+ mer
ØNSKER REAKSJONER: Trydal ønsker å skape diskusjon med maleriene sine som hun lager i Storgata i Oslo.  Foto: Margrethe Hegnar

Møt fem av kunstnerne som skal åpne Nasjonalmuseet

Åpningsutstillingen til det nye Nasjonalmuseet skal inneholde verk fra 150 kunstnere. Er det noen nye stjerner langs veien til Nordens største kunstmuseum? 

Det har kostet over seks milliarder kroner, vært planlagt siden 2009 og skal åpne i løpet av 2021. Det nye Nasjonalmuseet skal bli Nordens største kunstmuseum, og den første utstillingen har fått navnet «Jeg kaller det kunst».

– Dette er et selvpålagt kritisk prosjekt, sier kurator Geir Haraldseth ved Nasjonalmuseet.

Begynner med samtidskunst

Åpningsutstillingen skal utfordre hva folk flest forbinder med kunst, og det er ifølge museet selv en kjærlighetserklæring til samtidskunsten fra de siste årene. Utstillingen består av et bredt utvalg av teknikker, blant annet malerier, foto, skulpturer, video og performancekunst. Det er kanskje nå kunstinvestorene burde komme seg på museum for å se om det finnes en ny Pushwagner eller Bjarne Melgaard. 

– Den faste samlingen til Nasjonalmuseet har blitt til siden 1837, og har laget et narrativ over hva som er innenfor og utenfor begrepet kunst. Vi bruker denne anledningen til å tenke nytt, så det blir en uvanlig utstilling som sprenger grenser rundt hvordan vi viser kunst og tar for seg institusjonskritiske spørsmål, sier Haraldseth. 

Før hadde man ikke fotografi, så da malte man for eksempel konger. Men jeg lar meg fascinere av at mange fortsatt ønsker å bli malt i dag, selv om et fotografi kan gjengi det bedre.
Lena Trydal

Han og Randi Godø er kuratorene som står bak utvelgelsen av verkene til åpningsutstillingen. De har mottatt bidrag fra 1.100 kunstnere gjennom en åpen innsending, og har i tillegg reist rundt i Norge for å finne nye verk.

– Det er kanskje litt koloniserende å reise ut og utforske, som er noe museet kanskje kan bli kritisert for, men vi måtte prøve oss ut. Og vi trengte åpen innsending for å åpne dørene helt for å finne nye ting.

Utstillingen skal fylle det største rommet på museet, Lyshallen på 2.400 kvadratmeter, og skal bestå av verk fra 150 samtidskunstnere. Samtlige av dem har aldri tidligere blitt kjøpt inn av Nasjonalmuseet. 

– Mange er unge og i startfasen av karrieren, andre har bare ikke vært på radaren til Nasjonalmuseet. Noen har ikke hatt gallerirepresentasjon eller har kun hatt utstillinger i utlandet tidligere. Og noen har jobbet som kunstnere hele livet, men ikke blitt sett.

Forbereder seg på kritikk

26 år gamle Lena Trydal befinner seg i et lite atelier sentralt i Oslo. Utenfor blir trikkeskinnene i Storgata fornyet.

– Det er jo ikke et luksuriøst liv i det hele tatt, sier hun med et smil om munnen. 

MALER: Trydal lager figurative malerier, basert på nyheter, ikoner og referanser. Foto: Margrethe Hegnar

Trydal sitter omringet av fargerike lerreter, pensler og malingstuber. Langs den ene veggen henger det et stort maleri med fire karakterer som ligner Donald Trump, Kim Jong-un, Vladimir Putin og Mohammed Bin Salman. Et verk hun brukte fem måneder på å lage.

