+ mer
BRYLLUPSGAVE: Elisabeth Vik Forsberg i Blomqvist Kunsthandel fikk verket «Lesende pike» i bryllupsgave av bestemoren sin for 34 år siden. Foto: Margrethe Hegnar

Hjemme hos kunstprofilene: – Det er helt umulig å kjøpe alt man liker

De er ansvarlige for store mengder kunst i Norge, men hva har de egentlig hengende på veggen i sitt eget hjem? – Jeg angrer på at jeg ikke har kjøpt mer, sier direktøren for Munchmuseet. 

De representerer et knippe mennesker med stor makt innen kunstbransjen i Norge. Noen av de omsetter kunst for mange millioner. Andre er ansvarlig for hvilken kunst som blir utstilt for Norges kunstinteresserte befolkning. På mange måter er de med på å bestemme hvordan det norske kunstbildet ser ut, men hva har de valgt ut til seg selv?

Direktøren ved Munchmuseet

Stein Olav Henrichsen har for øyeblikket hjemmekontor, og viser oss rundt i huset sitt på Slemdal i Oslo. Det strømmer lav jazzmusikk fra kjøkkenet i 2. etasje. Henrichsen er opprinnelig musiker, men de siste ti årene har han vært direktør for MUNCH.

– Jeg har alltid vært interessert i kunst og får sett veldig mye i jobben min. Jeg har mellom 80 og 100 reisedøgn i året når det ikke er Corona, så jeg får besøkt de fineste museer og samlinger nærmest over hele verden. Som direktør på et museum kan jeg jo ikke kjøpe kunst fordi jeg ikke skal påvirke markedet. Alt jeg har, kjøpte jeg før jeg fikk den jobben.

VILLE KJØPT MER: Museumsdirektør Henrichsen angrer på at han ikke kjøpt mer kunst tidligere, da han hadde muligheten. Foto: Margrethe Hegnar

Henrichsen er ansvarlig for å vise frem verkene til Edvard Munch til både nordmenn og besøkende turister. I hans eget hjem henger det derimot ingen verk av Munch, men flere av veggene er prydet av diverse kunstverk i ulike størrelser. Et av dem er litografi fra rundt år 1800, ved navnet Un mendiant. Laget av den spanske kunstneren Francisco de Goya.

– Un mendiant betyr en tigger. Jeg ledet et ensemble som jevnlig hadde konserter i Paris, og dette kjøpte jeg første gangen vi var der. I begynnelsen pleide jeg å kjøpe et litografi hver gang jeg var der. Det gjorde jeg i fem-seks år. 

– Jeg kjøper mer enn jeg har råd til.
Randi Thommessen

Det var i 1993 Henrichsen kjøpte verket og tok det med tilbake til Norge, som 39-åring.

– Da hadde jeg ikke noe dypere kunnskap om kunst, men jeg kjøpte det jeg likte. Både med tanke på innhold og form, og kanskje aller mest hvilke kunstnere jeg syntes hadde et sterkt uttrykk og noe som angikk meg.

Litografiet er av en mann med rufsete hår, som lener seg på en stokk foran seg. Det er et lite verk på gulnet papir, omfavnet av hvit passepartout og en mørk brun treramme.

– Det er et lite smykke egentlig. Det er nydelig. Jeg liker Goya veldig godt. Det er en fantastisk kunstner. Det er forsåvidt to ting jeg liker veldig godt ved han. Det ene er Goyas enormt sterke uttrykk. Og at han har en veldig kraftfull, men moderne teknikk. Han ser jo ut som en samtidskunstner egentlig, utdyper Henrichsen.

SPANSK INNSLAG: Henrichsen har litografiet «Un mendiant» av den spanske kunstneren Francisco de Goya hengende i stuen sin hjemme. Foto: Margrethe Hegnar

Litografiet henger på en vegg ved siden av et stort glassvindu i 2. etasje, med utsikt over Frognerseterveien.

– Jeg liker å ha lite kunst på veggene, derfor har jeg ikke så mye her oppe, men jeg har en god del stående nede i kjelleren og så bytter jeg litt rundt på dem, sier han og peker på veggene rundt i rommet.

