norge Rundt på statskanalen, var det dette han ble titulert. Og den satt. 

– Dette er den første akevitten jeg lager som ikke er fatlagret. Den har et nokså lavt krydderpreg. 

I Arvids ånd om et mildt brennevin med andre ord. Det kjennes på smaken. Akevitten ruller på tungen og river ikke i nesen. Signaturen har de atter igjen funnet ved å sjekke gamle resepter og resteflasker. 

AKEVITTBONDEN: Svein Berfjord hadde ikke engang brent hjemme før han begynte destilleri på gården på Inderøy. Nå er han en av landets mest ettertraktede destillatører. I tillegg har han eget gårdsslakteri. Og karveproduksjon. Samt foredling, spisested og gårdsbutikk. Foto: Nicolai Giil

Verdens dyreste honning på flaske

Svein viser Hallvard og Ellen Marie rundt på det hvitmalte brenneriet i et nybgyd lokale blant de ellers gamle, rødmalte gårdsbygningene. I det ene hjørnet står fokalobjektet: destilleriapparatet i blankeste messing. 

– Hvor mye kan du brenne her?

– 70 liter, sier Svein. 

Hvordan havner en ny akevitt på polet?

Det utlyses anbud etter spesifikke brenneviner. Et ekspertpanel blindtester isolert alle forslagene som kommer fra produsentene. De smaker i variabel rekkefølge og gir hvert produkt et tall som settes sammen til en gjennomsnittlig score. Deretter rangeres de etter poeng, som avgjør hvilke som kommer inn i hyllene. Pris er et element, men først og fremst er kvalitet hovedkriteriet.

I andre enden av lokalet står halvlitersflasker uten etikett – med lysebrunt innhold. Akevitt-arvingen øyner sitt eget produkt. Snart klar for Vinmonopolets hyller og dermed også entusiasters ganer. 

Brenneren og merkevaresjefen diskuterer etiketten, som etter sigende har vært vanskelig å sette skikkelig på flasken. Men det gikk. Problem løst. 

– Er det slik du har sett det for deg? 

Hallvard ser seg rundt i lokalet. Solide trehyller holder akevittfatene hvor Sveins andre brennevin lagres i mang en måned. Det lukter en blanding av alkohol og krydder. 

– Ja, egentlig som forventet, svarer han kontant og smiler. 

PÅ BRENNERIET: Gamle sherry-fat brukes til lagringen av Inderøy Brenneris fatlagrede brennevin. Destilleriapparatet i blankpolert messing er fokalobjektet i det nybygde brenneriet. Ystads akevitt er imidlertid ikke lagret på fat. Foto: Nicolai Giil

Omvisningen tar dem videre på tomten. En svipptur unna ligger et annet gårdsbygg, hvor Sveins sønn Petter har ansvaret for karveproduksjonen. Han har nettopp selv montert og satt i drift et gammelt renseanlegg fra Hoff Sundnes. Heretter vil all Inderøy-karve, et krydder som Svein forteller er en favoritt hos Arcus og som brukes i alle de klassiske gamle norske akevittmerkene i dag, bli renset og pakket på gården deres. 

– I vår bestselgeren, Den Gyldne Aquavit, er det kun lokale, norske ingredienser. Nesten all akevitt blir søtet med sukker for at den ikke skal bli for tørr, men det er ikke noe vi produserer her på Inderøy, så for å få sødme har vi brukt sommerhonning, sier Svein om akevitten han lager under egen merkevare. 

Honningen kommer fra Sveins barnebarns tre bikuber, som ligger rett rundt svingen. Angivelig er det verdens dyreste honning. 

Avanse i akevitt

I mai gikk Ystads akevitt fra Vinmonopolets tilleggsutsvalg til det hakket hvassere bestillingsutvalget. Et ikke så lite avansement for det som er blant Norges aller minste akevitt-merker. Og ikke minst viktig i en bransje med få muligheter for markedsføring. 

KARVEANLEGG: Akevittens viktigste krydder er nok karven. Den dyrker de selv på Berg-gården. Foto: Nicolai Giil

– Vi har hyret inn Pascal til å lage konfekt med akevitten i. Da kan jeg i det minste si hva slags akevitt den inneholder når vi er på messer og slikt, sier Hallvard. 

Svein vet hva det betyr å ha det godt på polet. I Inderøy Brenneris første år – i 2016 – gikk det med cirka 9.000 flasker. I fjor solgte de 16.000. I år øker de angivelig også.

– Av det vi driver med her på gården er brenneriet absolutt det som gir mest tilbake, melder akevittbonden. 

Norsk akevitt

Tradisjonell akevitt er basert på potetsprit som så er tilsatt destillat av krydder. Alkoholprosenten må være over 37,5 prosent. Å kalle noe for «norsk akevitt» er en beskyttet betegnelse, og tidligere i år fikk norsk akevitt en opprinnelsesbeskyttelse fra EU. 

De vanligste krydderne som brukes er karve og dill. I dag er det mange som eksperimenterer med destillater fra alskens krydder og andre smakstilsetninger, eksempelvis stjerneanis og svarthyllblomst. 

Navnet akevitt stammer fra latinsk. «Acqua vitae» betyr livets vann. 

Hallvard er på sin side forsiktig med forventninger for eget salg av det revitaliserte eau-de-vie. På hans lokale pol er fillenevøen fornøyd med å selv ha kjøpt under 10 prosent av det totale salget av Ystads akevitt i dets første produksjonsår, fra oktober til desember i fjor. 

– Det var en positiv overraskelse, for å si det sånn. 

Flaks med laks

– Er laks fortsatt i fokus for Ystad-akevitten?

– Nei. Vi har med vilje endret navnet på flasken. Men den er råbra til fisk! presiserer Hallvard.

PÅ BESØK FOR FØRSTE GANG: Ekteparet Ystad, med Berg Gård i bakgrunnen. Foto: Nicolai Giil

Lørdag
Reportasje