– For folk flest er samtidskunst litt uglesett og for kunsteliten er figurativt maleri forbundet med en folkelig amatørsmak, så det finnes et gap i kunstforståelsene blant befolkningen som jeg befinner meg midt oppi. Kunsten min er en møteplass for disse. Jeg jobber med figurativ samtidskunst som er et direkte formspråk, basert på nyheter, ikoner og referanser. Derfor synes jeg det er veldig interessant at Nasjonalmuseet tar med meg, fordi jeg har et såpass tilgjengelig formspråk.

Trydal har gått på kunstskole i Barcelona, har en bachelor i estetikk og kunsthistorie fra Universitetet i Oslo og har studert utøvende billedkunst ved Royal Academy of Art i Haag i Nederland. Siden 2015 har hun deltatt på gruppeutstillinger i Oslo, Rotterdam, Barcelona og London, og hatt én soloutstilling i Norge. 

– Jeg ble egentlig oppmuntret til å arbeide med andre ting enn figurativt maleri og har prøvd veldig mye annet. Jeg har jobbet med video, performance og alle mulige konseptuelle verk. Men til slutt vendte jeg tilbake til malerier og har rendyrket det.

Det er to år siden Trydal først fikk høre at hun sto på blokka til Nasjonalmuseets åpningsutstilling. Deretter hadde hun et møte med tre kuratorer, og ti måneder senere fikk den unge kunstneren beskjed om at hun var gjennom nåløyet. På det nye Nasjonalmuseet skal hun stille ut to verk. Et portrett av kongefamilien, og et av Martha Louise.

BIDRAR PÅ NASJONALMUSEET: Lena Trydal er kun 26 år, men er en av de utvalgte kunstnerne som skal bidra til Nasjonalmuseets første utstilling «Jeg kaller det kunst». Foto: Margrethe Hegnar

– Jeg er klar over at det kan komme mye kritikk av utstillingen og også av mine verk som påpeker den underlige kombinasjonen mellom folkelighet og kongelighet. Det er mange sterke følelser knyttet til kongefamilien vår, og mange vil nok mene mye i møtet med dette verket. Men å lage diskusjon er målet med kunsten min. Jeg jobber med et nytt tema fra samfunnsdebatten i hvert eneste verk, og sammen skal alle verkene si noe om samtiden vi lever i. Målet mitt er å røre i ulike virkelighetsoppfatninger. 

Trydal, som opprinnelig er fra Kristiansand, kikker opp på et bilde av en stor pizza med gul bakgrunn som henger på veggen ved siden av henne.

– Det er en kommentar til maleriet som kunstform. Før hadde man ikke fotografi, så da malte man for eksempel konger. Men jeg lar meg fascinere av at mange fortsatt ønsker å bli malt i dag, selv om et fotografi kan gjengi det bedre. Malerier har status, så å plassere noe så alminnelig som en Grandiosa i et slikt luksuriøst format blir dermed komisk. Grandiosaen er et norsk ikon, og jeg synes derfor den fortjente å bli portrettert.

Skaper kunstinstallasjoner av voks

Markus Li Stensrud står i atelieret sitt på Sagene i Oslo. På veggen bak ham henger det mange ulike verktøy. I midten av rommet står en gul skulptur laget av voks. Den likner på ulike kroppsdeler satt sammen.

– Estetisk er det en kamp mellom det abstrakte og det figurative, mellom det minimalistiske og det maksimalistiske.

Billedkunsten befinner seg, i større grad enn musikk og litteratur, i en innbilt definisjons- og tolknings-tvangstrøye som gjør den vanskelig å nærme seg for mange.
Markus Li Stensrud

Det er 18 år siden Stensrud begynte på kunstskole. Han gikk på forskole i Danmark, tok et år på Kunsthøyskolen i Bergen og gikk videre på bachelor og master ved Kunstakademiet i Oslo. Etter ni år var han ferdig utdannet. 

37-åringen begynte først å dyrke interessen for foto, men underveis i utdanningen begynte han å fokusere stadig mer på større kunstinstallasjoner med ulike skulpturer, objekter og veggarbeider. Det er også hovedfokuset hans i dag.

