Dette er ikke bare et forsøk å finne en folkelig inngang på tunge økonomiske sammenhenger. Det er nemlig høyst relevant og aktuelt – og Norge kan faktisk være litt som Gullhår akkurat nå. Men det kommer jeg tilbake til.
Eventyret om Gullhår som kommer til en øde bjørnehytte er snart 200 år gammelt. Og samfunnsøkonomene har jaktet den samme perfekte temperaturen i økonomien helt siden Adam Smith og gjengen på slutten av 1700-tallet begynte å finne drivere og støtdempere i økonomien.
Inflasjon vs arbeidsledighet
I Gullhår-scenariet i økonomisk teori, eller Goldilocks, er målet at så mange som mulig har det bra. Det kan skje ved at det er passe vekst, slik at vi skaper et passelig antall jobber og har en passelig dose inflasjon.
Hvis økonomien er for varm, får det flere uheldige virkninger. Da blir det høy inflasjon og mange rentehopp. Det er sett til gagns i det siste. Men det er heller ikke bra hvis økonomien blir for kald. Da reduseres aktiviteten såpass at folk mister jobbene som følge av økonomisk nedgang.
I praksis snakker vi altså først og fremst om Goldilocks når inflasjonen er lav, samtidig som arbeidsledigheten er lav.
Oppskriften på Gullhår
Det er få land i verden som kan illustrere Gullhår bedre enn Norge.
Samtidig hadde vi definitivt ikke Goldilocks mot slutten av 1980-tallet. Da var inflasjonen skyhøy, samtidig som arbeidsledigheten var den høyeste siden krigen. Etterpå har det derimot vært nær sammenhengende Goldilocks helt siden 1992.
Det er flere veier og faktorer som har ledet til Gullhår i Norge.
Tegn på Gullhår nå
Den siste tiden har det altså likevel vært for varmt og for mye press i norsk økonomi. Det er jo derfor inflasjonen har steget til rekordhøye nivåer i løpet av ganske kort tid. Noe skyldes forhold utenfor Norge, men det er også lav arbeidsledighet, kamp om arbeidskraften og lønnspress.
Norges Bank har satt opp renten hele 14 ganger på under to år, for å få folk til å bruke mindre penger og kjøle ned økonomien. Og nå ser vi også mange tegn på at dette virker – folk er mer forsiktige med pengebruken og bedriftene holder igjen på investeringer. Gjeldsveksten har falt mye og er svært lav nå, både blant folk og bedrifter.
Da SpareBank 1 SR-Bank nylig la fram vårt eget Konjunkturbarometer, viste tallene at bedriftene aldri har vært så forsiktige de siste ti årene. Det er ikke krisetall, men bedriftenes forventninger til det kommende året er det laveste vi noensinne har målt, hvis du ser bort ifra de aller første pandemimånedene. Det samme gjelder faktisk forventningene i Norges Banks regionale bedriftsnettverk.
Samtidig, og til vår store lettelse, sier bedriftene at de vil likevel vil beholde folkene sine, til tross for noe mer krevende utsikter for deler av næringslivet. Dette indikerer at arbeidsledigheten vil holde seg nokså lav i 2024.
Dermed tyder mye på at vi i Norge nok en gang kan ha funnet den rette balansen og en passe temperatur. Akkurat slik som Gullhår i eventyret fra 1837.
Vårt økonompanel skriver hver uke om makroøkonomi, markeder og økonomisk politikk
13. januar | Jan L. Andreassen | Farvel til det særnorske rentevåpen |
6. januar | Frank Jullum | Aggressive forventninger i rentemarkedet |
30. desember | Kjetil Martinsen | Et mer normalt år |
16. desember | Torbjørn Eika | Kommunene stabiliserer økonomien |
9. desember | Nils Kristian Knudsen | Omslaget er endelig her! Eller? |
2. desember | Thomas Eitzen | Hvor mye penger har vi igjen? |
25. november | Kari Due-Andresen | Kan vi få i pose og sekk? |
18. november | Espen Henriksen | Ikke PE før orden i eget hus |
11. november | Frank Jullum | Det nye rentenivået er ikke bærekraftig |
4. november | Dane Cekov | Reddes ikke av høyere energipriser |