– Men jeg angrer på at jeg ikke har kjøpt mer. Jeg har reist så mye og sett veldig mye kunst, så jeg kunne forsåvidt ha kjøpt mer.

Henrichsen mener han betalte mellom 5.000 og 10.000 kroner for litografiet til Goya.

– Pris er viktig i kunstmarkedet, men det er ikke pris som er viktig for meg. For meg er kunst først og fremst uttrykk, opplevelse og refleksjon, forklarer han.

Eier av Blomqvist Kunsthandel

I en gul enebolig med hvite karmer på Bygdøy tar Elisabeth Vik Forsberg oss gjennom inngangspartiet og inn i stuen. Eier, adm. direktør og auksjonarius i Blomqvist Kunsthandel.

– Ved å være tredjegenerasjons kunsthandler har jeg vært heldig og arvet noen fine bilder eller kunstverk. Det meste er rett og slett arvet. Det blir ikke så mye kjøp. Selv har jeg ikke kjøpt noe nytt i år, sier Forsberg fra den åpne stuen.

BRED INTERESSE: Forsberg forteller at det er få fellestrekk ved verkene hun har hjemme, og at hun er glad i mange forskjellige tidsepoker innenfor kunsthistorien. Foto: Margrethe Hegnar

Til tross for få nylig innkjøpte verk, er samtlige vegger likevel fylt med kunstverk. Det varierer i alt fra eldre oljemalerier, abstrakt samtidskunst og fotokunst.

– Jeg er en som egentlig liker kunst fra forskjellige tidsepoker. Jeg har ingen tid jeg er mest opptatt av, og jeg synes du kan finne kunstverk fra alle tider som kan gjøre noe med deg. Det er det som er så spennende med kunst, forklarer Forsberg.

Hun løfter et lite maleri ned fra plassen sin på veggen. Et av seks mindre verk som henger ganske tett, nesten som en collage på samme vegg.

– Mitt favorittbilde er dette her. Da du spurte meg om hvilket bilde jeg skulle velge, så var jeg ikke i tvil. Det var en bryllupspresang fra min bestemor til Knut og meg. 20. desember var det 34 år siden vi giftet oss.

Maleriet heter «Lesende pike», og er malt av Erik Werenskiold i 1879. Bestemoren til Forsberg hadde selv hatt verket hengende i sitt eget hjem i mange år før de nygifte overtok det på 80-tallet.

Elisabeth Vik Forsberg i Blomqvist Kunsthandel. Foto: Margrethe Hegnar

– Piken sitter der lettere henslengt med den lille boken sin. Jeg liker uttrykket hennes. Hun er oppmerksom på oss. Hun ser jo på oss, samtidig som du lurer litt på hva hun tenker på. Hun er veldig levende for meg. Virkelig. Jeg synes hun er helt nydelig, utdyper Forsberg.

I fjor solgte familiebedriften hun driver sammen med ektemannen Knut Forsberg og datteren Andrea Forsberg kunst og andre objekter for totalt 180 millioner kroner på det norske kunstmarkedet.

– I år har det gått enda bedre. Det er klart at som kunsthandler og auksjonarius er jeg en megler mellom kjøper og selger. Oppgaven er å finne, vurdere og selge kunst, og det er helt umulig å kjøpe alt man liker. Det blir altfor mye. Men det er en stor glede i å selge nydelig kunst og gode bilder.

Direktøren på Kunstnernes hus

– Kunstnernes hus er et visningssted for samtidskunst. Og det som er så fint med samtidskunsten er at det kan romme alt. Det kan være en bevegelse, en lyd, en film, et foto, et maleri eller en tekst. Det er et bredt felt, sier Anne Hilde Neset, direktør på Kunstnernes hus i Oslo.

Selv har hun en liten kunstsamling bestående av både tegning, maleri og foto.