VOKS: Markus Li Stensrud benytter seg hovedsakelig av voks når han skaper nye skulpturer. Foto: Margrethe Hegnar

– Gul ostevoks har vært hovedmaterialet mitt en god stund. Jeg bygger opp ting i gips og tre, som deretter dekkes med voks. Voksen forener alle elementene og de ulike estetiske uttrykkene. Og så liker jeg at den er både hudlignende og morbid, men også The Simpsons og oppvaskhanske.

En annen viktig del av Stensruds installasjoner er bruken av selvkomponerte tekster.

– Tekstene inngår som regel i installasjonene, enten som tekst på vegg eller i katalog. Målet er at de gir betrakteren flere innganger til verkene, men det er en fin balansegang. Teksten må ikke fremstå som en forklarende nøkkel som begrenser tolkningsrommet.

På åpningsutstillingen til Nasjonalmuseet skal Stensrud stille ut flere skulpturelle arbeider, som også hovedsakelig består av gul voks. 

– Utstillingen heter jo «Jeg kaller det kunst». Hva gjør at du kaller dine ting for kunst?

– Vi har vært gjennom postmodernismen, så alt er kunst. Den tittelen henvender seg mer til publikum, for diskusjonen om hva som er kunst eller ikke er ikke så interessant for meg som kunstner. Billedkunsten befinner seg, i større grad enn musikk og litteratur, i en innbilt definisjons- og tolknings-tvangstrøye som gjør den vanskelig å nærme seg for mange. Når man blir grepet av et musikkstykke spør man seg i langt mindre grad om hva det egentlig er meningen at man skal tenke og føle, og om det er musikk. Jeg tror en tilsvarende tittel på musikkfeltet, «Jeg kaller det musikk», ville vært utenkelig. Akkurat som alt nå er lov for oss kunstnere, er også alt lov for deg som betrakter. Og det er uansett ikke mulig – og heller ikke ønskelig – for meg å styre hvordan kunsten min blir tolket. Den lever sitt eget liv.

Begynte som pensjonist

Anniken Harlem Thorsen setter en nøkkel i låsen og åpner opp døren inn til atelieret hennes i Gyldenløves gate. I andre etasje av det gule bygget har hun leiligheten sin, og i første etasje har hun et lite atelier med utsikt mot bakgården. I likhet med Trydal lager hun også malerier, men befinner seg i den andre enden av aldersskalaen med sine 78 år.

STARTET SENT: 78 år gamle Anniken Harlem Thorsen grep fatt i kunstnerkarrieren etter hun ble pensjonert. Foto: Margrethe Hegnar

– Min interesse for kunst ble vekket ganske tidlig, fordi jeg gikk på en barnekunstskole. Der gikk jeg én gang i uken i fem år.

Til tross for kunstinteressen var det ikke før hun pensjonerte seg som 70-åring at hun endte opp med penselen i egen hånd.

– Etter at jeg sluttet i jobben meldte jeg meg inn i Oslo Malerklubb, og da var planen kun å ha det gøy. Men så tok jeg to år på Einar Granum Kunstfagskole, og da begynte plutselig ambisjonene å vokse. Da var det ingen hobby lenger, og jeg søkte på Kunstakademiet i Oslo – men kom naturligvis ikke inn. De gir ikke studieplasser til gamle damer, og det synes jeg forsåvidt er helt rimelig. De fleste ser for seg en lengre karriere enn fra 70 år og til graven.

I mange år har Thorsen likevel vært tett på kunstbransjen via administrative jobber, blant annet som direktør i Bildende Kunstneres Hjelpefond.

