+ mer
SAMLER PÅ ITALIENSKE BILER: Per-Erik Stickler Holm har seks italienske biler som hobby. Han kan vise til prisoppgang på alle sammen.  Foto: Hilde Oreld

Per-Erik Stickler Holm er Sandefjords ukjente eiendomskonge: – Jeg vil gi folk en sjanse

Utradisjonelle Per-Erik Stickler Holm eier rundt 300 leiligheter, næringsbygg og annen eiendom. Eventyret startet med polett-inntekter fra solariumsenger.

SANDEFJORD

– Jeg heter bare Pere. Alle kjenner meg som det, sier Per-Erik Stickler Holm, og legger til at de færreste kjenner til at det er døpenavnet hans.

Vi sitter på Kokeriet i Sandefjord og blir stadig avbrutt av folk som skal hilse på. Servitørene behandler ham som en husvenn. Forklaringen på det siste behøver vi ikke vente på:

– Vi eier både dette bygget og Pir 4 ved siden av, sier han og peker på den nye naborestauranten på bryggekanten i Sandefjord.

BARE PERE: Per-Erik Stickler Holm er kjent som Pere over hele Sandefjord. Foto: Hilde Oreld

Med «vi» sikter han til forretningskompanjong Jean Borelly Linaae, et samarbeid som startet i 1991. Et samarbeid uten fare for hverken skjær i sjøen eller brudd. På tretti år har de aldri kranglet.

– Ingen av oss hadde fått til dette alene. Vi er avhengige av hverandre og samarbeider bedre enn noen gang. Det er det få andre som klarer, sier Pere.

– Jean startet Pyramiden solsenter i 1991, og det samme året kjøpte jeg meg inn.

Har alltid jobbet mye og hardt

Før tiden med solsengene var Pere en anonym kar i Sandefjord som slentret seg gjennom skolen, spilte fotball, håndball og gikk på skøyter med Eric Heiden som sitt store forbilde. Han klippet gresset for naboene, en stor fellesplen, og fikk ti kroner av hver beboer, syklet med aviser, jobbet på bensinstasjon, på hotell, barer og restauranter.

– Jeg prøvde meg på mer skolegang, men fikk det ikke til.

STARTET MED POLETT-PENGER: Per-Erik Stickler Holm på restauranten Kokeriet, som er et av de mange næringsbyggene i Sandefjord han eier. Foto: Hilde Oreld

Da han kjøpte seg inn i solstudioet, var det en fulltidsjobb. De hadde nærmere 50 solsenger i Sandefjord, på Beitostølen, i Oslo, i Larvik og hos kreftforeningen på Elverum. Pere og Jean leverte sengene og delte polettinntektene. På kveldstid hadde de andre jobber. Polettpengene ble satt av til eiendom.

Startet samtidig som OL på Lillehammer

I 1994 kjøpte duoen sin første bolig i Sandefjord; en seksmannsbolig for 825.000 kroner. I tillegg til penger fra solsengene, lånte de penger av Jeans mor og Peres daværende svigermor for å pusse opp. Det viste seg at det rant inn vann i tre av seks leiligheter, så det var bare å brette opp ermene. Huset eier de fortsatt.

– Nå har vi like høye leieinntekter i året som vi kjøpte boligen for i sin tid.

Jeg prøvde meg på mer skolegang, men fikk det ikke til

Sandefjord-guttene fortsatte å kjøpe boliger, pusse opp og leie ut. De eier også noen forretningsbygg, boder og garasjeplasser.

– I porteføljen har vi rundt 300 leiligheter og 450 kontrakter, sier Pere og virker litt brydd for å snakke om resten:

– Vi omsetter for rundt 50 millioner kroner i året og har bygget en solid egenkapital, men det liker jeg ikke å snakke om, for Sandefjord er en liten by og mange av våre leietakere sliter med å få endene til å møtes, sier sandefjordingen som har et bankende hjerte for de svakeste i samfunnet:

– For tyve år siden ringte en tidligere klassekamerat meg. Han hadde akkurat kommet hjem fra avrusning, og lurte på om jeg kunne skaffe ham en leilighet. Det har gått superbra med ham. Nå er han gift og har barn. Han lærte meg også hva jeg skulle gjøre for å hjelpe sånne som ham. Jeg vil gi folk en sjanse, uansett hvilken nasjonalitet de har eller om de er plukket opp fra gaten. Jeg gir dem én sjanse, men ikke to. Og det sier jeg i klartekst: «Ikke drit deg ut, for da ber jeg deg dra».