SAMTIDSKUNST: Neset ved Kunstnernes hus har hovedsakelig investert i samtidskunst. Foto: Margrethe Hegnar

– Jeg kan ikke egentlig kalle det en samling, men noen verk akkumulert opp igjennom årene jeg har arbeidet med kunst både i Norge og England. Alle verkene er skapt av kunstnere som er levende nå. Jeg har aldri kjøpt noe med tanke på at jeg skal selge det igjen. Hvis jeg kjøper kunst er det bare fordi jeg har fryktelig lyst på det og fordi jeg tror det er noe som kommer til å berike våre liv her hjemme.

Neset er midt i en flytteprosess, og det gule huset på Bekkelaget i Oslo er nesten tomt. Men på en av veggene henger det fortsatt et stort verk.

– Dette var et polaroidfoto, som har blitt blåst opp i storformat. Det er et fotografisk print som er scannet fra et originalt polaroid.

Bildet er laget av Thora Dolven Balke, og har navnet «Dependence». Det henger på en blåmalt vegg, og måler 110 X 143 centimeter.

BYTTEHANDEL: Anne Hilde Neset byttet den gamle bilen sin inn i et verk av Thora Dolven Balke for et år siden. Foto: Margrethe Hegnar

– Det forestiller en sammenbinding mellom luft og vann. Alt går i ett. Og det forestiller en person i vannet som enten nettopp har dykket inn eller er på vei opp. Jeg liker det veldig flytende og atmosfæriske aspektet ved det, forklarer Neset.

Hun fikk tak i det høsten for et år siden. Via en byttehandel. Kunstnerens mor er nabo med Neset, og hadde uttrykt et ønske om å kjøpe bilen til Neset. Den hadde allerede blitt lånt frem og tilbake. Men Neset hadde en annen idé.

– Jeg så verket stilt ut på galleriet Melk, som ligger på St. Hanshaugen, og falt pladask for det. Så i stedet for å selge bilen, tenkte jeg at vi kanskje heller kunne bytte den inn i et verk, siden det egentlig var Thora som skulle bruke den bilen.

– Hvem kom best ut av den dealen?

– Det tror jeg var meg, sier Neset og ler. 

Daglig leder i Fineart

Det er 20 år siden Rolf Stavnem etablerte Galleri Fineart. Lokalene til galleriet ligger på Tjuvholmen i Oslo, men Stavnem selv er bosatt i Skien. På veggen i huset hans henger et fotografi tatt av britiske David Yarrow. Det har navnet «Wolf of main street» og er tatt i Ghost Town, Montana, i USA for fem år siden.

– Jeg har vært svak for bildene til Yarrow siden jeg ble oppmerksom på ham i 2015. Jeg falt for bildet umiddelbart da vi fikk det på veggen i galleriet. En av fordelene med å være gallerist er at man ofte er førstemann til å se verkene. Men, fordel og fordel, dyrt blir det jo når man har lyst på mye av det man viser selv, sier Stavnem.

Han kjøpte bildet på utstillingen David Yarrow hadde hos Fineart for tre år siden.

FOTO: Stavnem i Fineart har de siste årene vært spesielt interessert i fotokunst. Foto: Privat

– Prisen på verket på utstillingen var 375 000 i 2017. Siden den gang har dette verket hatt en god prisutvikling. Det er jo alltid hyggelig, men bildet blir aldri solgt.

– Hva er det du liker ved det?

– Jeg liker både de rene fotografiene Yarrow har av dyr, men også de bildene som er iscenesatt, som «Wolf of main street» er. Bildet er autentisk. Ulven var faktisk på baren i Montana. Yarrow sto foran ulven og fikk den til å gå mot seg for å knipse blikket i akkurat riktig sekund. Ryktene sier at ulven faktisk bet Yarrow i skulderen da den prøvde å få tak i kjøttstykket han hadde hengende rundt halsen, utdyper Stavnem.

I huset sitt har Stavnem fem-seks bilder hengende på veggene.

– Huset vi bor i nå er relativt nytt og jeg fikk faktisk tegnet veggen slik at det skulle bli plass til bildet av Yarrow som er ganske stort. 180 X 272 centimeter. Dessverre har jeg et hus med et moderne uttrykk og mye glass. Det er således ikke plass til mye kunst.

