Det har vært interessant å følge med i debatten om inflasjon de siste ukene. Enkelte gjør et stort poeng av at inflasjonen er importert og ikke skyldes norske forhold. Det spørs imidlertid om det er et særlig relevant poeng.
De av oss som er kommet litt opp i årene husker forrige gang det ble importert inflasjon. Det skjedde i kjølvannet av de to energikrisene i 1970- og 80-årene, da oljeprisen først ble firedoblet og siden fordoblet igjen. Inflasjonen skjøt i været i de fleste vestlige land. Grafen viser inflasjonen (stigning i konsumprisindeks) i fem land: Norge, Sverige, Tyskland, Storbritannia og USA. Vi ser klart de to inflasjonstoppene i alle fem land. Det tok flere år å bli kvitt denne inflasjonen; det var ikke før i 1990-årene at den var kommet ned i omtrent 2 prosent, hvor den så ble liggende inntil nylig.
Innvilger man seg lønnskompensasjon for prisstigningen, vil regnskapet bli saldert ved fall i kronekursen
Årsaken til at det tok så lang tid å bli kvitt inflasjonen var at først ble det ført en «akkommoderende» politikk; offentlige budsjetter ekspanderte, og rentene ble holdt lave (i forhold til inflasjonen) for å moderere nedgangskonjunkturen og unngå større arbeidsledighet. Men prisstigningen bet seg fast. Etterhvert bestemte man seg for å gå løs på prisstigningen; Margaret Thatcher kjørte sitt korstog mot de britiske fagforeninger, Paul Volker, sentralbanksjef i USA, fikk frie hender til å sette opp renten til prisstigningen ble brakt i kne, selv om det medførte nedgangskonjunktur og arbeidsledighet.
Her hjemme fikk vi skyhøye renter i slutten av 1980-årene, fall i eiendomspriser, sterkt økt ledighet, og de største bankene gikk konkurs. Det kan argumenteres for at man fikk større problemer med denne importerte prisstigningen fordi man ikke med en gang iverksatte tiltak for å motvirke at den skulle slå ut i vedvarende inflasjon. Tyskland var det land som førte den minst akkommoderende politikk, og de slapp da også den hestekur man måtte sette i gang i de øvrige land.
Hvis den nåværende prisstigningen er importert og ikke blir reversert, er det ikke annet å gjøre for norske bedrifter og husholdninger enn å ta den inn over seg i form av redusert kjøpekraft; spørsmålet er kun hvordan det gjøres. Innvilger man seg lønnskompensasjon for prisstigningen, vil regnskapet bli saldert ved fall i kronekursen. Faktisk ser det ut som en del av den prosessen alt er tatt på forskudd.
Prøver man derimot å innbille lønnstakere og andre at dette kan de komme skadesløse fra gjennom en tilsvarende lønnsforhøyning risikerer man at prisstigningen biter seg fast; lønnsøkninger det ikke er produktivitetsmessig dekning for veltes over i prisene og fallende kronekurs, det skuespillet gjentar seg så ved neste lønnsoppgjør, og det skapes forventninger om ytterligere inflasjon, akkurat som i 1970- og 80-årene. Og når man har fått nok av vedvarende fall i kronekurs, kommer det kanskje en ny Skånland eller Paul Volker og drar til med passende renteøkning og tilstrekkelig arbeidsledighet for å temme fagforeningene. Kanskje vi heller burde stramme inn litt mer her og nå for å unngå den prosessen?
Rögnvaldur Hannesson
Professor emeritus ved Norges Handelshøyskole (NHH)