Pere, som er maratonløper og triatlonutøver, forteller om episoder der han har løpt etter folk i byen som ikke har betalt husleien.

– Jeg løper til de gir seg og vinner alltid, sier sprekingen, som i fjor kjøpte en billett til Norseman for 140.000 kroner på TV-aksjonen til inntekt for Kirkens Bymisjon.

– Det ble tatt godt imot. Nå møter jeg folk som har bodd ved hjelp av Kirkens Bymisjon i Oslo som er stolte av å leie hos meg.

Jævla kapitalistsvin!

De som leier hos Pere er alt fra tidligere narkomane og uføretrygdede til helt vanlige folk og fotballspillere som ønsker å leie i stedet for å eie, eller firmaer som bruker det som pendlerleiligheter. Noen leier også i forbindelse med skilsmisser. Det korteste leieforholdet har vart i seks dager, det lengste i over tyve år. I enkelte nabolag blir ikke utleievirksomheten tatt like godt imot. De er redde for at det blir fest døgnet rundt og at tingene deres blir stjålet.

SEND SMS: Pere tar aldri telefonen, for han er lei av alle som skal selge ham ting han ikke trenger. Skal du ha tak i ham, må du sende sms først. Foto: Hilde Oreld

– Jeg skjønner at noen tar kontakt med meg og lurer på om jeg vet hvem jeg leier ut til. Og det vet jeg. Men samtidig: Skal de bo på gaten eller i parken her oppe? Det synes ikke jeg. Jeg har også fått sms-er av typen «Jævla kapitalistsvin!» fra skjult nummer. De aner ikke hva de snakker om! Det handler om oppfølging hver eneste dag, syv dager i uken. Hvem har betalt husleie? Og vi bruker mye penger på oppussing. Du aner ikke hvordan enkelte av boligene blir rasert, med alt fra tagging til knuste toaletter og bruk av motorsag på badet.

Jeg gir dem én sjanse, men ikke to. Og det sier jeg i klartekst: «Ikke drit deg ut, for da ber jeg deg dra».

– Har du tapt mye på leietakere som ikke betaler?

– Nei, for vi har alltid garantier, enten fra banken eller Nav, men dette koster mer administrasjonsmessig på grunn av all nødvendig oppfølging. Og med et godt system, er det mulig å få dette til å fungere likevel. Det handler om integrasjon, også når det gjelder innvandrere. Uten integrering blir det som et fengsel hvor folk lærer hvordan de skal bli en bedre kriminell. Det er ikke veien å gå.

Samler på Ferrarier

55-åringen fortsetter å hilse på dem som kommer inn på restauranten, passerer på utsiden og har åpenbart ikke overdrevet når han sier at han kjenner de fleste i Sandefjord. Solen stikker frem bak en godværssky, og Pere tar på seg solbriller. Logoen på brillestangen er en umiskjennelig sort, steilende hest på gul bakgrunn, kronet med en grønn, hvit og rød stripe.

Du aner ikke hvordan enkelte av boligene blir rasert, med alt fra tagging til knuste toaletter og bruk av motorsag på badet

– Jeg har vært interessert i Formel 1 siden jeg var guttunge og for ni år siden, da Kiwi-sjefen Per-Erik Burud døde, bestemte jeg meg: Ingen har garanti for hvor lenge vi lever. I hele mitt voksne liv har jeg jobbet 300 timer pluss i måneden. Da unnet jeg meg en Ferrari.

Et par ganger i året kjører han på Rudskogen. Av de seks bilene han eier, er to til salgs.

– Det er en hobby som er en hyggelig investering, i tillegg til at det er vanvittig morsomt å holde på med. Alle bilene har hatt en pen verdistigning. Den ene jeg har, er den eneste modellen i verden. Alle bilene er samleobjekter, og de holder seg fantastisk i verdi, sier han i det han svinger ut fra parkeringsplassen med sin veteranbil, den lille, røde, ikoniske Fiat 500.

– En 1964-modell cabriolet med suicidal doors!

SØTNOS: Fiat 500 fra 1964 med dører som går feil vei. Foto: Hilde Oreld

Lørdag
Reportasje