– Der ble jeg i 30 år. Slik sett kjenner jeg kunstbransjen veldig godt, både organisasjonene og menneskene. Det har likevel ikke gitt meg noen spesielle fordeler eller quick fix som profesjonell utøver. Jeg har tidligere søkt på Høstutstillingen og Østlandsutstillingen og alle disse tingene jeg vet er viktige for å bli profesjonell, og der har jeg fått avslag på alt. Men i fjor søkte jeg om medlemskap i Landsforeningen Norske Malere, som er organisasjonen for profesjonelle kunstnere, og jammen kom jeg meg inn der på grunn av innsendte arbeider. Det ga meg en skikkelig boost.

I 2017 hadde Thorsen sin første utstilling, og nå er tre av hennes verk valgt ut til Nasjonalmuseets åpningsutstilling etter den åpne innsendingen.

STILLER UT TRE VERK: Thorsen sendte inn tre verk til den åpne innsendingen til Nasjonalmuseet. Alle tre, inkludert maleriet på bildet, ble valgt ut til å delta på åpningsutstillingen. Foto: Margrethe Hegnar

– Kunst er ikke det samme som det var for 100 år siden, og det er veldig mye som omfattes av begrepet kunst. Folk bryter grenser, og det har kommet nye teknikker inn for fullt. Dette er jo en topp i min karriere, så jeg synes det er kjempespennende og håper det kan føre til litt mer oppmerksomhet for min del også. 

Tester hvor grensene går 

I nabolokalet til Trydal arbeider Regine Stensæth Josefsen i Prindsen Atelierfellesskap. Hun jobber hovedsakelig med performancekunst og maleri. 

– Performance betyr jo egentlig at man gjør noe live, her og nå. Det er noe som skjer i øyeblikket, og så er det over. Jeg lager kostymer som jeg bruker selv, og det kommer gjerne fra en tullete idé eller en observasjon jeg har gjort. 

32-åringen fra Oslo gikk først på Einar Granum Kunstfagskole, hvor hun spesialiserte seg i maleri. Deretter tok hun ett år med kunsthistorie før hun utdannet hun seg ved Kunstakademiene i Trondheim og Bergen. 

Ved den ene veggen i rommet står det et staffeli i tre, og over det henger det et stort kostyme som ser ut som to store pupper. Det ble brukt under masteroppgaven til Josefsen.

– Jeg sto på Bybanen i Bergen med dette kostymet i tjukkeste rushtrafikken. Det handlet om at jeg ville teste ut intimgrenser. Det jeg vil med mine performancer er å teste ut og finne ut av hvor en grense er, og få til et eller annet møte mellom mennesker hvor vi bryter et mønster. Men jeg er ikke nødvendigvis ute etter å provosere noen, heller åpne for en lek eller et samspill. Performancene mine er interaktive og kan ikke gjøres uten andre mennesker.

TESTER GRENSER: Masteroppgaven til Josefsen gikk ut på å bruke et kostyme utformet som to pupper for å teste menneskers intimgrenser. Foto: Margrethe Hegnar

Nå er det ti år siden Josefsen hadde sin første performance, og humor har vært et gjennomgående verktøy i arbeidet hennes. 

– Det viktigste med humor for meg er at det er lett å forstå og allment. Selvfølgelig er det sikkert mange som ikke synes det er gøy også, det er det jo alltid, men jeg ser på det som en effektiv måte å kommunisere på. Jeg har erfart at jeg kan nå et ganske bredt spekter av folk, både voksne og barn, og folk som ikke nødvendigvis kjenner til kunstscenen fra før, så det er ganske befriende.

– Men å jobbe med humor som verktøy i kunst kan også by på utfordringer noen ganger. Det er alltid et farlig skille mellom det å lage noe litt absurd og komisk til at det bare blir tøysete. For jeg ønsker jo ikke kun å underholde, men også at tilskuer skal kunne reflektere rundt det jeg gjør og forhåpentligvis vekke en eller annen nysgjerrighet.

I et annet hjørnet av atelieret står det et annet, minst like stort kostyme, som ligner en gigantisk finger. Det er en rekvisitt og en smakebit på hva hun skal gjøre på Nasjonalmuseets åpningsutstilling.