– Er det noen fellestrekk ved verkene du eier?

– De siste årene har jeg vært opptatt av fotokunst og de fleste bildene er fotografier. Jeg har verk av Terry O’Neill og vår egen Morten Qvale på veggen. Men, det har også blitt plass til Melgaard og Pushwagner. Jeg syns det er spennende å skifte ut kunsten etter noen år. Tidligere har jeg hatt stor glede av andre kjente norske kunstnere som Nedrum, Nupen, Brunner og Sand med flere, utdyper han.

Daglig leder i LNM

I en leilighet på Fredensborg i Oslo er veggene fylt med ulike kunstverk. Og resten av rommet er fylt av titalls grønne planter. Randi Thommessen setter seg ned i sofaen. Hun har vært daglig leder i Landsforeningen Norske malere (LNM) i litt over et år. Organisasjonen eier og driver Galleri LNM i Oslo sentrum.

– Jeg kommer aldri til å få stor nok plass til alt jeg har. Jeg har noen verk som fortsatt henger i Trondheim. Jeg har noe på lager. Og så har jeg noe inne i en krok på soverommet, sier Thommessen og ser seg rundt i rommet.

FAVORITTEN: Ane Mette Hol ble en av Thommessens favorittkunstnere etter at de samarbeidet på galleriet LAUTOM. Foto: Margrethe Hegnar

– Hva gjør at du kjøper verk, selv om du ikke har noe sted å henge dem opp?

– Jeg vet egentlig ikke helt hva det er for noe, men jeg har et litt sånn samler-gen. Innimellom merker jeg bare at jeg vil ha et verk.

Thommessen smiler lurt, og går bort til den ene veggen og peker på ett av fire bilder som henger tett sammen.

– Dette er det aller siste jeg har kjøpt. Det er «Drawing Literature p. 84» av Ane Mette Hol og er fra den siste utstillingen hun hadde i høst på OSL Contemporary.

Ved første øyekast ser verket ut som en side fra en bok. Et hvitt papir er fylt av linje etter linje med tekst. Med sidetall og skjæringsmerker.

– Det er en tegning, men man må se litt etter. Det er så nydelig utført. Selve teksten er skrevet av Erlend Hammer. Hol har tegnet en kopi av en side fra en bok som kom ut i høst. Folk som ikke har noe forhold til henne, hadde kanskje stusset på at jeg har en bokside hengende på veggen.

Teksten handler om et annet verk av Ane Mette Hol som Thommassen også eier, «Grey Literature». Det er en tegnet kopi av en plakat, som ble laget i forbindelse ved at Hol stilte ut på Art Basel med galleriet LAUTOM, som Thommessen tidligere drev.

– Så det handler litt om min egen historie. Da følte jeg at jeg måtte ha det. Det er flere verk jeg har som på et eller annet vis peker litt tilbake på meg eller LAUTOM, og da blir jeg litt ekstra glad i det.

– I stedet for å selge bilen, tenkte jeg at vi kanskje heller kunne bytte den inn i et verk.
Anne Hilde Neset

Thommessen har flere verk av Ane Mette Hol, og forteller at hun har vært en viktig kunstner for henne.

– Med det galleriet jeg drev, var Ane Mette en av dem jeg hadde god suksess med. Hun ble viktig for galleriet. Hun var ganske ukjent og hadde ikke hatt noe utstillinger i særlig glad i Norge før vi begynte å jobbe sammen. Jeg er veldig glad i hennes kunstnerskap.

Majoriteten av Thommessens kunstsamling kommer fra norske, nålevende kunstnere. Hun er en aktiv kunstkjøper, og har anskaffet tre verk i høst. To henger allerede på veggen, mens det siste ikke har ankommet leiligheten enda.

– Jeg kjøper en del. Jeg kjøper mer enn jeg har råd til. Det siste verket av Ane Mette har jeg fått lov til å nedbetale over tid. Det kostet omtrent en månedslønn for min del. Men det går litt i perioder. Nå kan jeg ikke kjøpe noe før jeg har betalt ned dette verket, så nå er det kjøpestopp.

Lørdag
Reportasje