– Jeg håper jeg kan være et overraskelsesmoment. Jeg skal bevege meg rundt blant folk, også vil det ha noe med gestikulasjon å gjøre. Jeg vil ikke røpe hele, men det der er frampeket, sier Josefsen og peker på kostymet i hjørnet.

Portretterer sin egen far

Kunstner og filmskaper Aleksander Johan Andreassen befinner seg på atelierfelleskapet Atelier Nord på Olaf Ryes plass på Grünerløkka i Oslo. Der holder han til sammen med 16 andre kunstnere som alle får subsidiert leie av Kulturetaten Oslo Kommune.

– Ofte er filmene mine det som kalles for hybridfilmer. De blander ulike sjangre som dokumentar og fiksjon, gjerne for å øke bevisstheten rundt det normaliserte uttrykket film ofte har, og for å utfordre konvensjonene.

38-åringen er utdannet kunstfotograf, og har studert ved Nordland kunst- og filmhøyskole, Kunstakademiet i Bergen og Konstfack i Stockholm.

VIDEOINSTALLASJON: Aleksander Johan Andreassen skal stille ut en videoinstallasjon på åpningsutstillingen, som portretterer faren hans i en delvis fiktiv fortelling. Foto: Margrethe Hegnar

– Etter Kabelvåg begynte jeg å fokusere mer på kunstfoto, for der ble jeg introdusert for et bredt spekter av uttrykk. For meg handler kunst om frihet, og jeg synes det er meningsfylt å lage mine egne begrensninger og sette mine egne premisser.

I 2017 fikk Andreassen pris for beste norske kortfilm under Den norske kortfilmfestivalen i Grimstad, og han har også mottatt Kritikerprisen ved Trøndelagsutstillingen i både 2015 og 2019. Han har tidligere vist arbeidet sitt på utstillinger og filmfestivaler i inn- og utland, og i høst stiller han ut et verk på Høstutstillingen på Kunstnernes hus i Oslo for fjerde gang.

– Det er jo Norges mest besøkte utstilling. Det er ingen andre utstillinger som får så masse besøk, verken av skoleklasser eller vanlige folk. Det handler om å nå ut til et større publikum.

Dette er jo en topp i min karriere.
Anniken Harlem Thorsen (78)

I 2021 kan du reise til Nasjonalmuseet og se et annet prosjekt av Andreassen. Han har laget en film basert på en historie om sin egen far, som skal bli en del av åpningsutstillingen.

– Det er et slags fiksjonsportrett. Det handler om at han får en synsskade på grunn av en tumor i hodet, og så begynner han å få en del hallusinasjoner på grunn av dette. Delen om en synsskade er riktig, mens alt det andre er fiksjon. Jeg bruker min far som en slags karakter i hans eget miljø, med kollegaer, og setter de inn i fiksjonsuniverset jeg har skapt. Det er forvirrende for mange. Budskapet handler om å se hva som skjer med en godt over middelaldrende mann som føler seg overflødiggjort og ikke lenger nyttig. Fra vi var ferdige å filme brukte jeg nok i overkant av et år på å gjøre den ferdig. Og den er 17 minutter lang. 

Andreassen synes det er en spennende tittel og vinkling på åpningsutstillingen. 

– Jeg synes det er et fint premiss at det skal være kunstnere som ikke er kjøpt inn av museet på åpningen. Jeg tror folk flest er veldig opptatt av hva kunst er og kan være. Ofte er det noe vi kunstnere ikke er så veldig opptatt av, men det gjør det ikke noe mindre viktig for folk flest. Når man utdanner seg til kunstner blir det veldig fort tydelig at alt kan være kunst. Men jeg synes det er bra at museet forsøker å utforske hva god kunst er, og samtidig har vinklet det inn mot en bred befolkning. Også er det jo gøy å vise kunst til folk som kanskje er litt tvilende eller skeptiske til hva kunst kan være for noe. 

Lørdag
Reportasje